Unni Askeland

UNNI ASKELAND kan betegnes som en moderne bohemdronning. Hun har alltid gått egne veier og mener at norsk kunst er gørr kjedelig med for mye intellektualisering. Hennes prosjekter beveger seg innen en pop-art genre, der hun ofte bruker kjente ikoner fra populærkulturen.

Unni Askeland ble født i Bergen i 1962, og utdannet ved Kunstskolen i Kabelvåg, Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi under Per Kleiva. I dag har hun et enormt atelier i kjelleren i et stort kjøpesenter på Jessheim hvor hun er bosatt. Hun var i flere år gift med kunstnere Sverre Koren Bjertnæs, og har fire barn med den amerikanske sangeren Eric Andersen.

- Jeg var alltid den flinke på skolen, og husker jeg var ivrig med rollespill, og hadde glassfigurer som jeg lekte teater med, i en settekasse på loftet. 16 år gammel ble jeg overbevist om at det var kunst jeg skulle drive med. Jeg stod fire timer og malte, og oppdaget plutselig at det faktisk hadde gått hele fire timer.

Askeland begynte på folkehøyskole, og flyttet så til Oslo hvor hun tegnet croquis på kvelden og var au pair for en familie i Holmenkollen på dagen. Etter hvert startet hun på en dagskole i Trafo-bygget på Tøyen.

- Etter hvert kom jeg inn på Kunstskolen i Kabelvåg. Vi var et sterkt kull, og på 10-årsjubileumsutstillingen i 1993 var det fantastisk mange som hadde klart å etablere seg som kunstnere; sikkert 95 %. Men jeg ble gravid med Oda og måtte reise hjem. Jeg kom inn på både Kunst- og håndverksskolen i Oslo og Bergen Kunstakademi. Jeg startet i Oslo, høygravid, men ble egentlig kastet ut. I Kabelvåg var det solid undervisning, og jeg hadde lært mye. Nå måtte vi tegne sirkler.

Det var likevel til Oslo Unni ville. Hun ble gravid igjen, denne gangen med tvillinger og med kjærestemusikeren Erik, og fikk permisjon. Da søkte hun overflytting til Akademiet i Oslo, hvor hun gikk i fire år.

- På Akademiet ble Per Kleiva en viktig lærer for meg, han våget å slippe meg fri. Håvard Vikhagen sa også at man må male og danse.

I 1999 stilte Unni ut i Bjarne Melgaards galleri Norsk anarkistisk fraksjon. Det var plutselig en helt annen Unni: Store, luftige, abstrakte lerreter. Eller syntetisk abstraksjon med en vibrerende atmosfære.

- Det var en merkelig tid. De rampete titlene krasjet totalt med bildene. Etter dette stilte jeg ut i Galleri Christian Dam i 2001, den første kommersielle suksessen der mye faktisk ble solgt. Jeg hadde til da drevet kunstskole her på Kløfta i noen år, og levde, ja, ikke akkurat med velstand. Utstillingen het Cover Up.

Neste skritt i karrieren var Unnis deltagelse i Anders Eiebakkens prosjekt Schpaa, som ble vist blant annet i København. Deretter gikk ferden til NO5 i Bergen Kunsthall, og Askelands Munchadopsjoner ble kjent for første gang. Hun viste en skulptur av seg selv i marsipan med beskjeden Eat me. Puppene ble spist først. De ble senere stilt ut hos Blomqvist. Askelands Munchadopsjoner tar utgangspunkt i noen av Munchs mest kjente verker. Siden tenårene har hun levd tett på Munchs bilder, og da hun var student på akademiet, fikk hun stadig høre at hun kom for nær inspirasjonskilden. Siden den gang har hun arbeidet mye innenfor et abstrakt uttrykk, og forbindelsen til Munch har modnet fram til et eget ekspressivt billedspråk. Selv om kilden til hennes "adopsjoner" er åpenbar, er det ingen tvil om at Askeland er en selvstendig kunstner, eller som Nasjonalgalleriets Marit Ingeborg Lange skriver i forordet til årets utstillingskatalog:

- Gjennom sine adopsjoner greier Unni Askeland å avspeile sine egne holdninger til evigvarende spørsmål.

I sine dypdykk i Munchs verden fokuserer Askeland på forholdet mellom mann og kvinne, som ofte er konfliktfylt og dramatisk, og framfor alt erotisk ladet. Bildene hennes springer ut av en ektefølt opplevelse av lidenskap og kjærlighet, og i dialog med Munchs motiver framstår de som utfordrende reformuleringer av evig tilbakevendende menneskelige temaer.

I februar 2006 var Askeland tilbake hos Blomqvist med en malerisk hyllest til punken og en portrettserie av verdensstjerner, norske kjendiser og hennes nærmeste under tittelen Desire - Destruction. Askeland kalte selv den enkle stilen på grensen til trash-art, reklame, popkunst, der tittelen Desire - Destruction viser til det nære forholdet mellom lyst og en mer destruktiv besettelse som kan føre til fordervelse.

