Jakob Weidemann

Det er mang en stemme som har uttalt at "dette kan barnet mitt gjøre" i møte med Jakob Weidemanns ekspressive malerier. Likevel står kunstneren Weidemann som en merkevare, et ikon og norske maleres "grand old man" i dag. Hvorfor?

For å forstå Weidemanns genialitet må man hoppe over 50 år tilbake i tid, til norsk etterkrigskunst. Folk beskyldte også da kunstneren for å drive med smørerier, men på den tiden var Weidemann faktisk radikal i sine bilder og malemåte. Norsk etterkrigskunst var riktignok primært nonfigurativ. Stilen kaltes ofte for "Pariserskolen", siden malemåten hadde sitt utspring i fransk maleri etter 1945. Debatten runget kraftig et tiår her til lands før den nonfigurative/abstrakte retningen var etablert som en ledende kraft mot utgangen av 1950-årene. De tidlige kunstnerne innen retningen hadde et viktig estetisk poeng:

Å skape maksimal visuell harmoni, en symmetri som ikke var matematisk. Her kommer Weidemann inn som en frontfigur sammen med kunstnere som Inger Sitter, Gunnar S. Gundersen og Jens Johannessen. De benyttet seg av et formspråk som ikke lenger tok utgangspunkt i den konvensjonelle fremstillingen av naturen.

Jakob Weidemann ble født i Steinkjer i 1923. Da han var 11 år gammel flyttet han med sin mor til hovedstaden og i 1939 til Bergen. Han debuterte med stor suksess i 1941, det samme året han ble tatt opp hos Kunstakademiet, og var ansett for å være en av de største talentene blant norske malere. Det ble sagt at Weidemann allerede da hadde opparbeidet seg en virtuos teknikk.

Utover i 1940-årene kan man ane innflytelse fra så vel Edvard Munch som Kai Fjell. En sprengulykke under 2. verdenskrig kostet Weidemann synet på det høyre øyet. Slik kom det et mørkt og ekspressivt drag inn i bildene hans i den kommende perioden.

På en utstilling hos Blomqvist i 1946 kunne man ane det uttrykket vi forbinder med Weidemann i dag: Fargene var rene, klare og kraftige, formspråket ekspressivt. Figur og landskap gled over i fargesprakende mosaikker. Med en kasse- og publikumssuksess av en utstilling ble stempelet satt på Weidemann: En av de mest lovende etterkrigsdebutantene.

Publikum lot seg fascinere den gangen som i dag av hans impulsivitet, koloritt og dristighet. Etter å ha vekslet mellom det figurative og det non-figurative maleriet gjennom 50-årene, landet Weidemann endelig i noe som kan kalles en ekspressiv, lyrisk-abstrakt kunst med naturen som inspirasjonskilde og utgangspunkt. Han ønsket å skrelle vekk alt og komme ned til kjernen, til detaljen i selve urstoffet eller til det "nakne grunnfjellet" som han selv kalte det. Kritikerne var forvirret. Weidemann hadde nemlig gått over til et formspråk man i Norge enda ikke anerkjente til annet enn dekorasjonsoppgaver. Slik rullet også de offentlige utsmykningsarbeidene inn i Weidemanns liv. Hans skogbilde-serie regnes kanskje som "den modne Weidemanns gjennombrudd"; bilder som virkelig luktet skog og mark. Billedflatene lignet en eruptiv flate i tette, mørke jordfarger, sprukket i overflaten. Weidemann uttalelse om at han ble inspirert av norsk natur, men omsatte den på en litt annen måte, gjorde det lettere å akseptere både abstraksjoner og internasjonale strømninger her hjemme i andedammen. Slik pløyde han vei for andre kunstnere som jobbet abstrakt.

