Johanne Marie Hansen-Krone

Johanne Marie Hansen-Krone (født 1952) gjorde kometkarriere da hun noen måneder før hun fylte 34 år ble den yngste festspillutstiller i Bergen i 1986. Siden har det gått slag i slag, og hun har blitt stående som en viktig fornyer av det figurative maleriet.

- Vi er alle barn av vår tid, og blir påvirket av alt som er gjort. Jeg tror på sommerfugleffekten om at en tanke som er plantet i en tilfeldig samtale, som i et middagsselskap i huttiheita, bygges videre på et annet sted. Jeg tror ikke på denne geni-forherligelsen, at den og den personen var den første som tenkte det og det. Men jeg tror naturligvis at noen har større formuleringsevne, det være seg visuelt, musikalsk eller verbalt, enn andre. Jeg tror også at kunstnere i konfrontasjon med formale problemstillinger oppøver en sensibilitet som gjør at de kanskje fanger det som skjer i tiden, hurtigere enn de som har andre gjøremål de må konsentrere seg om. I dialog med form lærer man hele tiden noe om det å være til.

Johanne Marie Hansen-Krone er utdannet ved Kunstskolen i Trondheim og Valands kunsthøyskole i Gøteborg. Hun er kjent for sin enkle, nesten barnslige stil med bruk av lyse, lette farger. Dette har av noen blitt sett på som en protest mot å fokusere på teknisk perfeksjon. Motivene består ofte av mer eller mindre summarisk gjengitte mennesker, med omgivelser av få og enkle gjenstander, som gjentas og som sannsynligvis har en symbolsk mening.

- Konteksten, eller rommet rundt figurene, er de ytre betingelsene. Ofte bruker jeg ulike mønstre. Et av maleriene mine kalte jeg Bilde mot tilfeldig mønster. Det er jo i grunnen en ganske motstridende tittel. Jeg tror at vi mennesker aldri kan lage tilfeldige mønstre eller fullt kaos. Vi vil alltid gå inn og skape en viss orden eller system. Et annet maleri kalte jeg Bilde mot et konstruert mønster. De konstruerte mønstrene blir symbolet på vår hverdag der vi lager oss konkrete rammer og betingelser for å overleve.

I 1995 kom også stjernekartene inn i bildene til Johanne, mørkeblå med oppstiplete stjernekart og tekster. Tanken om det lille individet i kontrast til det store, uendelige universet er noe av det første som slår meg; vår plass i dette enorme, oversiktlige kosmoset.

- Jeg kalte bildene kartleggingsforsøk, og de evige, nesten uforanderlige stjernekartene, tatt fra bøker, står i en kontrast til de tegnete figurene som representerer det flyktige menneske og det flyktige individet.

I 2006 stilte Johanne Marie Hansen-Krone ut som separatutstiller både på Lillehammer Kunstmuseum og Nordnorsk Kunstmuseum. Det er derfor høye forventninger når hun nå viser sine malerier i Bærum kunstforening.

Heldigvis innfries forventningene. Med denne utstillingen markerer også kunstforeningen seg som en viktig aktør på galleriscenen. Bærum kunstforening skal ha ros for å sjonglere utstillingsprogrammet sitt mellom lokale aktører og markante, nasjonale kunstnere som Hansen-Krone, og stort sett lykkes med begge agendaer.

Hansen-Krone (født 1952) gjorde kometkarriere da hun 35 år gammel ble den yngste festspillutstiller i Bergen i 1986. Siden har det gått slag i slag, og hun har blitt stående som en viktig fornyer av det figurative maleriet. Hun er blant annet innkjøpt av Nasjonalgalleriet. I Bærum kunstforening skjønner man hvorfor. Dette er annerledes, triggende, vakkert, skummelt, underlig og med en tematikk ethvert menneske kan gjenkjenne seg i, bare man kryper litt under fernissen, de vakre formale og koloristiske løsningene og de enkle virkemidlene.

Mennesker og mønstre kan være to enkle stikkord for å forklare hva bildene til Hansen-Krone egentlig forestiller. I bildet "Figur mot mønster" fra 2006 ser vi karakteristisk for kunstneren en gul, svevende figur, som et foster i et tomrom, mot en lilla/rosa prikket bakgrunn. Hvert eneste maleri på utstillingen tar for seg dette forholdet mellom et mer eller mindre abstrakt rom, ofte dekorert med et mønster av prikker, stjernekart eller geometriske former, og en eller flere figurer satt inn på denne flaten. Figurene kan minne om hulemaleriets menneskefremstillinger, graffitiens strek eller krokitegninger (raske tegninger av mennesker). Noen figurer og silhuetter er mer utpenslet og står klarere frem. Andre flettes i hverandre som Vigelands monolitt, eller de forsvinner i malingslagene.

Så langt, så enkelt: Vi ser på figurer i abstrakte rom. Tror man. Men så begynner det å oppstå ting mellom disse to elementene. Hva er det egentlig vi ser på? Oss selv? I sitt spennende formspråk viser Hansen-Krone oss ulike aspekter ved det å være menneske og vårt forhold til oss selv, våre omgivelser og vår plass i tilværelsen. Figurene representer både individet og samfunnet, som tittelen på bildet "En i mange, mange i en", nettopp sier noe om, der vi ser en kvinnefigur omgitt av mange hoder. Bildet "Replikk" er et annet sterkt bilde der en kvinne med håret satt opp i en moderne hårkam, er malt over av et speilvendt jeg. Slik står kunstnerens utallige figurer både i dialog med seg selv og sine medmennesker. Akkurat som deg og meg. Og hvem kan med hånden på hjerte si at disse problemstillingene ikke angår en selv?

(Hentet fra Asker og Bærums Budstikka/Mette Torstensen)