Steffen Kverneland

STEFFEN KVERNELAND (f. 1963) er en norsk tegneserieskaper og illustratør. Han er blant annet kjent for sine mange treffende karikaturer, særlig av kjente forfattere, og tegneserieversjoner av litterære verk. Han har også jobbet som karikaturtegner for avisene Ny Tid, Dag og Tid, Samtiden og Nationen.

Kverneland debuterte da han bidro i antologien KOnK som 16-åring, og han laget også serier for Norsk Mad og Brage før han i 1993 begynte å spesialisere seg på å omforme litteratur til tegneserier, gjerne i parodisk form, noe han kalte «Amputerte klassikere».

Han albumdebuterte med den kritikerroste De knyttede never (1993) etter Øvre Richter Frichs roman av samme navn, hvor han i en særpreget «nasjonalkubistisk» tegnestil får frem det ufrivillig komiske ved Frichs helt Jonas Fjeld. Albumet vant Sproingprisen. Dette var ikke første gang han lagde en serie basert på litterære tekster. Han hadde samme år lansert serien Amputerte klassikere. Det er en uhøytidelig og satirisk lek med kjente litterære verk, der hele bøker kan være gjengitt på én tegneserieside, mens andre utgjør små føljetonger. Amputerte klassikere ble samlet i fire album (1994–2001).

I 1993 ble Kverneland med i redaksjonen i No Comprendo Press' tegneserieantologi Fidus, sammen med blant andre Christopher Nielsen og Knut Nærum. Parallelt med de amputerte klassikerne begynte Kverneland også å bruke seg selv, sin familie og omgangskrets i utgivelsene Slik har de det der & Den store hattefesten (1995) og den selvbiografiske Slyngel (2002).

I 2003 mottok Steffen Kverneland Statens toårige kunstnerstipend, og brukte anledningen til å ta skrittet vekk fra adapsjon og selvbiografi, og over i biografien. I samarbeid med Fidus-kollega Lars Fiske ga han ut Olaff G. (2004), om den norske billedkunstneren Olaf Gulbransson, en ambisiøs miks av kunstnerbiografi og gonzoreportasje. Tegneserien ble en stor suksess, og vant både Sproingprisen, gull i Visuelt og to gullmedaljer i Årets vakreste bøker, samt oversettelse til svensk og tysk. Den vant også den viktigste svenske tegneserieprisen Urhunden i 2008, for beste oversatte utgivelse.

Høsten 2006 utga Fiske og Kverneland nok et samarbeidsprosjekt; tegneserieboken Kanon. Kvernelands bidrag har hovedsakelig vært en føljetong om Edvard Munch. Etter fem numre av Kanon ga Kverneland ut en bearbeidet utgave av sine Kanon-serier i form av boken Munch (2013). Den er solgt for oversettelse til elleve språk; engelsk, tysk, nederlandsk, polsk, svensk, dansk, fransk, russisk, kroatisk, japansk og koreansk, mens Olaf G. er oversatt til tysk og svensk.

Munch ble høsten 2013 den første tegneserien som ble nominert til Brageprisen i sakprosa, en pris den også vant, med følgende begrunnelse: «Denne boken løfter sin sjanger til et nytt nivå, samtidig som den er en fest å lese. En fortelling som opplyser, engasjerer og underholder leseren. Ord og bilder integreres med en sikkerhet og selvstendighet som gjør boken til et mesterverk i sin klasse». Den vant også Kulturdepartementets tegneseriepris.

Steffen Kverneland vendte tilbake til det selvbiografiske med tegneserien En frivillig død (2018), der Kverneland forteller fra oppveksten i Haugesund i 1970- og 1980-årene, og mer spesifikt om forholdet til faren, som tok sitt eget liv da Kverneland var 18 år gammel. Den ble tildelt både Kulturdepartementets tegneseriepris og Årets tegneserie.