Pushwagner

Med et saftig spark til etablert hverdagsliv og vedtatte normer har PUSHWAGNER blitt et kjent navn i Norge. Den naivistiske streken og de fargesterke flatene gir form til hans pek mot den ensformige tilværelsen han selv har brukt store deler av livet til å flykte fra. Med et kunstverk av Pushwagner på veggen stiller du deg kritisk til din egen livsstil, med et lekent byks inn i samtids kritisk tenkning.

Terje Brofos ble født 2. mai 1940, død 24. april 2018. Han vokste opp på Berg i Oslo. Som bakteppe til hans kunstkarriere er reklamelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole hvor han gikk i tre år fra han var atten. Senere, fra 1963 til 1966, gikk han på Statens kunstakademi.

Pushwagner har uttalt at forfatteren Axel Jensen var hans store idol, og de møttes ved urinalet på Kunstnernes Hus i 1968. Med en felles intensjon om å bryte ned det originale romanformatet smeltet de sammen til et tohodet produksjonsteam som skapte flere manuskripter til illustrerte noveller i en kort fase på fire måneder. I løpet av denne perioden utviklet Pushwagner den kalligrafiske og enkle streken som i dag karakteriserer hans kunstnerskap, skapt av deres intuitive arbeidsmåte hvor tegningene ble produsert kjapt. Brofos og Jensen jobbet sammen i et kunstnerkollektiv, men da arbeidsroen ble brutt av flere kunstnere i 1970, brøt Brofos med Jensen. Han pakket med seg det påbegynte manuset til Soft City og flyttet til London.

Hariton Pushwagner tok kunstnernavnet sitt i 1971. "Hari" står for Hare Krishna, "-ton" gir navnet tyngde. "Pushwagner" refererer til supermarkedenes trillevogner – et spark til konsumsamfunnet. I løpet av 1972 tegnet Hariton Pushwagner 23 000 små menneskefigurer inn i en stilisert hodeform. Han omtaler seg selv som psykotisk på den tiden, og kaller bildet et selvportrett. I London bodde Pushwagner på gata i lengre perioder. Han slet med psyken og gikk med selvmordstanker da han fant lykken og giftet seg med sin første kone. Etter dette møtet produserte han ferdig Soft City, i 1975. Også skissene til Apokalypse-frisen som han jobbet med på 80-tallet og ferdigstilte på midten av 90-tallet, ble til her.

Den første utstillingen Pushwagner hadde i Norge var på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden sommeren 1980. Her stilte han ut silketrykkserien En dag i familien Manns liv. I denne serien er tematikken og estetikken fra Soft City videreført i en rosa, grå og sort variant, laget sammen med Axel Jensen i båten hans utenfor Stockholm. Teknikken Pushwagner brukte i denne perioden, silketrykk, er den samme som pop art-fenomenet Andy Warhol benyttet i sin produksjon i New York på 1960-tallet.

Et annet hovedverk av Hariton Pushwagner er frisen Apokalypse. Apokalypse består av flere elementer som bindes sammen av en felles historie. En fellesnevner i Pushwagners hovedverk er monumentale historier med episke trekk. Han trekker de store spørsmålene om vår eksistens inn i nåtiden med sin satiriske snert. På Høstutstillingen i 2008 fikk han offentlig anerkjennelse for den siste frisen sin gjennom Høstutstillingsprisen.

De siste årene har vært gode for Pushwagner. I 2008 opplevde han et gjennombrudd i sin over 40 år lange karriere, både i Norge og internasjonalt. Han deltok på den femte Berlinbiennalen og den sekstende biennalen i Sydney, begge viktige arenaer for samtidskunst. Første gang Soft City så offentlighetens lys, var på den femte Berlinbiennalen. Før den kom dit, hadde den vært sporløst forsvunnet i 20 år. På biennalen høstet den gode kritikker både i nasjonale og internasjonale medier. Han fikk Oslo bys kulturpris, og sommeren 2009 preget hans verker Oslo S og Trondheim sentralbanestasjon. I 2011 kom filmen Pushwagner, regissert av Even Benestad og August B. Hanssen. I 2012 hadde Pushwagner sin første store separatutstilling utenfor Norge, i Milton Keynes Gallery, en times kjøretur fra London. Utstillingen gikk deretter videre til Haugar Vestfold Kunstmuseum og Museum Boijmans Van Beuningen i Rotterdam. I denne sammenhengen kåret avisen The Guardian Pushwagner til Artist of the week i begynnelsen av august 2012. Historien om Hariton Pushwagner handler om kunstneren som mistet grepet og ble en ruset uteligger som ingen trodde skulle klare å stable seg på beina igjen. Hans liv er en legendarisk historie med kunsten som drivkraft og livbøye.

