Willibald Storn

WILLIBALD STORN (f. 1936) har rundet pensjonsalderen for lenge siden, men skaper fremdeles kunst full av politisk satire og symboler. De siste årene har han både utforsket fotoet som medium med nærmest dokumentariske bilder av omgivelsene og utgitt serier med fotografikk. I sin ungdom på 1960-tallet var han en skikkelig rebell i norsk kunstmiljø. VG ønsket t.o.m. å landsforvise Storn etter hans utstilling "Coca-Donald samfunn – ikke ta meg". Da Storn protesterte mot kunstnerens rolle som borgerskapets narr en gang på slutten av 60-tallet med et offentlig buksefall på Henie Onstad Kunstsenter, ble innvandreren fra Østerrike bøtelagt av politiet.

Storn ble født i Michelbach i Østerrike i 1936, og siden 1960-tallet har han med jevne mellomrom markert seg sterkt i det norske kunstlandskapet. Før han startet som hospitant på SHKS, jobbet han som industriarbeider og sjømann. Gjennomgående i kunstens hans er et sterkt samfunnsengasjement og ikke minst et omfattende kunstnerisk repertoar, enten det handler om grafikeren, performancekunstneren, maleren, installasjonskunstneren eller – som pensjonist – fotografen Willibald Storn. Han har hatt utstillinger der publikum har møtt østerrikeren som både aktør og regissør på fotografier i storformat. I en alder av 67 stilte han seg selv foran kameraet med et bredt repertoar av dameklær, makeup, parykker og kvinnelige brystproteser, blottet transvestittismens lyster og spilte et rollespill med sin egen identitet.

Men kritikken og opposisjonen mot gjeldende regler og normer startet lenge før dette for Storn. I et hus som skulle rives i Skippergata i Oslo, var det på 60-tallet et vitalt kunstnermiljø hvor både billedkunstnere, skuespillere, musikere og forfattere hadde adresse. Her holdt Willibald Storn hus sammen med kunstnere som Ole Rinnan, Ørnulf Opdahl og Per Kleiva. De eksperimenterte med materialbilder, collage og happenings. De unge kunstnerne reagerte mot den amerikanske påvirkningen på det norske samfunnet, Vietnamkrigen, på forurensningen og forsøplingen. Alt ble et tema i kunsten.

Omtrent samtidig tok Storn initiativet til kunstnerkollektivet GRAS (1969–73), et grafisk verksted der det hovedsakelig ble arbeidet med silketrykk. Denne teknikken, så vel som GRAS-gruppens formspråk, var til dels lånt fra amerikanske popkunstnere som Storn rent formalt ble påvirket av. I motsetning til disse, som refererte mer eller mindre passivt fra populærkulturen, var GRAS-kunstnerne politisk engasjert.

Storns bilder er nesten alltid figurative, gjerne fargesprakende og fabulerende. Denne energiske og "glade" kunsten står dermed i sterk kontrast til en rekke ord og setninger som Storn ofte legger inn i bildene sine, som: "Wo ist die grosse Liebe geblieben?", "Det er helt forferdelig", "Ich habe nur hassen gelehrnt", "Hunger fuck you" og "Ideologiene er farlige". Det er alle utsagn som vekker negative assosiasjoner hos betrakteren.

Med så mange innfallsvinkler, både når det gjelder teknikker og motiver, til samfunnets kritiske spørsmål, er naturligvis Storns kunst preget av ulike impulser. Til de viktigste hører folkelig naivisme og surrealisme, og innflytelse fra Picasso og Chagall. Bildene hans kan ha erotiske aspekter, eller en mer diffus symbolikk og mystisisme. Storn identifiserer seg med arbeiderklassen; han lærte den å kjenne under oppveksten i Wien. Her finnes også inspirasjonen til hans angstfylte motiver med soldater, som refererer til barndomsinntrykkene fra det krigsherjede Europa. De kulturelle kildene til Storns uttrykksform er med andre ord svært mangeartede og et broket bakteppe for et mangfoldig og særpreget kunstnerskap.