Patrick Huse

- Huse skaper ikke fjellet, men transformere det skapte.

Patrick Huse har med stor presisjon og teknisk dyktighet gitt oss tegninger og litografier preget av tidløshet og symbolikk. Odd Nerdrum beskriver Patrick Huses kunst slik: - Han føyer seg etter sinnet. Patrick er en av de få som ikke bruker det objektive fotografiet. Han elsker det håndlagde, som alltid forblir uferdig fordi menneske er alene med naturen.

Huse ble født i Oslo i 1948 og ble en østkantgutt fra Tøyen i en tid fylt med sosial optimisme og materiell nøysomhet. Hans far var forretningsmann, moren husmor. Huse ble en "outsider", men ikke ensom. Etter endt grunnskole startet han på Westerdahls Reklameskole med Guttorm Guttormsgaard og Hans Jacob Brun var lærerere. Han søkte på Statens hpndverks- og kunstindustriskole, men kom ikke inn. Rekor Håkon Stenstadvold mente han var for dårlig til å tegne. Fire år fulgte i reklamebransjen, et arbeid Huse ikke følte seg tilfreds med, men han jobbet med egne prosjekter parallelt preget av formgitte erosjoner. I 1970 fikk han sitt første atelier, 22 år gammel, og ble antatt på Høstutstillingen for første gang. I 1975 ble han opptatt som medlem i Tegneforbundet, og i 1979 Norske Grafikere. Han var lite opptatt av det norske kunstlivet på 1960-70 tallet som brukte kunsten til å uttrykke politiske holdninger. I 1976 debuterte han med tegninger i Galleri Galtung i Oslo. Presens uttalelser ga et entydig uttrykk for forståelse av Huses intensjoner, hvor han i et figurativt formspråk avdekket virkeligheten bak virkeligheten. På hans utstilling året etter i Kunstnerforbundet beveget han seg fortsatt innen en surrealistisk og symbolsk tradisjon. Enkelte kritikere mente bildene var for teatralske, men utført med teknisk dyktighet og presisjon.

Etter disse utstillingene fulgte en heltisk utstillingsperiode som kulliminerte med et prosjekt i Stockholmsgalleriet Origo med Omar Andreen. Huse var nå en kjent mann i galleriene, men ønsket et opprør med galleristenes materielle behov. Han flyttet fra Oslo til Golsfjellet og en gammel fjellgård. Han fordypet seg i polarforskning, og med hans interesse for urbefolkningen i polare strøk, førte dette han til et lenger opphold på Øst-Grønland i 1982. Han laget skisser av det han så og opplevde; kontrasten til Norge var stor. Inntrykkene ble til tresnittene "Grønlandske Inntrykk" i Norske Grafikere høsten 1982. Huse hadde startet det som skulle bli hans kunstnervei: Prosjekter fra arktiske områder.

Den isolerte tilværelsen med liten kontakt med det sentrale kunstnermiljøet ble opprettholdt, og Huse flyttet til Skåbu i Gudbrandsdalen i 1985. Bildene herfra var preget av at tilværelsens mysteriumer ikke er å finne andre steder enn der man selv er.

Om å skape kunst har Huse selv uttalt: - Kunst bør søke å beskrive mennesker, miljø og sosiale forhold. Kunsten er ikke begrenset til kunstnerens verksted alene men spiller en videre rolle i samfunnet og kan besvare spørsmål knyttet til miljø og sosiale og kulturelle systemer vi deltar i. Når man fjerner de mer overfladiske deler av vår kultur finner man kanskje strukturer som er felles for alle. Ved å arbeide med landskap i en videre form, vises også sammenhengen bildet er hentet ut av, fordi kunst ikke handler om kunst, men om hva man kommuniserer. Slik er min arbeidsform.

Patrick Huses landskapsbilder er ikke som vanlige landskapsbilder. Han ønsker ikke å vise et vakkert landskap eller en topografisk studie. Hans landskapsbilder er et resultat av et større prosjekt der han studerer et helt samfunn i et gitt område. Huse har nemlig drevet prosjektbasert arbeid de siste 20 årene. Prosjektene har vært knyttet til tolkning av natur i det han kaller ukultiverte landskapsområder. Feltarbeidene som kunstner har foretatt i hovedsaklig arktiske strøk har igjen resultert i bøker og utstillingskonsepter med av videoer, intervjuer, litografier, fotografier, installasjoner, malerier og konseptkunst i museer over hele landet og ute i verden. Hvert prosjekt starter med utvelgelse av et landområde som Huse ønsker å arbeide med. Deretter innhenter han kunnskap og informasjon om stedet, besøker området gjentatte ganger, og reiser hjem for å bearbeide materialet. Det hele begrenses av tidsfaktorer og ender i en turnerende utstilling og bok der man også får et innblikk i store deler av Huses research-arbeid, hans tanker og tolkninger underveis, samt beskrivende fotografier fra landområder og befolkningen han formidler fra. Selv beskriver Huse prosjektarbeidet slik:

- Å arbeide med prosjekter er å være i forandring. Dette fordi nytt materiale og informasjon, gjør at man må være åpen for endringer for ikke å blokkere utviklingen i prosjektet. Det er vanskelig å oppholde seg i Arktis uten på en eller annen måte føle seg miljømessig engasjert, sier han.

- En påstand er at vi alle blir påvirket av det landskapet og miljøet vi lever i. Jeg vil se hvilken effekt landskapet har på de menneskene som natur. I den vestlige verden definerer vi naturen som noe utenfor mennesket, noe som skal erobres og utnyttes. Inuittene for eksempel ser seg selv som en del av naturen, og har på den måten et motsatt syn på naturen enn oss. I store deler av vårt vestlige samfunn er kunnskap om natur delvis glemt eller bevisst utelatt, til fordel for annen kunnskap. Jeg er av den oppfatning at dette er et samfunnsproblem fordi i naturen er alt inkludert, mens kulturen ekskluderer. Å beskytte lokal kunnskap er et globalt ansvar og er en forvaltning av felles arv. I dag er det ingen som vet hvilken kultur som har de løsninger vi måtte trenge i framtida.