Serigrafiserien: En dag i familien Manns liv

En dag i familien Manns liv skapte Pushwagner på 1980-tallet da han trodde Soft City-tegningene var borte. Serien er en fortsettelse av historien og verdenen vi kjenner fra Soft City og består av 33 bilder der vi følger, ja, en dag i familien Manns liv. På Haugar vises silketrykkene som ble trykket av Gunnar Fredriksen i 1979, og som blant annet ble stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter og Kunstnernes Hus. Gjennom silketrykkprosessen tok Pushwagner steget inn i en mekanisk reproduksjonsform som minner om Andy Warhols fabrikkerte malerier.

Malerifrisen: Apokalypse

Apokalypse består av syv svære verker som Pushwagner påbegynte på 1970-tallet da han bodde i London. Med nitide detaljer tegnet med en 0,13 mm tykk penn fikk han frem det han mente var vår tids verdensbilde, en dystopisk verden. De fleste verkene ble vist på Høstutstillingene fra 1989 til 1995.

JOBKILL

er frisens hovedverk og innkjøpt av Nasjonalmuseet. Her ser vi en mengde fly, raketter og fallskjermhoppere over en by i flammer. Det er våpnene som de bedøvede menneskene i Soft City produserte som nå endelig er tatt i bruk. Skraveringen er uten sidestykke i norsk tegnekunst.

SELVPORTRETTET

var starten på frisen, der Pushwagner i et helt år tegnet inn 23 000 figurer i en hodeform; kvinnekropper på sidene, ansikter i kassene og en mannlig skikkelse i spiralen. Dette er trolig kunsthistoriens mest særegne selvportrett, der et pastost malt slips og overkropp står i sterk kontrast til detaljrikdommen inne i hodet. Individet og massene. Menneskets historie som vi alle bærer med og i oss. Men hvor går vi? Hvor er vår sivilisasjon på vei? Mot Pantheons sirkel på toppen, mot det åndelige? Verket er i privat eie.

DADADATA

har to perspektiver som suger deg innover, der menneskene lager våpen som skal utslette dem. Tydeligere kan ikke Pushwagners budskap bli. Verket er i privat eie.

GIGATON

viser veien mot ødeleggelsen, apokalypsen, og eies av Galleri K.

OBLIDOR

gir assosiasjoner til annen verdenskrigs fangeleirer. Hvorfor gjør ikke de tusenvis av menneskene opprør mot de få, sløve fangevokterne? Pushwagner kritiserer vår pasifisering. Himmelen formes av forurensingen fra fabrikkene og danner et intrikat mønster av røyk og egg, lik en Matrix-klekkeanstalt. Verket er i privat eie.

HEPTASHINOK

viser igjen massene på en meningsløs og kritikkløs vandring. Verket er i privat eie.

KLAXTON

gir en klaustrofobisk følelse, tegnet som om man ser verden i en rus, i et uendelig perspektiv, og som en kritikk mot modernitetens forsteder, drabantbyer og avindividualiseringen. Verket er i privat eie.

Soft City

Soft City var forsvunnet i over 20 år og ble så funnet i en koffert på et loft på Nesodden, og senere i Axel Jensens gamle båt i 2008. På Haugar stilles originaltegningene ut for første gang i Norge som en sammenhengende fortelling i montere. Sidene i boken er nylig restaurert. Korrekturlakken står så tydelig frem på de gulnede sidene. Soft City ble skapt i Oslo og London mellom 1969 og 1975. Tegneserien forteller historien om et mekanisk hverdagsliv i en avhumanisert og dystopisk moderne by. Her går menneskene omkring som roboter. De blir observert gjennom barnet Bingos undrende øyne. Foreldrene begynner dagen med å svelge noen piller og går inn i en bedøvet tilstand som driver dem gjennom dagens automatiserte gjøremål. Far drar på jobben som produserer masseødeleggelsesvåpen, mens mor drar på supermarkedet og konsumerer. Serien ble fremhevet på biennalene i Berlin og Sydney i 2008.