Léonor Fini

LEONOR FINI (1907-1996) regnes som en av de viktigste kvinnelige kunstnerne på 1900-tallet, på linje med Leonora Carrington, Frida Kahlo, Meret Oppenheim, Remedios Varo, og Dorothea Tanning. Flere av disse kjente Fini også godt. Hennes karriere, som spente over seks tiår, omfattet maleri, grafisk design, bokillustrasjon, produktdesign og sett- og kostymedesign for teater, ballett, opera og film.

Fini ble født i Buenos Aires og vokste opp i Trieste, Italia. Hun ble tidlig interessert i kunst og lærte seg anatomisk tegning gjennom studier ved det lokale likhuset og ved å studere de gamle mesterne gjennom bøker og museumsbesøk. I 1929 deltok hun på sin første separatutstilling i Milano, og i 1931 flyttet hun til Paris. Hennes karismatiske og vittige personlighet og flamboyante stil ga henne raskt en plass i rampelyset i metropolens kunst- og kulturkretser, og hun utviklet nære vennskap til ledende surrealistiske malere og forfattere som Paul Eluard, Salvador Dali, Man Ray, and Max Ernst, som også en periode var hennes elsker. Selv om hun gjentatte ganger stilte ut med surrealistene, anså hun aldri seg selv som surrealist.

Den amerikanske kunsthandleren Julien Levy ble imponert over Finis malerier og eksentriske sjarm og inviterte henne til New York i 1936, der hun deltok i en utstilling med Max Ernst. Hennes arbeider ble inkludert i MoMAs viktige utstilling “Fantastic Art, Dada and Surrealism” samme år, sammen med navn som De Chirico, Dali, Ernst og Yves Tanguy. Tilbake i Paris kuraterte hun en utstilling med surrealistiske møbler for åpningen av hennes barndomsvenn Leo Castellis første galleri i 1939. Tekstene i utstillingskatalogene ble skrevet av De Chirico, Ernst og Jean Cocteau.

Et gjentakende tema i Finis motiver er det komplekse forholdet mellom kjønnene, ofte vist i form av et samspill mellom en dominant kvinne og en passiv, androgyn mann. I flere av hennes viktigste arbeider tar kvinnen form som en sfinks med kunstnerens eget ansikt.

Den talentfulle, glamorøse og kontroversielle kunstneren ble gjentatte ganger portrettert gjennom både fotografi og poesi av flere medlemmer av hennes omgangskrets, inkludert Charles Henri Ford, Georges Hugnet, Dora Maar, Man Ray, Lee Miller, Horst, Brassaï, Cecil Beaton og Henri Cartier-Bresson.