Ørnulf Opdahl

ØRNULF OPDAHL er i år aktuell som festivalutstiller ved Dei nynorske festspela i juni. I 2013 laget Opdahl grafikk mappe sammen med Kjell Nupen og H.M. dronning Sonja. Alle tre har naturen som en fellesnevner. Opdahls tolkning av vestlandsnaturen har blitt trykket til brystet av et stort publikum, og han har fornyet det norske landskapsmaleri i tradisjonen etter J. C. Dahl og Peder Balke. En blanding av konkrete opplevelser og abstrakte inntrykk løper sammen i hans søken etter å fange landskapets skiftende atmosfærer i et språk de fleste forstår, der stemningen er det viktige.

Selv om landskapsmaleriene hans først og fremst er basert på Sunnmørs-motiver, opplever Ørnulf likevel at folk både på Østlandet, i Sverige og i London kan forholde seg til stemningene i bildene. Men i Sverige opplevde han en gang å få en nokså underlig kommentar, som avslørte både dyp aktelse og en smule uvitenhet:

- Er det du som har funnet opp dette landskapet? var det en som spurte. Det har jeg jo ikke. Men jeg har funnet opp måten å fremstille det på, med stor grad av komprimering og abstraksjon, fortalte Opdahl til en lokalavis.

Kontrasten mellom den bestandige naturen og de raskt skiftende værforholdene blir også et bilde på menneskesinnet.

- For å kunne konkurrere med postkortmotivet må man gjøre landskapet til noe eget. For meg blir landskapsmaleriene først og fremst et speil på sinnssteminger, der det ikke dreier seg om å gjenskape naturen, men om å konsentrere uttrykket slik at man kan kjenne igjen en stemning, har Opdahl forklart.

Opdahl er selv født og oppvokst i landskapet han maler. Ålesund var hans barndoms rike; byen som ligger med høye fjell i ryggen og med vidt utsyn mot havet. Etter yrkesskole med hovedvekt på malerfag og dekorasjonsfagskole tok Opdahl malerlinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i 1961 og studerte deretter på Statens Kunstakademi i perioden 196265 under Aage Storstein og Reidar Aulie. Allerede da han debuterte på Vestlandsutstillingen i 1964, og ved hans første separatutstilling i Oslo Kunstforening i 1966, ble de håndverksmessige og maleriske kvalitetene trukket frem av kritikerne.

Opdahls gjennombruddsutstilling var i Galleri Permanenten i Kunstnernes Hus i Oslo i 1968. Her stilte han ut arbeider i gouache på papir og ble innkjøpt av både Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet. I et abstrahert billedspråk var flatene dekket av mikroskopiske sjablonger og drodlerier med assosiasjoner til en undersjøisk verden. Bildene hadde en lett og leken karakter, som også fanget opp tidens interesse for tegneserier og popkunst. Tidlig i 1970-årene slo Opdahl over i en klarere figurasjon med bilder i grenseland mellom det drømmende surrealistiske og symbolsk fortellende.

Ved midten av 1980-årene rendyrket han temaer knyttet til havet, samtidig som menneskefigurene ble tydeligere. I tråd med 1800-tallets romantiske landskapssyn er menneskene plassert i bildenes ytterkant som drømmende tilskuere til naturen innenfor.

Rundt 1990 ble skildringen av vestlandsnaturen Opdahls hovedtema, og motivkretsen som for mange er essensen av Opdahl. Motiver som går igjen, er den ensomme vandrer, stupbratte fjellsider, møte mellom hav og himmel, lys og mørke, det vide utsynet og en nærmest våt følelse av vær og vind. Utover i 1990-årene abstraherte han motivene ytterligere. Gjennom hele Opdahls produksjon har nærheten til havet og landskapet utenfor Ålesund stått sentralt. Da han i 1971, etter sitt ti år lange utdanningsopphold i Oslo, jaktet på et rimelig sted å slå seg ned, var en av betingelsene nettopp at plassen måtte ha utsikt mot Ålesund. - I de ti årene jeg bodde i Oslo, hadde jeg hele tiden landskapet jeg hadde vokst opp med, i bakhodet, og etter hvert kom dette mer og mer fram i bildene mine. Men jeg brukte lang tid på å finne min egen form, har han sagt i et intervju.

Opdahl er bredt kulturelt orientert, og i tillegg til å søke inspirasjon blant europeiske mestere som Velázquez, Rembrandt og Turner har han hentet impulser fra eldre kulturer i og utenfor Europa, der særlig østasiatisk litteratur og filosofi har hatt betydning. I hovedsak er oljemaleriet Opdahls medium, men han arbeider også mye med akvarell, tegning og litografi, alltid kjennetegnet av hans store håndverksmessige dyktighet.

I perioden 1985-1992 var Opdahl også professor ved Kunstakademiet, og i 1998 var han festspillutstiller i Bergen. Han mottok Ålesund bys kunstnerpris i 1982 og Møre og Romsdal fylkes kulturpris i 2002. Han har i alle år hatt et tett utstillingsprogram i inn- og utland, og har utført flere offentlige utsmykninger som for Stortinget, Telenor, Ålesund, Høgskolen i Molde, Norges Bank og Universitetsbiblioteket i Oslo.

Han er representert i en rekke norske museer og samlinger; blant annet Nasjonalmuseet for kunst, Bergen Kunstmuseum, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst og Stenersenmuseet. I 2006 ble Opdahl også innkjøpt av British Museum.

