Per Maning

Per Maning begynte sin kunstneriske karriere på midten av 80-tallet. Han deltok på Sydney Biennalen i 1992, var Norges representant på Venezia-biennalen i 1995 og er representert i en rekke samlinger, deriblant The Museum of Moderen Art, New York, Museum Folkwang, Essen, KIASMA, Helsinki og Stedelijk Museum, Amsterdam.

I fotografiene og videoene er det møtet med den andre som står sentralt, det være seg menneske eller dyr som motiv.

- De allra flesta av Per Manings bilder, vare sig de är fotografi eller videofilm, pendlar mellan två tillstand å ena sidan djupa ensamheten, å andra en total närhet och identifikasjon med alt som lever. Hans konstnärskap är ett högspeningsfält där det oväsentliga rensats bort.

(Gertrud Sandqvist Direktør og prefekt ved Konsthögskolan i Malmö siden 1995.)

- Jeg blir stående og betrakte det lille utsnittet av liv jeg trodde jeg kjente og blir minnet om at jeg ikke kjenner hunden, katten eller grisen som har nesten de samme innvollene som meg selv. Og blir jeg stående enda lenger og betrakte går det opp for meg at jeg vet egentlig ingenting om disse firbente skapningene. De har øyne, munn, ører, tenner, tunger og så videre som oss, men jeg vet ingenting om dem. Men jeg blir stående og betrakte dem fordi Per Maning gjør meg først ydmyk og så nysgjerrig.

(Thorvald Steen)

- Manings tilnærming og dialog med det fotograferte subjektet viser seg i et åpent og generøst blikk. Gjennom blikket som en pådriver, inviteres betrakteren til et tilsvar. Jeg vil påstå at han bidrar til å omdanne våre forutinntatte holdninger til dyr og deres tilstedeværelse i våre liv.

(Eva Klerck Gange Konservator ved Museet for samtidskunst. )

Selv hevder Maning at det - I blikket ligger en forpliktelse. Å se og bli bekreftet er livsviktig. Slik ser man seg selv. Man er ikke menneske dersom man mister evnen til identifikasjon, dersom man ikke ser den andre

(Maning i Dagbladet 29.11.1995)