Ulf Nilsen

Ulf Nilsen er en av Norges mest berømte kunstnere som har stilt på en rekke av våre tunge institusjoner: I 2004 fylte han de to store prismasalene på Henie-Onstad Kunstsenter med strålende kritikker. Han har også blant annet stilt ut på galleri Haaken og Kunstnerforbundet på 1990-tallet. I fjor overrasket han med blomstermotiver på Baroniet Rosendal. I sommer har han blitt sett av over 100 000 mennesker på Blaafarveværket, og i september 2009 åpner en ny separatutstilling på Stenersenmuset.

- Du kan si at mine ting er sett, men ikke gjenskapt. Det er mange historier som er knust og satt sammen igjen. Bildene er fragmenter av drømmer, og som drømmer, er de usammenhengende med både abstraksjon og realisme i samme motiv.Ovenfor et kunstverk vil alle mennesker bestrebe etter å forstå. Man må alltid ha et bindeledd mellom virkeligheten og drømmene. Her kommer mine nøkler og igjen kjennbare gjenstander inn. Alle kjenner vi igjen en trillebår, klokker, stoler, blomster, trær og så videre.

Ulf vokst opp i et sterkt religiøst hjem i Trondheim. I troen fant han kraft og kjærlighet, og det gav ham styrke når han som sjuåring fikk tuberkulose. I halvannet år var han innlagt på Nylandet sanatorium utenfor Trondheim. Behandlingen besto blant annet av isolasjon i et dunkelt rom, hvorav syv måneder på ryggen. Fastbundet. Fordi legene mente at opphisselse og sterke følelsesmessige svingninger kunne forsterke sykdommen, fikk ikke foreldrene love til å besøke ham.

I dag er Ulf en anerkjente billedkunstner. Nasjonalmuseet for Kunst eier ni av hans malerier, Astrup Fearnley Museet fm, og han er også kjøpt inn blant annet av Det Kongelige Slott, New York Public Library og Rogaland Kunstmueum. Mange har hevdet at Ulf startet som kunstner for å finne nye måter å kommunisere på, eller det Ulf kaller passasjer inn til andre mennesker. Hans barndom var preget av taushet fordi han stammet så voldsomt. Han har selv skrevet at det var umulig å bli fortrolig med noen og få venner. Ingen hadde tålmodighet, og hans frustrasjon vokste med behovet for å utrykke seg. Helst forble han taus.

I femte klasse fikk han en lærer som oppfordret ham til å mime når elevene skulle opptre for hverandre. Det ble en suksess. Han ble noe i skolekameratenes øyne. Ulf ble så flink i pantomime at han en stund overveide å studere videre i Paris, men valgte til slutt maleriet. Gjennom mimen lærte Ulf å skape symboler på en visuell måte, og mange merker hans bilder sterkt i kroppen, en sterk fysisk påvirkning. En lærer i ungdomsskolen hadde sett hans tegnetalent, og insisterte på at han skulle utvikle dette. Hver lørdag kom Ulf til læreren og hans pratsomme papegøye som snakket flere språk; en nokså eksotisk opplevelse for en 13-åring i Trondheim. Etter hvert fikk læreren Ulf inn på Trondheim Kunstskole med Roar Wold som lærer, der han en kveld i uken kopierte de franske mestrene. Foreldrene til Ulf var engstelig. I deres øyne var sønnen ingen robust ungdom, og et liv som kunstner var det samme som et liv i sult og død. Dermed ble det interiør- og reklame skole på Ulf. Samtidig kom han i kontakt med miljøet på Trøndelag Teater, og som 20-åring ble han ansatt som teatermalerassistent. En svensk gjestescenograf sa at Ulf måtte søke Statens Kunstakademi i Oslo. Han gjorde som han sa, og kom inn høsten 1972

I 1970-årene foretok Ulf flere reiser til England, New York og Italia. I 1978 fikk han med fem arbeider på Høstutstillingen og mottok Morgenbladets pris. Debututstillingen var på galleri Haaken i 1980. Som i dag var også den unge Ulf opptatt av mangel på sammenheng i motivene sine det tilfeldige og det planlagte side om side, en oppsplittet, fragmentert virkelighet. Siden debuten har han ikke ønsket at bildet "skal gå opp". Bildene er både et ytre fysisk rom og et indre psykisk rom.

I 1983 stilte Ulf ut på festspillene med gruppe Zink. Deretter gikk det flere år før neste store utstilling i galleri Haaken i 1988. Allerede på denne tiden var det vanskelig å skille fiksjon og drøm i bildene.På separatutstillingen i 1990 på Haaken kom klokkeformen til Ulf inn for første gang, sammen med vannmotivene. Han hadde bodd en tid i Firenze, der han ble vekket av klokkene fra San Marco klosteret hver morgen. Med årene bleknet minnene. De ble stille, akkurat som klokkene i kunsten hans. Klokkene ble også et viktig motiv på Roma-utstillingen det samme året, med strålende kritikker i byens aviser.