Vebjørn Sand

VEBJØRN SAND (f. 1966) er en av våre mest folkekjære kunstnere og fremste figurative malere. Han har hatt en rekke separatutstillinger og deltatt på flere kollektive mønstringer, og hans arbeider er representert i både private og offentlige samlinger. Allerede fra hans første utstilling stod det strid om hans billedkunst, for kritikere og andre kunstfaglige folk hadde ikke sans for den tradisjonsbundne figurasjonen som var Sands uttrykksform. Hans bilder vekker likevel alltid interesse hvor enn han er, om ikke alltid hos de kunstsakkyndige, så i alle fall hos folk flest.

Sand kommer fra en kunstnerisk anlagt familie; faren er billedkunster, broren Aune Sand fotograf og filmskaper og søsteren Ane Sand smykkekunstner. Vebjørn Sand startet tidlig på kunstnerbanen og viste utpreget talent allerede som barn; i tenårene reiste han rundt og tegnet karikaturer. Men først etter at han gikk ut av videregående skole i Fredrikstad 1985, begynte en mer profesjonell konsentrasjon om det kunstneriske.

Vebjørn Sand er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, Kunstakademiet i Praha og The Art Students League i New York. Han har også studert den klassiske, figurative tradisjon innen billedkunst som elev av malerne Walther Aas, Rolf Schønfeldt, Ronald Sherr, Peter Cox og Michael Burban.

I tradisjonen fra renessansens og barokkens mestere, som han i læreårene brukte mye tid på å studere og kopiere, har Sands figurative kunst forankring i klassiske billedidealer. Særlig Rubens og Tizian er forbilder han stadig kommer tilbake til og henter inspirasjon fra. Samtidig har han hentet inspirasjon fra mer moderne malere som Anders Zorn og Eilif Peterssen.

Hans interesse for historie, filosofi, religion og kunsthistorie vises tydelig i hans malerier som ofte refererer til nettopp disse temaene. Men til tross for sin omfattende teoretiske kunnskap er Sand først og fremst en stemningsmaler. I så vel sine figur- som landskapsbilder legger Sand vekt på formens presisjon og lysets atmosfæriske brytninger. Formspråket utgjør dermed en kombinasjon av realistisk skildring og impresjonistisk fargespill.

Som prosjektskaper er Vebjørn Sand ganske enestående i norsk sammenheng. I 1998 kunne man vandre inn i lysinstallasjonen Trollslottet på Holmenkollen. Den bestod av ti tjueseks meter høye isfjell trukket med hvit fiberduk. De var opplyst både innenfra og utenfra, og synlig milevis borte. Som et Soria Moria slott. Bak glassplater fulle av snø og iskrystaller skimtet man malerier fra Sands ekspedisjoner i 1993/94 og 1996/97 til Dronning Mauds Land.

Han kom selv hjem fra isødet med frostskader, polarmalerier og masse inspirasjon. Han inngikk et samarbeid med Magnor Glassverk i 2002 og designet serviset Antarktis med motiver fra sine kjente malerier. Som Vebjørn Sand selv uttalte: - Serviset Antarktis skal sende et pust fra Sydpol-landet bokstavelig talt rett inn i folks stuer.

Et annet folkekjært prosjekt er Keplerstjernen som ruver i horisonten ved innkjørselen til Gardermoen flyplass. Den ble bestilt av eiendomsmannen Christian Ringnes for å smykke næringsparken i 2000.

Leonardobroen, skapt etter tegninger av Leonardo da Vinci, åpnet for ferdsel i 2001. Broen kan passeres når man kjører E18 mot Stockholm, like etter avkjørselen til Ski. Prosjektet var såpass eksotisk at Vebjørn fikk baksiden av New York Times.

Bildeserien fra 2. verdenskrig har fått stor oppmerksomhet både i New York, Berlin og Norge. Sentralt i denne serien er individet og vår evne til å stå opp mot massene, selv når det betyr å ofre vårt eget liv. Øyeblikk der vår moral og medmenneskelighet blir satt på prøve. Her er Sophie Scholl og Hans Scholl. Begge var de medlemmer av den tyske motstandsgruppen Den hvite rose. Begge ofret de sine liv i kamp mot nazismen. Josef Schultz, en tysk soldat som nektet å henrette en gruppe partisaner, ble selv drept, vises der han er i ferd med å gå til sin egen død. Sand har også malt Traute Lafrenz, et viktig medlem av den hvite rose, som oppmuntret Vebjørn i hans prosjekt med å male en så komplisert fortelling.

Vebjørn Sand har et brennende ønske om å få oss mennesker til å se, og kanskje aller mest til å våkne opp fra likegyldigheten, for aldri å glemme viktige hendelser i vår nære historie.

Den kjente amerikanske kunstkritikeren Donald Kuspit beskriver Sands bilder som en enorm bragd fra et malerisk perspektiv. Men like viktig som den rent teknisk maleriske prestasjonen er Vebjørns bilder viktig på den måten at de minner det moderne publikum på noe de er i ferd med å glemme; at man ikke kan forbigå historien bare fordi man er blitt moderne. Sands fantastiske paradoks er at han gjør historien levende og aktuell for oss - ikke som en mekanisk fortid vi tror vi ikke lenger må forholde oss til, men en aktuell fortelling alle generasjoner må forholde seg til.

Hovedmaleriet Wannsee-konferansen fra serien Scener fra Andre Verdenskrig, ble høsten 2012 solgt for 150 000 dollar til den amerikanske kunstsamleren og investoren Raymond J. Learsy, som av ARTnews er blitt rangert som en av de 200 største kunstsamlerne i verden. Samtidig er Vebjørn Sand også den kunstneren som trolig er mest representert i flest norske hjem.