Nils Olav Bøe

NILS OLAV BØE gikk i dem såkalte eksperimentklassen på Statens Kunstakademi fra 1983-85, en alternativ linje som oppstod som et resultat av en utvidelse av kunstbegrepet som skjedde internasjonalt i 1960-70 årene, der grensene mellom de ulike kunstartene ble brutt ned. Bøe vandrer nettopp mellom ulike medier. Fra 1996 kom fotoapparatet inn som et nytt verktøy i livet hans, og endret hans format. Fra fysisk store modeller og objekter foregikk all regien heretter i en liten modellverden på et bord, liksom i et filmstudio i miniformat.

Nils Olav Bøe gikk i dem såkalte eksperimentklassen på Statens Kunstakademi fra 1983-85, en alternativ linje som oppstod som et resultat av en utvidelse av kunstbegrepet som skjedde internasjonalt i 1960-70 årene, der grensene mellom de ulike kunstartene ble brutt ned. Bøe vandrer nettopp mellom ulike medier. Fra 1996 kom fotoapparatet inn som et nytt verktøy i livet hans, og endret hans format. Fra fysisk store modeller og objekter foregikk all regien heretter i en liten modellverden på et bord, liksom i et filmstudio i miniformat. Utgangspunktet for Bøes tableauxer er modelljernbanefigurer i plast i størrelse 1:87 som simulerer mennesker, hus, gatelys, trær og busker, biler og campingvogner, oljetanker, oljepumper, bensinstasjoner og murgjerder. Disse rekvisittene plasseres i et øde landskap i ettermiddagslyset der en synkende sol varmer bildet. Bøe lager dermed ulike episoder; alt fra hverdagsscener og opptrinn til rene landskapsbilder. Her er mennesker fraværende, kun det menneskeskapte landskapet, spor av mennesker som vi kaller kultur, står igjen. Rommet rundt er udefinerbart for betrakteren, selv i Bøes studio dreier seg om en avgrenset og presis komposisjon. Vi befinner oss i en komplett konstruert verden som samtidig maner frem en fornemmelse av noe kjent. For selv om modellene er bittesmå, tolker vi dem som referanser til noe i vår virkelige fullskala-verden. Bøes fotografier befinner seg nettopp i skjæringspunktet mellom noe konkret og noe anskuelig, han etterligner verden så korrekt som mulig, men lar oss også se de kunstige virkemidlene han benytter.

Et viktig scenografisk grep er Bøes lyssetting, med referanser både til sceniske lyssetting så vel som til kunsthistorien og forbilder som Rembrandt, William Turner og Lars Hertervig. Han rigger sine miniatyrscener med lyskastere og speil; et par lyskastere fra taket som skal illudere kaldt himmellys, mens en lyskaster inn fra én side spiller rollen som varmt sollys. I tillegg benytter Bøe speil for å skape motlys eller forvirre oss som betraktere. Når riggingen er tilfredsstillende, vil selve avfotograferingen foregår med et normalobjektiv. Noen ganger lar Bøe kamera fokusere skarpt på mellomgrunnen og uskarpt på objekter foran i bilder, andre ganger er det nærmeste i fokus.

Bøes første foto-scener handlet mest om mennesker i ulike situasjoner, ofte plassert på en øde øy i et stort billedrom, uspennende hverdagsscener. Deretter zoomet Bøe inn hus, biler, campingvogner eller oljetanker plassert ensomt midt i et goldt landskap badende i aftenrøde som kveles av et omliggende mørke. Bøes siste serie fortsetter landskapsbildene, men kameraøyet tar tak i lysmastere, tregrupper, bensinpumper og lange murgjerder, gjennomtrengende overbelyst og med skarpe skygger. Det er heller ingen topografi å holde seg fast i, og nok engang er objektene preget av en total isolasjon.

Bøes miniatyrscener gir et inntrykk av å være klipp fra en lenger fortelling/film, kanskje et dramatisk høydepunkt. Men det eksisterer ingen manus å hente klippene fra. Filmen er nettopp Bøes fremste inspirasjonskilde til sine serier som kan leses som en kjedet fortelling med stillbilder. Vi myser, forsøker å identifisere bildene og historien vi leser. Noe av handlingen skjer også i utkanten av bildet, så vi skjønner at deler er scenen er skjult for oss. Vi finner ikke svar, ingen forbilder og "ekte" modeller, fordi det finner ingen original i virkeligheten. Det vi ser er et isenesatt tableaux, sett med et fugleperspektiv. Henrik Ibsen fjernet den 4. veggen på teaterscenen og lot publikum direkte få se inn i konfliktene til middelklassen. På lik måte tillater Bøe oss litterært å se inn i et dukkehjem i miniatyr. Vi er vitner til kampen til den lille mannen, som verken ender eller starter foran oss. Vi har landet midt inne i et drama. Noe har skjedd og noe kommer til å skje i Bøes bilder. Vi vet bare ikke hva.