Prosjektene har vært mange. Unni har vært jubileumsutstiller i Kragerø i forbindelse med Munchs 150-årsjubileum. I Paris i 2008 deltok hun i fire dager sammen med kjente norske navn som Frans, Nico og Thomas Widerberg på utstillingen Portes Ouvertes de Belleville. I Belleville skulle 300 kunstnere åpne sine atelierer. I februar 2007 ble det atter bråk rundt kunstneren, denne gangen med popart-bilder med motiver fra Casablanca og portretter av Ingrid Bergmann og Humphrey Bogart. Men det var ikke så mye motivene i seg selv som forårsaket bråket denne gangen, som det "diktatoriske grepet" Nasjonalmuseets direktør Allis Hellelands gjorde da hun kjøpte inn bildene til museets samling uten å ha innkjøpskomiteen med seg. Det skulle vise seg at det var en del som mente at kunsten ikke var verdig en plass i samlingen til landets nasjonalmuseum.I lang tid hadde Askeland jobbet med Casablanca-serien, utstillingen A lot of water under the bridge, til galleri Trafo i Asker. Hun kunne ikke drømme om mediesirkuset som skulle starte.

- Jeg fikk en idé, og da tar jeg den helt ut. Folk kom gråtende ut av Casablanca-utstillingen på Galleri Trafo. Tittelen på utstillingen var A lot of water under the bridge. Dette handlet om nedtegnelse av tid; noe alle opplever i livet. Hvordan vannet kommer og forsvinner i det evige. Det er ikke noe spektakulært i dette.

I 2008 kom trykkene og serien Friezed, Blondie in the forest, som ble vist i New York høsten 2008. I katalogteksten stod det at Unni ikke lenger var synlig i bildene sine, men vi vet hun er der, lurer i skogen, med sitt blonde hår og røde lepper.

- Bildene er her fra Kløfta. Jeg brukte så mye tid på å gå med mopsen vår, Maja, og begynte plutselig å se meg rundt. Jeg tok mye foto med mobilen, som jeg forstørret opp og abstraherte og forenklet. Etter hvert kom ideen om en frise. Et "uendelig maleri" som ikke slutter, da hvert motiv fortsetter over på neste lerret.

Askeland har tidligere vist at hun takler blest rundt både seg selv og kunsten sin. Og mens kunstkritikere, universitetslektorer og kuratorer kan synse og mene, er det unektelig en stor anerkjennelse å bli kjøpt opp av Nasjonalmuseet. At det gjør bildene hennes enda mer ettertraktet er det også liten tvil om; i mars meldte Dagens næringsliv at prisen på bildene hennes hadde steget rett til himmels.

I 2011 inngikk Ari Behn og Unni Askeland et kunstnerisk samarbeid som innebar at Askeland laget bilder til hans upubliserte dikt. Igjen ble det store mediaoverskrifter. I 2011 gikk også Askeland i gang med Norges største silketrykkprosjekt på 27 tolkninger av ikoner som Marilyn Monroe, Pablo Picasso, Greta Garbo, Bette Davis og Andy Warhol med tittelen BIG BIG BIG.

- Jeg hater deg, skrek hun/alt sto stille av håpløs forventning og avkledbar frykt/en stillhet så stille/en reprise/ord som lenes til frie vegger/det var løgn dette hatet/det var en bønn om å nå fram. Det vakreste vi hadde/var aldri hverandre/men alt som stod imellom. Har Ari Behn uttalt

Kan vi gjøre det vi vil med klassikerne?

Ja, mener Unni Askeland, som nettopp har avsluttet en av den senere tids mest omtalte utstillinger på Blomqvist Kunsthandel i Oslo. Med samletittelen "Munchadopsjoner" var det ingen tvil om hva som var utgangspunktet. Bildene på utstillingen ble nærmest revet bort, og med unntak av noen ganske få skeptiske røster har kunstkritikerne vært samstemte i sin rosende omtale. Selv fnyser hun av dem som mener hun har tråkket mesteren på tærne: - Munch blir betraktet som litt hellig her til lands, både fordi han er Norges største kunstner og fordi det er bare vel 60 år siden hans død. Jeg mener det må være lov å røre ved disse motivene. Jeg har ikke forsøkt å gjøre dem på nytt, men har i stedet adoptert dem og gjort dem til mine egne. Bildene mine er ikke et kunstteoretisk prosjekt; de er en hyllest.

De fleste billedkunstnere er naturligvis påvirket av tidligere kunstneres arbeider, og noen har gått svært langt i å spille videre på kjente verk. Det er nok å tenke på alle variantene av berømte malerier som "Mona Lisa" og "Skrik". En slik påvirkning kan ta mange former. Noen velger å innta en leken holdning til tradisjonen og lager bart på Leonardos gåtefulle skjønnhet eller en tegneserievariant av Munchs figur, mens andre går mer teoretisk til verks og bruker kunsthistorien til mer intellektuelle eller estetiske eksperimenter. Og for noen, som Unni Askeland, er det snakk om en dyperegående inspirasjonskilde til et eget uttrykk. Munchs innflytelse på andre kunstnere ble behørig dokumentert på Munch-museets utstilling "Skrikets ekko" i 2001, der bilder av så ulike moderne kunstnere som Andy Warhol, Francis Bacon og Georg Baselitz figurerte sammen med verker av nyere norske kunstnere. Det denne interessante utstillingen viste, var nettopp den kolossale spennvidden i Munchs påvirkningskraft og en erkjennelse av at ingen har monopol på Norges fremste billedkunstner gjennom tidene.

Unni Askeland har gått lenger enn de fleste. Hennes "Munchadopsjoner" tar utgangspunkt i noen av Munchs mest kjente verker, riktignok ikke "Skrik", som hun så har fabulert videre over. Men å "adoptere" en annens bilder og få selvstendig kunst ut av det, er ikke gjort over natten. Askelands prosjekt er da heller ikke resultat av et plutselig innfall eller et forsøk på å kaste seg på en trend.