Tone Dietrichson

TONE DIETRICHSON (f. 1957) arbeider klassisk med sine motiver. Hun fordyper seg i lys og skygge, i et utall av valører, enten hun tar utgangspunkt i linosnitt, kull eller blyant. Hennes studier blir del av hele billedflaten gjennom hennes evne til å skape helhetlig komposisjon der alle detaljer er like viktige. Hun kombinerer tradisjonelle og nye grafiske metoder for å få frem en inderlighet og nærhet i sine tolkninger av mennesket. Motivene gir oss innsikt i psyken og sinnet og hennes portretter oppleves som tidløse, satt inn i en universell sammenheng hvor tanken får spillerom.

Dietrichson er utdannet billedhugger, men har siden midten av 90.tallet viet sitt arbeide til grafikk og maleri. En stor utfordring for henne ligger i å gjøre uttrykket mest mulig levende teknisk sett; å skape de vakreste valører og samtidig størst mulig dybde i fargene. Derfor blir hvert nye grafiske blad et nytt eksperiment, hvor resultatet bestemmes av antall overtrykninger og mange andre faktorer.<br> Siste hånd på verket legger hun gjerne i form av håndkolorering.

Tone Dietrichsons bilder forener legemets og åndens lengsel etter grensesprengende, henrykkende opplevelser i ekstatiske visjoner som pulserer og vibrerer med stor fargekraft. Det er et særpreget og svært personlig billeduttrykk.Impulsene har hun hentet fra ulikt hold i kunsthistorien: Her er Munchs formidling av naturen, og hele universet svinger med i de store sinnsopplevelser; her er Widerbergs oppfatning av det svevende menneske som søker kontakt med kosmiske krefter; her er futuristenes fascinasjon av livets dynamiske kraftfelt; og her er et forsøk på å skape en personlig mytologi som hos William Blake. Likevel blir Dietrichsons bilder aldri redusert til eksempler på epigoneri- hun makter å omforme impulsene til sitt eget formspråk. Dette skyldes ikke minst det sterke engasjement som ligger bak dette dynamiske billedutrykket, som rommer en slags ideell billedverden hvor nakne, heroiske mennesker kommuniserer på et plan som dels er emosjonelt, dels intet mindre enn kosmisk. Her er en parallell til Arne Eklands billedverden- en visjonær utopi snarere enn en realistisk beskrivelse av livet på jorden. Dietrichson tolker ekstasen som en kombinasjon av kjødets lyst og den rene ånds higen etter det evige, det guddommelige. Det er en framstillingsmåte som går helt tilbake til Berninis formidling av Den hellige Thereses ekstatiske visjon i barokkskulpturen i S .Maria Vittoria-kirken i Roma; og der er et visst barokkpreg over Dietrichsons holdning til sin billedverden.<br /> Tone Dietrichson har utviklet en teknikk son er velegnet for det billedinnhold hun vil formidle: Det håndkolorerte linosnittet gir henne store muligheter til å bearbeide billedutrykket mot en større konsentrasjon om dets visjonære kvaliteter.<br /> Kunstkritiker Trond Borgen

Tone Dietrichson er en billedkunstner med tyngde. Hun jobber innenfor et figurativt uttrykksregister, men er ingen realist eller romantiker. I alle fall ikke i tradisjonell forstand. Når jeg skriver "ikke i tradisjonell forstand" er det for å presisere at hun ikke er romantiker i uttrykksform, men at et sentralt element i hennes malerier røper en lengsel og en uendelighets-higen som avgjort ligger i det romantiske toneleie. Dette har naturligvis med den menneskelige dimensjon å gjøre. Enhver lengsel og uendelighetshigen søker mot noe mer vesentlig og grunnleggende enn det hverdagens hektiske jag kan tilby oss. Mennesket er noe mer enn et tannhjul i samfunnsmaskineriet, eller en faktor i det velsmurte og regelstyrte byråkrati.<br /> Dietrichson løfter oss ut av disse hverdagsmekanismene og viser oss en virkelighet der nærhet, følelser og åndelig samliv er realiteter. Dette kjenner vi, og dette gjenkjenner vi. Man kan si at dette egentlig er kunstens mening: Å åpne for den menneskelige dimensjonen. Slik at vi gjenkjenner den i oss selv. Den kroppslige enheten vi ser i Dietrichsons malerier, står i kontrast til den måten hun anskueliggjør billedrommet på. Mens de nakne legemene har en følgeriktig presisjon i formgivivingen, er deres omgivelser brutt opp i ulike plan, romstrukturer og fargeforskjeller. Det gir et tidsforløp som er diskontinuerlig, altså stadige brudd i tid, rom og lys, der vi sakte og sikkert må avvikle vår hverdagsvirkelighet.<br /> Tone Dietrichson bruker her de visuelle virkemidlene på en didaktisk og målrettet måte. I vår perseptive tilegnelse av hennes malerier må vi bevege oss i et billedrom som systematisk og utfordrende forbereder oss på den hudløse nakenheten. Om vi skal oppnå dialog med det dypeste i oss selv, og i andre, må vi legge av oss stresset, jaget, aggressiviteten og det sosiale maktspillet. Det er sann humanisme. Tone Dietrichsons malerier gir oss et kunstnerisk blikk inn mot livets grunnleggende verdier. La meg kalle det omtankens estetikk. Paul Grøtvedt