Magne Furuholmen

MAGNE FURUHOLMEN: - Et viktig akpekt for meg som kunstner er ikke å gi gode svar, men å stille de gode, åpne og kanskje upedagogiske spørsmålene, sier multikunstneren Magne Furuholmen.

Fire menn i dresser med speilmosaikk, gevir på hodet og gassmasker, som lager musikk de ikke liker og ikke kan, og med artistnavnet Apparatjik. Et seil til Kjell Inge Røkkes båt. En forseglet skulptur med tanker fra ungdom anno 2012 til fremtiden. Mannshøye krukker med engelske ord mikset som bokstavkjeks ut fra bokstaver i navnet til den som mottar krukken - lik et annerledes portrett. Bokstaver og former malt på blodige laken fra akuttmottaket på Rikshospitalet. Korthus fra resirkulert aluminium foran Fredssenteret og et rom kledd med beskyttende aluminiumsfolie over snø og is med titlene CLIMAX og ANTICLIMAX. Bilder av bokstaver og fragmentert tekst. Dukkeversjoner av Magne Furuholmen, portretter av ham slik andre ser ham, eller vil se ham, i et rom med Furuholmens stemme på hundre lydspor i installasjonen Mange Furuholmen Discussing Art with Himselves. Og de mer allment kjente prosjektene: TV2-programmet The Voice, en jobb som manager og et liv som plateartist med to soloalbum og pop-karriere i a-ha. Hvordan skal man definere Furuholmens landskap?

- 1989 laget jeg mitt første grafiske blad til debut-utstillingen His Arve Opdahl i Stavanger; det var ganske figurativt. Så kom seriene Vulnerability og Ikaros, som minner mer om en slags tegneserie eller fabel. Bildene på den tiden fungerte nesten som en dagbok. Når jeg ser tilbake, er det tydelig at jeg kanskje var mer tegner enn maler i utgangspunktet. Og det er nok en av grunnene til at jeg har valgt å jobbe mye med grafiske teknikker. I tresnittserien Kutt fra 1995 brukte jeg personlige minner fra min fars flyulykke som utgangspunkt. Han var jazzmusiker, og hvert verk i Kutt henspiller på jazz-titler fra en håndskrevet liste jeg fant i hans ødelagte trompetkasse. Hver tittel er kuttet opp og gjort om til form og farge. Språk er jo også en form for musikk!

I 1995 fikk Furuholmen Høstutstillingsprisen for tresnittet Traveller, og det samme året laget han Flag for Burma. Året etter kom porteføljen Everything happens to me: fem tresnitt, et dikt skrevet av Henning Kramer Dahl og fire CD-er med musikk av jazzlegenden Chet Baker. Verkene ble laget mens Furuholmen konstant spilte Chet Baker for å se om musikken ble overført til grafikken. To år senere kom Blue note Boulevards ut, en Artist book med originale tresnitt. Boken var en slags reise gjennom jazzhistorien fra 1939 til 1969.

Magne forteller at han fort fikk merkelappen kolorist med disse bildene, noe som trigget hans neste prosjekt: Payne's Gray i 2004. I 2005 kom Building Ruins som en etterfølger av denne grafikk- og maleriserien. Og igjen skiftet Furuholmen uttrykk; fra grått til jordfarger i serien Monologues. Som en slags endelig konklusjon på Payne's Gray-prosjektet kom mappen Alpha Beta med 30 trykk og 12 vinylplater. Hvert trykk tok utgangspunkt i en bokstav, og Furuholmen beskriver prosjektet som en kirkegård for mening, men også som starten på noe nytt. I vinylene kuttet han opp alle vokal-filene fra a-has album The Foot of the Mountain til single ord, organiserte dem alfabetisk og laget nye setninger.

- Et viktig akpekt for meg som kunstner er ikke å gi gode svar, men å stille de gode, åpne og kanskje upedagogiske spørsmålene.

Magne Furuholmen har siden 1989 hatt utstillinger i inn- og utland med malerier, tegninger og andre grafiske teknikker. Han har deltatt på Høstutstillingen i 1993, 1994, 1995 og fikk prisen for beste litografi i 1996. Furuholmen har over det siste tiåret opparbeidet seg en sterk anseelse som billedkunstner, noe som viser igjen ved hans mange internasjonale utstillinger, spesielt i Europa.

- Jeg lager rammen og reglene for spillet, eller prosjektet, fordyper meg og tilegner meg kunnskap. Så begynner jeg å spille. Jeg er heldig som kan spille piano, gitar og male, men slike håndverksevner er tillært, og kun et redskap for å formidle mitt budskap. Ut fra en "hovednode" eller øy, danner det seg mange nye ideer; en suppe, et hav av muligheter. Enkelte ideer føles som "eureka eureka". Kunsten er å klare og spissformulere. Slik setter jeg ord, tone eller farge på min verden.

