Noah Alveberg

NOAH ALVEBERG (f. 1990) er norsk kunstner med utdannelse fra Central Saint Martins, London med bachelor i konseptuell kunst. Alvebergs pågående opptatthet av det kroppslige landskap, identitet, økologi og historie gir verkene hans mange lag, drevet av en rekke historiske, mytologiske og litterære kilder. Disse inkluderer referanser til gresk og hinduistisk mytologi, alkymi, kabbala og tantrisk symbolikk.

Alvebergs praksis har utviklet seg gjennom akkumulering, sammenveving og omarbeiding av temaer, motiver og konstellasjoner som går igjen på tvers av ulike medier som tegning, maleri, foto, installasjon og skulptur.

Essensielt i verkene til Alveberg er bruken av ulike materialer. Det oppstår svært symbolske forbindelser ved bruk av materialer som sevje, jord, metaller og funnede gjenstander, som elvesteiner, hvalvirvler og verktøy. Mange av hans valgte materialer og temaer inneholder også alkymistiske referanser, for eksempel omdannelsen av metaller til gull som blir en metafor for åndelig opplysning, mens organiske materialer som sevje assosieres med sirkulasjonen i treets livssyklus.

Fjellmotivet refererer til himmelens bånd med jorden, og kroppene understreker dette båndet. Sinober er en steinsort som hentes ut rundt vulkaner, viser til metamorfosen, siden den endrer konsistens fra stein til flytende kvikksølv når den utsettes for ekstrem varme. Denne endringen fra fast til flytende, og å overvinne prøvelsen ved ild, var for alkymistene et symbol på deres arbeid; materie blir til energi, og de er selv til syvende og sist den samme tingen.

Ritualer spiller også en sentral rolle i Alvebergs billedprosess. Blant annet lager han elveleier i bildene og således lar han naturen fullføre arbeidet. Ved å bruke tyngdekraften og vannet, får materialene uttrykke sin egen vilje og essens.

Dråpemotivet er også gjentagende i Alvebergs kunstnerskap. Dråpen faller fra himmelen og ned på jordsteinen, og utgjør en vertikal spenning som integrerer verdens lag. Å veve sammen landskapet med menneskekroppens akse universaliserer disse to enhetene. I den geologiske epoken vi nå er i, «antropocen», oppfører jorden seg som et menneske med handlekraft og reaksjonsevne, og vi oppfører oss som en vulkan når det gjelder energiforbruk. Ved å kanalisere disse prinsippene inviterer Alvebergs verk til et kontemplativt, til og med meditativt, engasjement fra betrakteren.