I 1963 skjedde det en fruktbar fornyelse i Weidemanns atelié; han tok i bruk tempera og hevet blikket fra skogbunnen til busker og trær. Strøkene ble lettere, mer impulsive og komposisjonen friere. Han reiste fra høsten og mørke stemninger til våren og sommerens blomsterprakt. Lyset og fargene opptok han sterkere og sterkere. Det er som en religiøs tilstand gjennomsyrer flere av hans malerier. Selv om Weidemann etter hvert gikk tilbake til oljemalingen, forandret ikke motivene seg. Han hadde funnet sin motivverden, sin blomstereng, sine vårundre og og vei som han utforsket frem til sin død i 2001. Mye er sagt om han kunst, den er elsket og hatet, fordømt og hyllet, men hans posisjon innen det abstrakte maleriet i Norge kan ingen rokke ved.

Historien

1923:

Weidemann født i Steinkjer 14. juni

1939:

1st kunstneriske utdannelse på kunstskole i Bergen

1940:

Gikk på Kunstskole i Oslo under Axel Revold

1942:

Separat utstilling i Paus Knutsens Kunsthandel

1944

:Flykter til Sverige, en eksplosjonsulykke forandrer hans kunstneriske retning. Weidemann starter på kunstskolen i Stockholm, og blir influert av Sven Erixson- X'et

1945:

Picasso er en stor inspirasjonskilde for studentene i Stockholm. Han ble en forutsetning for nyskapningen i kunsten

1946:

Weidemann drar nå tilbake til Norge og har sin debut utstilling på Blomqvist Kunsthandel. Han inntar allerede nå en sentral plass i det norske kunstliv. Etablerer kontakt med skulptør Robert Jakobsen og maler Richard Mortensen, og disse to har stor innvirkning på Weidemann

1947:

Utstilling i Galleri Moderne kunst i Oslo

1948:

Stiller ut på høstutstillingen for første gang Sterke paralleller til Picassos kunst og disse er et ledd i søken etter å nå ned til maleriets prinsipper

1949:

Konkrete, geometrisk- abstrakte strømninger som blomstrer i Paris, Sverige og Danmark setter spor i Weidemanns arbeider

1950-1960:

Det viktigste tiåret for utviklingen av det abstrakte maleri i Norge. Kampen for det abstrakte maleri møter sterk motstand

1951:

Innkjøpt av Nasjonalgalleriet med et konkret-abstrakt maleri

1957:

Går nå inn i en periode hvor han drar til Sør - Frankrike og Algerie, og maler sine Mentone malerier

1959:

Et vendepunkt i Weidemanns maleri skjer nå ved at han maler konkrete studier av den norske naturen. Han blir spesielt interessert i den norske skogbunnen. Han manifester seg som en abstrakt maler igjennom disse maleriene. Inspirasjon får han fra Frankrike og J. Fautier som så tidlig som i 30-årene jobbet med maleriet på denne måten

1960:

Dekorasjon av Norsk Hydros Administrasjonsbygg

1963:

Utstilling i Paris på "Galerie Villand og Galaris". Denne utstillingen blir en av de såkalte abstraktelandskaps kunstens manifestasjoner i Paris

1965:

Utsmykningene i Steinkjer kirke. En av de første abstrakte kirkedekorasjonene her i landet. Disse arbeidene kan sees som en bakgrunn for hans fornyelse. Han får nå anledning til å se disse lyriske abstrakte blomstermotiver i store formater og i et annet materiale, nemlig glassmaleriet

1968:

Jakob og Anne flytter til Lillehammer og bosetter seg på gården Ringsveen

1970:

Stiller ut 25 malerier på Henie-Onstad Kunstsenter

1975:

Retrospektiv utstilling i Henie-Onstad Kunstsenter

1997:

Ringebu Samlingene åpner sin permanente retrospektive utstilling av Weidemann

1999:

Stiftelsen Ringsveen etableres

2001:

Jakob Weidemann dør 19. desember

Kunstanmeldelse til Jakob Weidemanns utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 2002

Fargene vibrerer, lerretene lever og tykke, avleirete penselstrøk blir til abstrakte former, skogbunner, Anne Maries blomstereng, veien til Jerusalem, ett blått raseri eller kosmiske krefter og fargesymfonier i kjempeformater. Hver eneste millimeter av lerretet er dekket av en farge som avløses av en ny i et enormt fargegilde. Kunstneren bak energien og skaperkraften er selvsagt Jakob Weidemann.

