Jules Pascin
Jules Pascin
5. juni 1930 hadde Lucy Krohg, Per Krohgs hustru, lett etter sin kjæreste Pascin i dagevis. Hun fikk en låsesmed til å låse opp døren til hans atelier. Der skinte Pascins siste ord mot henne: "Adieu Lucy" skrevet med blod på veggen. Pascin hadde hengt seg fra en dørkarm da han hadde mislyktes med å blø i hjel. To dager senere, på begravelsen, var alle galleriene i Paris stengt. Tusenvis av sortkledde kunstnere, servitriser og bartendere gikk bak Pascins kiste 3 mil til Cimetière de Saimt-Ouen. Pascin, erotikkens og strekens mester og selve symbolet for kunstnernes Monteparnasse i 1920-årene, var død. Selv hans minste illustrasjon og tegning bar hans kjennetegn. Pascin var allerede i ung alder omfavnet som et stort kunsttalent på begge sider av Atlanteren. På det velkjente Armory show i 1913 i New York var han representert med et dusin verker, og kun et par måneder etter hans opphold i Amerika i 1915 ble han tildelt en separatutstilling i Madison Avenue Galleri. Under 1. verdenskrig dro da også Pascin til Amerika, og returnerte i 1927 for å få amerikansk statsborgerskap. I en alder av 40 ble hans verker solgt side om side med kunst av Léger, Miro og Picasso. I løpet av sitt korte liv klarte han å bo i Bukarest, Vienna, München, Spania, Portugal, Cologne, Berlin, New York, London, Louisiana, South Carolina, Florida, Cuba, Tunisia, Kairo, Düsseldorf og Côte d'Azur, overalt holdt han ustillinger og oppnådde suksess med sin spontante og energiske strek. Men Pascin vakte også oppsikt i de puritanske 20-årene med sine utpreget erotiske bilder, der han tilhørte den såkalte Paris-skolen som preget den franske hovedstaden. Under overflaten ulmet depresjonen og alkoholismen.
![]() |
![]() |
Fra dette livet fant Pascin motivene til sine bilder og skapte tusenvis av akvareller og tegninger. Han tegner rett og slett livet rundt seg; en illustrert biografi: Dôme, restaurantene på Monteparnasse, bordellene, skisser av venner, deres modeller, sine modeller, kjærester, deres kjærester, hans venners koner, kostymeball. Tross i røyken, bråket og snakket, tegnet alltid Pascin. På folkemunnet het det at han tegnet så fort at han kunne portrettere en mann som hoppet ut av et vindu og være ferdig før mannen traff bakken. Når Pascin tegnet på Dôme brukte han det han hadde for hånden; brente fyrstikker, kaffe som farge eller Seltz mineralvann. Det han ikke likte kastet han bare på gulvet. Noen ganger våknet han om natten og tegnet raskt sine underlige drømmer.
Det var naturligvis også på Dôme at Pascin møtte sin kone Hermine Davis, som under sin deltagelse på Salon des Femmes i 1905 ble betegnet som en lovende og talentfull kunstner. I 1907, iført en kimono, åpnet Pascin døren for Hermine. Han klipper straks av korsettet som hennes mor hadde installert på sin datter. Å gli inn i miljøet på Dôme var ikke likevel ikke enkelt for en kvinne. Det ble sagt at Hermine måtte være litt "barnslig og hysterisk" for å klare dette.
Pascins innerste sirkel bestod etter hvert av Matisselevene Per Krohg, Pierre Dubreuil og Nils Dardel. Det var gjennom Pierre at Pascin og Per møtte Lucy. Pierre ble nemlig forelsket i Elvira Ventura, hvis far var skulptør og Rodins assistent. Elvira hadde en kjæreste; Cécile Vidil, også kalt Lucy. Begge var modeller på akademiet i Monteparnasse. Det var her Per møtte henne. De ble kjent som det ideelle paret i Monteparnasse, og tilbrakte mye tid sammen med Pascin og hans kone Hermine. Idyllen sprakk imidlertid da Hermine forlot Pascin, og han gikk inn i et forhold med Lucy, nærmest besatt.
Med sin enorme suksess som tegner, kom også ønsket om å bli maler som de fleste av sine samtidige. Pascin besøkte flittig Louvre for å kopiere de gamle mestrene, men hans stil var og ble svært ulik og til tider kontroversiell. At han mislyktes som maler, ble en stor skuffelse, så stor at han vurderte å legge hele kunstnerskapet på hylla og kun leve livets glade dager med fest og sosialt samvær. For under det belevne ytre lurte det et kaotisk sinn med tidvis depresjoner og alkoholisme. "Driven to the wall by his own legend" som kunstkritiker Gaston Diehl har beskrevet det, tok Pascin sitt eget liv i sin enorme og vel besøkte ateliéleilighet i 1930; syk av kjærlighet, en vanskelig psyke, alkohol og sitt utsvevende liv. I dag står han igjen som en av de beste tegnerne fra det forrige århundre, hvis enorme produksjon gir oss et av de beste bildene av bohemenes liv i Paris i 1920-årene.