Therese Nortvedt

THERESE NORDVEDT har en av de mest glitrene CV-ene man kan få som kunstner i Norge: 11 års utdannelse, separatutstillinger i syv land, en lang rekke kollektivutstillinger, flotte anmeldelser, en biografi og kunstbok om seg selv, prestisjetunge illustratøroppdrag, innkjøp av landets ”tunge” institusjoner og med atelieradresser i New York, Dubai, Frankrike og London. Motivene er kjendisbarn, påkledde dyr i urbane strøk og vakre jenter med stirrende øyne.

- Jeg ønsker å si noe om følelser. Foran ett og samme bilde vil noen oppfatte det som skummelt, mens andre som fantasifullt. Det er jo mye i en selv som bestemmer hvordan man reagerer.

Therese Nortvedt (født 1953) er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim, Central School of Art and Design og English National Opera Theatre Design Course, i tillegg til Statens Kunstakademi i Oslo. Hun markerte seg først som grafiker, og har i perioder vendt tilbake til det grafiske. Etter studiene i London og Oslo dro hun til New York. Fra tidlig på 1980-tallet ble maleriet hennes viktigste medium, og det er her hun har utført sine mest markante kunstneriske bidrag. Hun har hatt en rekke separatutstillinger i hele syv land, og utlandet, blant annet i London, København, Düsseldorf og New York. Nortvedt er innkjøpt av Museet for samtidskunst, Astrup Fearnley Museet, Nasjonalgalleriet, Norsk Kulturråd og H. M. Dronning Sonjas Samling for å nevne noen.

- De dukkeaktige små pikene eller kvinnene fremtrer som noe skremmende i måten de stirrer ut av bildene på, med store, vidåpne øyne og et fremmed blikk. Skikkelsene ser på oss og vår virkelighet som om vi tilhørte en alien nation, skrev den kjente svenske kunstkritikeren Ingamaj Beck i 1992 om Thereses kvinneskikkelser som har spilt en dominerende rolle fra hun startet å male. Men hennes kvinner er mer dukkeaktig enn voksne; lik barn i en voksen verden eller kvinner som lengter tilbake til barnas verden. I tillegg legger kunstneren til enkle rekvisitter som kosedyr, møbler eller ulike kostymer, og det hele blir en nokså underlig sammensetting med tvetydig budskap. Storøyde ser kvinnene ut i verden. Er det et uskyldig blikk på verden, eller et blikk som ser alt?

- På slutten av 1980-tallet begynte jeg å male jenter med store kjoler der kjolene nærmest fungerte som en aura; en jordens kappe. Jeg har spurt meg hvorfor det ble barn. Jeg oppfatter dem som mye mer ærlig i sitt uttrykk, mye nærmere fantasiens verden. De har ikke disse sperrene og maskene du og jeg sikkert tar på oss nå. Det er noe uforutsigbart ved barns natur, et slags mysterium, og det tiltrekker meg som kunstner.

Surrealismen og dadaismen er retninger som trekkes inn i omtaler om kunsten hennes. Mange har kalt henne Norges motstykke til svenske Lena Cronqvist. Hun er opptatt av at kunsten ikke skal være dekor. Kunsten kan være en arena der man kan la seg sjokkere, forarge, glede eller engasjere. Foran ett nytt bilde betyr alt hun har gjort tidligere, ingenting. Noen ganger er scenen klar i hodet på forhånd, andre ganger er hun åpen og bygger opp miljøet og henter inn rekvisitter underveis.

Therese Nortvedt profilerte seg tidlig innenfor vårt hjemlige kunstliv, og hadde sin første separatutstilling i Galleri Cassandra i 1980 i Drøbak. På 1970-tallet ble hun snart et navn blant de yngre som bidro til å skape lysere tider for norsk grafikk, og sette den på dagsordenen som et samtids kunstuttrykk. Sammen med grafikerkollega Dagfinn Knudsen tok en ung Nortvedt pulsen på en ny urban og urolig tidsånd.