Selv fikk Weidemann aldri oppleve sin 8. utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, men døde uten å fullføre sitt siste prosjekt. Det er nettopp resultatet av hans to års siste kunstneriske kamp mot gjentagelse, forutsigbarhet, stoffet, fargene og sin egen sykdom publikum får se på Henie Onstad frem til 25. september; en helt ny, dristigere og enda mer vital Weidemann, men også en så typisk og tradisjonell Weidemann. Flere vil sikkert bli sterkere i sin overbevisning om kunstneren som en klatt- og smørjemaler, men først og fremst vil minneutstillingen rekruttere flere beundrere av Weidemann.

Årsaken til dette er ikke kun Weidemanns lokkende og fargeglade malerier. Utstillingen på Høvikodden er lagt opp svært pedagogisk, der man følger kunstnerens utvikling fra hans gjennombrudd til hans død. I 1961 stakk Weidemann så og si nesen sin ned i skogbunnen, og oversatte den norske naturen til sitt eget abstrakte uttrykk. "Skogbunn" beveger seg i flaten med geometriske former. I høyden er den jordefargede malingen lagt på tykt som en sprukken jordskorpe eller en vulkan. Et plutselig sprang skjer i Weidemanns karriere til maleriet "Anne Maries Have" i 1964. I rødt og hvitt og blått og en hel blomsterengs palett maler han naturen på en helt ny måte. 10 år senere har naturen fått perlemorsskimmer i det tredelte maleriet "Til minne om Helge", der fargene vibrerer i små tette strøk som i en 80- talls pastell stue.

Med et arsenal av blåfarger og penselstrøk raserte Weidemann lerretet mot slutten av 90-tallet, og skapte maleriet "Blått raseri" som henger i den tilbakevendende delen av Weidemanns minneutstilling. Et lite grønt felt bryter opp det fantastiske blå spillet. Bildet forklarer hans neste steg i utviklingen, og blir et overgangsbildet til hans siste og uavsluttede prosjekt.

Jakob Weidemanns nyeste malerier i den ene av Prismeasalene på Henie Onstad-senteret overrasker med sin svært uvørne og eksperimentelle karakter. Samtidig er de den naturligste symbiose av Weidemanns tidligere bragder: 20 malerier i olje, de fleste uten tittel, kombinerer den 3- dimensjonale oppbygningen av lerretet fra Weidemanns tidlige mørke skogbunnbilder med hans senere fargeglede og pastell periode. Hvert bilde er en ny fargeeksplosjon av maling, en ny utforskningsmulighet bestående av nye fargeingredienser som Weidemann kontrollerer og sprenger, bygger i høyden i et slags sentrum, lar gli ut som tynne strøk mot kantene og maler mørkt mot lyst over og under og ved siden av. Noen av maleriene kan nesten bevege seg over til ett kitschlignende uttrykk i fargesammensettingen. Andre eksperimenter med spennvidden i en og samme koloritt; et blått bilde blir kun avbrutt av en dyp rød flekk som titter fram fra dypet mellom fargene. Nydelig er en status flere av bildene kan smykke seg med.

Jakob Weidemann er kanskje vår mest populære kunstner. Hans kunst er blitt et begrep. Bildene gjør ikke krav på annet enn et par øyne til å fange inn den svært sanselige fargeprakten og ett sinn til å nyte stemningene og energiene han har skapt. Slik blir han elsket eller kritisert. Jeg velger å nyte det enkle i det kompliserte. Weidemann ønsket å klemme til, som det siste han gjorde. Slik ble også resultatet: Hans siste fargesignaturer er satt med en utålmodig og spontan vigør.

Kunstanmeldelse hentet fra Asker og Bærums Budstikke

Tekst: Mette Torstensen