Ut fra en slik tilnærming til seg selv som kunstner og verden rundt seg, har det blant annet kommet enorme keramiske krukker, pengetrær, malerier, frimerker, bøker, musikk, tekster og grafikk ut fra Magne Furuholmens atelier på Nesøya. Og nå resirkulerte aluminiumskort og klimaspørsmål til hans siste prosjekt for Nobels Fredsenter: CLIMAX-korthuset. Utgangspunktet var internasjonale spillkort med likt forhold mellom bredde og høyde på cirka 1 x 0,5 meter. Til sammen skar han ut 52 kort fra alt skrapet, hvorav 40 ble brukt i installasjonen. Ingeniører fra Autogen og Hydro hjalp til med sveiselegeringer og selve konstruksjonen.

- Jeg ønsket å finne et irriterende tydelig og slående enkelt symbol for vår sårbarhet. Korthuset har et tydelig visuelt vippepunkt mellom det håpløse og det håpefulle. I tillegg kommer et psykologisk aspekt. Jeg spurte ti mennesker om korthuset vil falle sammen eller stå. Svarene sa mye om folks forskjellige innstilling til livet.

Portrettintervju

Kunstnerportrett - Magne Furuholmen

Kunstanmeldelse

Kunstanmeldelse til Magne Furuholmens utstilling Paynes Grey på Henie Onstad Kunstsenter i 2004:

153 bilder, en kunstnerbok, et nettsted, egen soloplate og konsert. Magne Furuholmen er en multikunstner som nå har uttrykt seg gjennom en rekke medier elegant flettet i hverandre. Så spørs det om alle delene av han største prosjektet til nå, "Paynes's Grays", er like vellykket.

Som for eksempel billedutstillingen på Henie Onstad Kunstsenter. Vi har nemlig sett det så mange ganger før; å tegne med tekst. Furuholmen presenterer ikke noe nytt med denne dekorative og grafiske vegginstallasjonen av en billedserie på Høvikodden. Det er prosjektet "Paynes's Grays" i sin omfattende helhet som er fascinerende og helstøpt. Sekvensen utstillingen med kvadratiske trykk som utsmykker veggene blir dessverre tam og kjedelig, selv om hvert bilde i seg selv byr på mystiske leseopplevelser.

Det er ordene og skriften som er kjernen i de 153 monotypiene på bomullslerret i Grafikksalen og den røde tråden i hele Furuholmens prosjekt: Ord dominerer billedspråket og disse tekstene gjenspeiler sangene på Furuholmens nye album Past Perfect Future Tense som også smyger rundt ørene når man beskuer kunstutstillingen. Og tekstene på sangene er igjen utdrag fra dikt og fragmenter fra hans egen historie. Musiker blir poet og poet inspirerer billedkunstner, som kuratoren Selene Wedt beskriver det. Vi står altså igjen med en usminket, ubeskyttet personlig utlevering av A-HA medlemmet og et tett møte med kunstneren.

Likevel er det som om kunstneren holder igjen noe. For hva er det tekstene på bildene forteller? "You never find a friend". "Feed the fire". "Trust me". "There is nothing her to hold you". "bla bla bla". Det er tekst i sirkler, tekst i spiraler, tekst som fortsetter utenfor rammen, tekst som forvitres, tekst som er uleselig i bølger, tekst i ulik håndskrift og tekst som dekkes av former. Det er nettopp denne skjulingen av teksten som mystifiserer de tilsynelatende enkle og grafiske bildene. Vi får aldri helt grepet om hva de egentlig handler om, disse dype og personlige, men også allmenngyldige utsagnene. Tekstene blir løsrevet fra sin helhet og sammenstilt med en rekke ornamenter, sjablonger, rytmiske og musikalske riss, striper og kroppsdeler. Ikke er de dagboknotater skrevet av én person på boksider brettet utover veggen. Nysgjerrigheten pirres.

Det er altså de underfundige tekstene som både blir det dominerende innholdet og tittelen på bildene; det som naturlig fanger øyet for så å forvirre i jakten på mening. Dette er spennende. Derfor er det skuffende når helhetsinntrykket og presentasjonen i Grafikksalen på Høvikodden blir pregløst og for estetisk. Klart er det grafisk, strålende elegant og fint fremført der trykkene består av uendelig nyanser av grått i et lett intrikat mønster av form og tekst, begrenset til bruken av én farge; Payne's Gray. Grått trenger derimot ikke å være fargeløst. Det blir det dessverre i Grafikksalen, mens Furuholmens tekster er som koloristiske fyrverkerier som trenger dypt ned i materien.

Kunstanmeldelse hentet fra Asker og Bærums Budstikke

Tekst: Mette Torstensen