Paul Aïzpiri

PAUL AÏZPIRI (f. 1919) har faktisk forført en hel klode fra Japan og Asia til Europa og USA med sine farger fylt av lidenskap. Sammen med ekspresjonistiske og kubistiske elementer produserte han fantastiske bilder som førte han fra tilværelsen som parisisk antikvitetshandler under 2. verdenskrig til en kunstner representert i store samlinger og museer verden over.

Paul Aïzpiri ble født i Paris 14. mai 1919. Hans mor var italiensk, hans far het Ignacio Gorriti de Aïzpiri og kom til Paris for å studere skulptur på Ecole National Supérieure des Beaux-Arts, men måtte bytte beite til antikvitetshandler da øynene sviktet han. Allerede som seksåring startet Paul å tegne, og fra da drømte han om å bli kunstner. Hans far derimot mente sønnen måtte finne en levevei som forsørget han. Dermed startet Paul som 14-åring på Ecole Bulle for å lære å restaurere antikviteter. Etter tre år gikk utdanningsferden videre til Beaux-Arts for å studere maling. Like før 2. verdenskrig brøt, ut giftet Aïzpiri seg med Françoise. Gilles ble født i 1939 og Colette i 1942. Etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne da Frankrike falt og ført til England, klarte familiefaren å rømme tilbake til Paris for å finne ut at hans familie hadde søkt tilflukt i Périgueux. Det var umulig for Paul å forsørge familien som kunstner, og som etterlyst fange dro han tilbake til Paris. Takket være hans fars klokhet kunne han nå holde liv i familien ved å restaurere gamle malerier, lage rammer og reparere antikke møbler. Men Paul la aldri penslene på hylla tross i et kaotisk Frankrike og mangel på penger til kunstnermateriell; treplater ble benyttet som lerret.

Det var Dr. Sutter som organiserte Pauls første utstilling i Gallerie Parvillée. Kritikken var par exelant, selvom den økonomiske suksessen lot seg vente på. Men ballen hadde startet å rulle. Paul ble medlem av Salon d'Automne i 1945, og året etter fikk han en tredjeplass på Salon de Moins de Trente Ans. Aïzpiri var også aktiv i Salons des Tuileries og den velkjente Salon des Indépendants. I 1948 vant Aïzpiri Prix Corsica som ga han muligheten til å reise til Marseille. Selv erklærte han at møtet med dette stedet var vendepunktet for hans kunst; han fant ikke bare et helt ny motivarsenal, men også en helt ny verden av farger. Han malte havnene, de travle gatene og friluftsmarkedene, og dro så tilbake til Paris med en mappe fylt av inntrykk. I flere år etter reisen var hans lerreter basert på disse skissene. Et annet parallelt motiv var sirkusscener, et tema han ble interessert i etter frigjøringen av Frankrike.

En utstilling i København i 1948 ble Pauls første introduksjon utenfor Frankrike. Fra 1950 startet også den internasjonale suksessen: I 1951 stilte Aïzpiri ut i Lisboa og Menton biennalen og på Veneziabiennalen der han mottok Prix Nationale. Året etter tillegnet Musée de LAtheéné i Geneve en utstilling til hans kunst. Samtidig møtte Paul Pétridès, en prominent parisisk kunsthandler, som stilte ut Paul Aïzpiris verker praktisk talt over hele verden i flere tiår: I 1956 på Wildenstein Gallery i New York, i 1959 på O'Hana Gallery i London og senere bl.a. i Galleri Petuoles i Paris, Galleri Ottana i Londres, Galleri ACosta i Los Angeles, Galleri Romonet i Paris og Galleri Tamenaga Paris i Tokyo. I 1966 åpnet Aïzpiri Museum i Japan med en enorm Aïzpiris-minneutstilling, og i 1984 fulgte museet Espace Pierre Cardin opp med en retrospektiv utstilling som inkluderte malerier, keramikk og viktg grafikk.