Ludvig Eikaas

LUDVIG EIKAAS ble født i Jølster i Sunnfjord. Han studerte 1942–46 ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, deretter ved Statens Kunstakademi og ved Kunstakademiet i København 1948. Han hadde studieopphold i en rekke europeiske land, bl.a. Frankrike og Italia.

Eikaas debuterte på Statens Høstutstilling 1946 og markerte seg raskt som en av etterkrigstidens mest originale og markante norske billedkunstnere. Sammen med bl.a. Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg og Tor Hoff utgjorde han den såkalte “Dødsgjengen”, en gruppe begavede og uforferdede unge kunstnere som gikk i bresjen for den nonfigurative kunst i Norge. Senere kom det andre betydelige modernister som Inger Sitter og Jakob Weidemann til, men det var Ludvig Eikaas og hans venner som var de virkelige pionerer.

- Ludvig Eikaas viste hele sitt liv som kunstner stor bredde i sitt valg av teknikker og motiver. Få norske billedkunstnere i etterkrigstiden viste så stor fantasi og nysgjerrighet, bl.a. tok han som den første i bruk hardplast i skulpturer. Ingen teknikk og intet materiale ble ham fremmed.

Ikke minst med sine tresnitt markerte Eikaas seg. Kunsthistorikere har plassert ham sentralt i tradisjonen fra Edvard Munch og Nikolai Astrup. Treet gav Eikaas den motstand han behøvde, men også uante muligheter til en pregnant utforming. Det var i tresnittene han viste sine viktigste egenskaper som kunstner, evnen til å forenkle og gjennom forenklingen konsentrere motivet. Han gikk rett til kjernen og skallet vekk, eller rettere sagt skar vekk, alt uvesentlig. Hans portrett av Aksel Sandemose er et sterkt eksempel på det. Et meget følsomt portrett i sin rendyrkede enkelhet er tresnittet av kunstnerhustruen Synnøve Anker Aurdal fra 1959.

Tresnittene ble for Eikaas også utgangspunkt for å utvikle motivene i andre medier. Intet var ham uprøvd innen grafikken, og han satte i sine oljemalerier sin egen standard. Av trykkplater gjorde han plastavtrykk, og han laget materialbilder i jern og sink. I flere av sine grafiske arbeider fikk han frem en tredimensjonal effekt.

- Eikaas' fantasi var alltid parret med en ustyrlig sans for humor. Mennesker, dyr, landskaper og byscener sees i nye og overraskende vinklinger, for eksempel Eiffeltårnet sett under bakbenet på en pissende hund. Det humoristiske uttrykk bekrefter en av kunstnerens mange deviser: “Det er ikke jeg som er vill, det er de andre som ikke vil.”

Ludvig Eikaas er representert i Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet i Oslo, Riksgalleriet/Nasjonalmuseet, Bergen Billedgalleri/Bergen Kunstmuseum, Henie Onstad Kunstsenter, Statens Museum for Kunst i København, Brooklyn Museum of Art, New York, Uffizi-museet i Firenze, det amerikanske Wind Symphony Orchestras permanente samling og i en rekke private samlinger i inn- og utland.

- Eikaas fikk en rekke priser, bl.a. den internasjonale grafiske pris i Milano 1954. For Den norske Bokklubben illustrerte han Ibsens skuespill og laget et uttrykksfullt dikterportrett, som har vært utstilt i Paris (Pompidousentret), i Reykjavik og i Torshavn på Færøyene. 2000, samme år han fylte 80, ble Ibsenserien stilt ut i De nordiske ambassader i Berlin. Ludvig Eikaas fikk også sitt eget museum på Ålhus i Jølster.

Ludvig Eikaas var fra 1970 professor ved Statens Kunstakademi og inspirerte en rekke betydelige yngre kunstnere, ikke minst ved å få dem til å “se” bilder og utvikle sin kunstneriske egenart.