Jens Johannessen

JENS JOHANNESSEN har en særpreget teknikk og et karakteristisk, og han fremstår som en selvstendig og egenartet maler. De siste årene har han trukket seg tilbake, men han regnes som en av våre viktigste nonfigurative malere, reprsentert i de fleste norske hjem med sin grafikk. Astrup Fearnley-museets retrospektive utstilling med hans malerier for ti år siden ble hyllet av kritikerne.

- - Bildene mine er jo etter mitt skjønn ikke nonfigurative, det er figurative elementer hele tiden. Jeg kommer ikke vekk fra at jeg er nødt til å beholde noe, skriver Jens Johannessen i sin grafikk-bok fra Grøndahl/Dreyer.

Norsk etterkrigskunst var primært nonfigurativ. Stilen kalles ofte for Pariserskolen, siden malemåten hadde sitt utspring i fransk maleri etter 1945. Debatten runget et tiår her til land før den nonfigurative retningen hadde etablert seg som en ledende kraft mot utgangen av 1950-årene. En av våre eksponenter for det nonfigurative språket var Jens Johannessen.

Jens Johannessen er en utdannet og profesjonell kunstner som kom inn i det norske kunstmiljøet på 1960-tallet med stor bevissthet, samtidig som han var godt kjent med den internasjonale kunstneriske utviklingen. Han kjente til kunsthistorien, nasjonalt og internasjonalt, han så forbindelsen mellom dansk og norsk maleri, og hadde på større eller mindre avstand fulgt med i utviklingen av den abstrakte kunsten, Paris-skolen, amerikansk modernisme.

- Ingen av samtidskunstnerne kan måle seg med Jens Johannessen. Etterspørselen etter hans bilder kan minne om Kai Fjells popularitet på slutten av 1980-årene. Jens Johannessen er en av de norske kunstnerne med størst prisøkning de siste årene, skrev Dagens Næringslib på begynnelsen av 2000-tallet.

Han visste at kunsten ikke lenger var knyttet til spesielle teknikker og var fragmentert og hadde mange forskjellige premisser. Han hadde også sett reproduksjoner av den internasjonale samtidskunsten. Hans røntgenbilder fra 1960-årene og 1970-tallets "skjærebilder" utgjorde viktige bidrag til nyere norsk kunsthistorie. Johannessens største egenskap har likevel vært at han aldri har stått stille og hele tiden fornyet seg. Slik ervervet han posisjonen som en av Norge største kunstnere for flere ti år siden.

- Selv om man lett finner spor i malingen som tyder på til dels hardhendte midler, som kniv og slipemaskin, så er det stofflige sluttresultatet ingen herjet slagmark - men en patina med aura av edel vare, skrev Dagbladet.

Johannessen er utdannet fra Kunstskolen i Trondheim under Roar Wold (1957-58 ) og Statens kunstakademi under Reidar Aulie (1958-61). Johannessen er representert i Museet for samtidskunst med flere arbeider. Han har vært utstilt i inn- og utland og er representert i samtlige norske offentlige samlinger. Han har også hatt en rekke utsmykningsoppgaver. Utstillinger: (i utvalg). Han har hatt separatutstillinger i Nasjonalgalleriet, Kunstnerforbundet, Kunstnernes Hus, Henie Onstads Kunstsenter, Museet for samtidskunst og Galleri Haaken. I utlandet har Johannessen hatt utstillinger i bl.a. Galerie Gunther Franke i Munchen, Art Concorde i Paris, Det Runde Tårn i København og Nasjonalbiblioteket i Roma. I 1991 fikk han Prins Eugen-medaljen .

Av illustrasjoner kan nevnes: Høstblad, Fugl i vår og Sommerfabel av Peder W. Cappelen, Victoria av Knut Hamsun, Dikt i utvalg av Olaf Bull, 30 original-litografier til Brand av Henrik Ibsen, Forrådt av Amalie Skram, Anne av Paal Helge Haugen (valgt til Årets Vakreste Bok i 1989), Geir Tveitts musikk Nøkken og Måltrost, Svarttrost av Harald Sverdrup.

Hans arbeider fra senere år er gjerne i stort format, oppdelt i felter med rytmisk bevegede, dansende figurer og stofflig fint gjennomarbeidet.