Kristoffer Eliassen

KRISTOFFER ELIASSENS fotografier kan ofte betraktes som filmstills, men hvor handlingen ikke er skrevet ned i noe manus, og selve filmen ikke eksisterer.

- Foran kameraet utforsker jeg hvordan jeg selv kan forvandles til noe jeg ikke er. Ideen til et nytt bilde begynner ofte med at jeg har sett en person i andres fotografier, på film, eller på gata, som jeg ønsker å tolke, og å videreføre til min egen hendelse og komposisjon.

- Samtidig som bildet peker på fremstillingen av en person som ikke er meg, er det alltid en del av meg selv igjen i det iscenesatte bildet siden jeg har stått foran kameraet. Gjennom å se og tolke andre mennesker ser jeg også meg selv, og bildene mine blir både en utforskning av andres og egen identitet. Ved å stå både foran og bak kameraet blir jeg mer deltagende i å skape bildene mine. Iscenesatt fotografi viser en performativ handling, og jeg vil være både den som ser handlingen gjennom kameraet og den som utfører den.

- Etter at jeg har ideen om personen for meg, forsøker jeg å finne et sted og et miljø for det som man i en scenetekst kaller for en situasjon – altså et utgangspunkt for en dramatisk handling, eller hendelse. Til slutt fotograferer jeg. Noen ganger kan hele denne prosessen ta to timer, mens andre ganger kan jeg se, tenke, notere, og ta prøveopptak i et par måneder før bildet er ferdig – og enkelte ganger kan jeg jobbe med en idé i flere måneder før jeg er fornøyd – eller ikke, og da forkaster hele planen om et nytt bilde.

- Fotografiene mine kan ofte betraktes som filmstills, men hvor handlingen ikke er skrevet ned i noe manus, og selve filmen ikke eksisterer. Likevel ligger det mye informasjon i bildene. Jeg vil at situasjonene og stemningene skal stimulere betrakterne til å forestille seg sine egne historier.