På 1970-tallet tok hun også kostyme- og scenografiutdannelse i London. Tidlig på 1980-tallet ble hun lokket av den første maleribølgen, og ble etter hvert en del av New Yorks hektiske East Village-miljø på Manhattan. Da hun ankom New York, hadde hun kun med seg en koffert full av minner, fotografier, arbeider på papir, noen tuber maling og pensler, boken Livet er et annet sted av Milan Kundera og to oljemalerier av Erling Nortvedt, hennes bestefar. Som liten pike i Hølen var Therese en ivrig iakttaker av bestefarens magiske verdens tilblivelse der han dekorerte antikke bondemøbler med eføy, flettede kranser, fugler og arabesker. Haven hans var også befolket med tropiske fugler, en påfugl og en dam med gullfisker. Thereses billedverden består nettopp av et hav av fabelskikkelser og tegn.

I New York bidro hun og blant annet kollegaen Killi Olsen til å sette farger på den kosmopolitiske kunstscenen. Som den første norske kunstneren ble hun også tildelt et stipend-opphold i den prestisjefylte og internasjonale atelier- og utstillingsbygningen P.S.1 i Queens. Nortvedt stilte i denne perioden ut på East Village-adresser som B-Side og New Math Gallery, men ble også invitert til å mønstre i mer offisielle omgivelser som The American- Scandinavian Foundation i N.Y. og på Henie-Onstad Kunstsenter. I vårt hjemlige kunstmiljø fikk hun etiketten emigrantkunstner etter fem år ”over there”. Hennes malerier fortonet seg ekspressive og eksotiske, og hun beveget seg fort inn på en internasjonal arena, uten tilknytning til norske trender og skoler. Besøket ble avsluttet med en reise til Latin-Amerika og en jorden-rundt-tur.

I løpet av 1990-tallet fikk Therese to viktige illustrasjonsoppgaver som også posisjonerte henne ytterligere som kunstner. Hennes 37 illustrasjoner for Boklubbens utgivelse av Amalie Skrams Mennesker, ble revet bort og kom i nytt opplag i 2007. Hun høstet også lovord for sine illustrasjoner til forfatteren Tor Åge Bringsværds fremstilling av den norrøne mytologiens ragnarok.

Fra Kennedys sønn til Madonnas datter

I 2000 malte Therese flere fotografiske ikoner fra det 20. århundre, deriblant Anne Frank og John F. Kennedy jr. som gjør soldathilsen ved sin myrdete presidentfars båre. Billedserien Salute J.F.K. jr. rystet en hel verden med toåringen som selv fikk en brå død i voksen alder i en flyulykke.

- Jeg levde meg inn i ansiktet hans, og malte flere versjoner av denne scenen. I ansiktet ser man et øyeblikks uttrykk. Dette forsøker jeg å fange, for øyeblikket i ansiktet forandrer seg hele tiden.

Billedserien med Kennedy junior ble starten på Thereses såkalte kjendisportretter som fikk mye mediadekning da de ble stilt ut i London i 2003.

- Da jeg så Michael Jackons barn Paris og Prince Michael som alltid bar masker, stilte jeg meg umiddelbart et spørsmål: Hvordan får han til å ha på barna maske? Hva har han sagt til dem? De fleste barn ville revet den av. Slik oppsto bildet Trust. I bakgrunnen ser du en knoklete, nesten likaktig, hånd. Ordet trust refererer jo til et tillitsforhold. I bildet vet man ikke om det handler om omsorg eller makt. I tillegg ligger det en fare i bildet med denne skumle hånden. Barn er prisgitt de voksnes tillit. Men man velger ikke sine foreldre, og det er de voksne som skal ta vare på sine barn. Denne tilliten forsvinner tidlig, hvis den blir misbrukt av foreldrene.

The Target er et maleri av Madonnas datter Lourdes, der hun kommer uredd og livsbejande ut av bildet. Therese hadde akkurat mistet sin far da hun så et lite foto i et magasin av Lourdes. I et tidligere intervju har hun sagt at selv om dette ikke er meg, er det noe i maleriet som er det.