Opdahls grafikk

Opdahls litografiske karriere har utviklet seg helt siden akademitiden for rundt 40 år siden. Han har arbeidet på forskjellige verksteder i Norge og i Frankrike. Hans illustrasjoner og grafikkmappe til Henrik Ibsens Rosmersholm fra 1988 er velkjent. Hvis man vil se hans produksjon i en kunstnerisk grafikktradisjon, er det lett å peke på James Whistlers mesterverk The Thames fra 1896, hvor kunstneren skildrer halvlyset i et elvelandskap. Nærliggende er også spanieren Antoni Tapies litografier.

I Opdahls litografier ser vi litoteknikken utnyttet til fulle. Landskap og lys skapes ved bruk av delikate tusjlaveringer, heldekkende flater og syreetsninger. Arbeidet med akvarellteknikken har hatt stor betydning for hans mestring av litografiets vanskeligste område; laveringen. Her gjelder balansen mellom komponentene fett og vann. Kunstneren bruker overtrykninger med dekkende farger for å skape illusjonen av luft og vær. I denne teknikken overfører Opdahl sine erfaringer fra maleriet ved å hente fram lys og mørke gjennom etsning og skraping i steinen. Fargerepertoaret i trykkene er begrenset. Det handler om svart og hvitt, med innslag av oker og av og til blått og rødt.

Å male landskaper vakrere enn naturen

Ørnulf Oppdal har allerede etablert seg som en klassiker i norsk kunsthistorie. Ålesundskunstneren faller heldigvis ikke i fellen med å gjenta seg selv til det utrettelige på Høvikodden i disse dager. For det finnes bare én Ørnulf Oppdahl: Landskapsmaleren Oppdahl som faktisk ikke maler landskap som geografiske steder, men opplevelsene og stemningene som oppstår når han møter naturen. Hans landskaper og deres brå skiftninger blir også et speilbilde på menneskers ulike sinnstemninger og mentale tilstander; melankolien og optimismen, men også angsten, det truende og pessismismen. For Oppdahl befinner seg i en mellomsone; publikum inviteres til en reise både i det ytre, sublime, norske landskapet såvel som det indre, personlige landskapet. Er det rart Oppdahl trollbinder gang på gang?

Bilde av landskapet og selve landskapet på samme tid.

Det er et imponerende antall bilder Oppdahl har malt de siste to årene som pryder Sal Haaken på Henie Onstad senteret frem til 20. februar 2005: 52 oljemalerier fra 50 x 70 cm til nesten 2 x 2 meter, 20 akvareller og 11 monotypier. De små bildene komprimerer "Oppdahl-stemningen og spenningen" bedre enn de større lerretene. Maleriene er for det meste relatert til Vestlandets natur, mens akvarellene og monotypeien kom til under Oppdahls tur med forskningsskipet G.O. Sars til Antarktis i fjor. I en slik enorm og variert produksjon må det det nødvendigvis bli noe ujevn kvalitet, Oppdahl er ikke noe mer enn en kunstner som presterer på lik linje med alle andre yrkesgrupper. Likevel blir helhetsinntrykket når man vandrer i Oppdahls indre eller ytre rike at kunstneren nesten maler naturen vakrere enn den er. Hans røffe tekstur, komplekse palett og eksemplariske håndverk og teknikk kan ta pusten fra naturelskere og kunstfantaster. Tross i massive og suggerende inntrykk på rekke og rad som alle krever sitt av sekunder i Sal Haaken, blir man ikke lei disse trange dalene, lysene i det fjerne innerst i fjordarmen, breer som ligger truende ovenfor befolkete daler, regnvær som siler nedover lerretet, dype skoger, utsnitt av massive og steile fjell, høye, spisse topper, kommende uvær, tykk tåke og innslag av abstrakte komposisjoner. Når Oppdahl i tillegg bruker sand sammen med temperaen, blir hans malerier både et bilde av landskapet og selve landskapet på samme tid. Av jord er vi kommet, til jord skal vi faktisk bli. Oppdahl tar av naturen, men gir også tilbake.

Lys i mørke

Det som overrasker mest på utstillingen er Oppdahls hyppige bruk av farger. Grønt, gult, rødt, blått og lilla i et få, raffinerte penselsveip er nok til å kalle de grå bildene friske: "Jaktscene I-III" viser dype skoger i saftig grønn hvor et sterkt lys virvler deg innover i maleriene. "Rødt tak" holdes i blå og lilla toner med et skarpt rødt hus i hjørnet. Det vakre "Vinterhavn - natt" er i tre deler. 2/3 av bildet mørkner dypere og dypere i lilla toner, mens det siste lerretet viser en abstraksjon av en by i gult med porter og hus. For Oppdahl er lysets mester. En snortynn strek eller en prikk med gult lyser opp kvadratmetere med mørke Man kan trekke en linje fra Oppdahl tilbake til nasjonalromantikken, nasjonalmalere som I.C. Dahl og Tidemand & Gude og malerier av den lille mannen alene i den store og mektige naturen. For selv om menneskene er fysisk fraværende i Oppdahls bilder, er de tilstede i høyeste grad. Under de massive fjellene og i de bortgjemte bygdene har folk levd med naturkreftene som tar liv uten å spørre om lov, og fjell og hav som har gjort livet uforutsigbart og brutalt. Kanskje er det fortsatt en slik romantisk tankegang om det opprinnelige og isolerte livet som appellerer til oss, der vi går på det elegante kunstmuseet og betrakter det hele trygt på en passe armbreddes avstand.