Nicolay Aamodt

NICOLAY AAMODT (f. 1978) sine kunstverk har en egen nerve som umiddelbart fanger betrakterens oppmerksomhet. Han er kjent for sin neonstil, flørt med pop art og sitt maksimalistiske uttrykk.

Aamodts malerier fremstår som tablåer med historier som kan minne om erindringer fra en stilisert drøm. Fargespektrene skaper nye dimensjoner og lag til disse historiene som formes ved de særegne stilbruddene som gir Aamodts komposisjoner et helhetlig og harmonisk preg. Med elementer som sterke linjer, fargeflater og neonlys former Aamodt bilder som spenner fra erotiske collager til abstrakte, geometriske komposisjoner. Kunstnerens hjemmeside oppdateres med stadig nye verk, og så langt kan 2016 virke som et svært produktivt år.

Aamodt former komposisjonene sine med et vidt spekter av teknikker med referanser til blant annet street art-bevegelsen, Andy Warhol og samtidskunstneren Jeff Koons.

Aamodt har sin utdannelse fra Merkantilt Institutt i Oslo og Academy of Art College i San Francisco. Siden debuten i 2002 har han hatt utstillinger ved kunstgallerier i Bergen, Voss, Ålesund og ikke minst ved Galleri A i Oslo der han har gjort stor suksess. At han skulle nå langt på kort tid, kom blant annet til uttrykk da han ble nominert til Carnegie Art Award i 2005. Kunstnerens arbeider befinner seg i en rekke offentlige og private samlinger, og har blant annet blitt kjøpt inn av Fugazi, Fokus Bank og Aker Sykehus.

Hos Galleri Fineart har det abstrakte maleriet Diamond blitt helt utsolgt. Han har også utformet reflekser med diamantmønster i samarbeid med Trygg Trafikk.

Aamodts arbeider kan betraktes som halvt fabulerende, halvt dokumentariske analyser av den overfladiske virkeligheten vi forholder oss til i det daglige. Menneskers manglende følelse av tilhørighet, empati og identitet speiler seg i alt fra relativt små portretter til store erotiske collager i neonfarger, utført med en imponerende og krass treffsikkerhet. I Mask som i flere av kunstnerens arbeider formidles en uhyggelig tomhet, som muligens skal gi et dystert bilde av det postmoderne menneskets opplevelse av seg selv og omverdenen.

Aamodt har høstet særdeles gode kritikker, deriblant av Bjørn Brøymer i Aftenposten 20.03.05: - Det er ingen tvil om at Aamodt er i ferd med å bli en av Norges mest markante billedkunstnere.

Trond Borgen, Stavanger Aftenblad: - Nicolay Aamodt vandrer gatelangs og fanger opp den vrimmelen av inntrykk som møter mennesket der. Han samler dem til en syntese av forvirrende tegn (...). Dette er tegn tømt for innhold annet enn det umiddelbart visuelle; det er tegnenes obskøne ekstase, ifølge postmodernistisk teori (Baudrillard). - (...) og det vi ser er bymenneskets kunstige stillstand midt i all denne dynamiske bevegelsen av tegn opphopet og avsatt på maleriets flate. Malerisk dyktig og slående.

Frank Krogh Kongshavn, katalogtekst til utstillingen Glowjob på Galleri A: - Siden han kom hjem fra San Francisco i 2002 har Nicolay Aamodt gjort seg bemerket på den norske kunstscenen. Først og fremst i Oslo, hvor han blant annet har deltatt på Høstutstillingen de to siste årene, men også i Ålesund og Stavanger. Den 15. februar er han tilbake i Galleri A for tredje gang med utstillingen Glowjob.

- Nicolay Aamodt arbeider i mange forskjellige formater, fra relativt små portretter til monumentale collager, og han har åpenbart ingen fast oppskrift på det han driver med. Likevel finnes det en rød tråd gjennom hele produksjonen. Maleriene kommuniserer med hverandre, blant annet ved en videreutvikling av bestemte tema, men referansene går også på tvers av disse, og alt preges av Aamodts intuitive forståelse av mediet. Han har en sjelden evne til å fordype seg på et felt og samtidig fornye seg på et annet – således beholder han sin kunstneriske integritet og ivaretar et plastisk, uforutsigbart aspekt.

- En påfallende forandring i de siste arbeidene er at fargene har blitt sterkere og lysere. Det bidrar også til å understreke et erotisk element som ikke har vært så fremtredende før. Ikke minst i de store arrangementene der orgier dokumenteres i detalj, opplyst av illustrative neon-mennesker, heller påvirket plikt enn hengivenhet. En kjølig, nærmest steril erotikk, et fabrikkert begjær, antydet i utstillingstittelens ironi som også gjør seg gjeldende i de øvrige maleriene. Seg selv lik, fortsetter Aamodt å analysere det rommet vi oppholder oss i og avdekker andre, abstrakte rom, hvor lag på lag av kontrasterende bilder og symboler enten tiltrekkes eller frastøtes av hverandre, og plutselig konnoterer noe fremmed eller ubehagelig. Med andre ord: han sier noe vesentlig om den kulturen vi tilhører og hvordan overfloden av visuelle fenomener kan manipulere vår sosiale og psykologiske erfaring.