Inger Sitter






Biografi
INGER SITTER (1929-2015) var, som en av våre tidligste modernister, med på å flytte grensene for det moderne kunstbegrepet i Norge. 13 år gammel debuterte hun i Trondheim Kunstforening og 18 år gammel stilte hun ut på Høstutstillingen. Året etter hadde hun sin første separatutstilling i hovedstaden. Hun stod på barrikadene for både kunstneres rettigheter og i kampen for det nonfigurative maleriet i et nokså konservativt, figurativt, nasjonalromantisk norsk etterkrigs-kunstmiljø. Og hun ble landets første kvinnelige professor på Kunstakademiet i 1981 og var en av pådriverne for opprettelsen av Kulturrådet og kunst i det offentlige rom. Etter 70 år som en av våre fremste kunstnere, sa hun forsiktig til magasinet KUNST: Jeg føler at jeg kanskje har sagt og gjort det jeg ønsket, jeg er på en måte fornøyd.
- "Inger Sitter er en kunstner som i over 60 år har utviklet sitt personlige sterke formspråk. Man kan på mange måter si at hennes penselstrøk og fargevalg også er hennes signatur. Sitter har, gjennom hele hennes kunstnerkarriere og i sitt oeuvre, vært tro mot det abstrakte og det sterkt ekspresjonistiske uttrykket. Kanskje viktigst i denne sammenhengen er hennes unike evne til stadig fornyelse og utvikling. Dette bærer også hennes seneste produksjon preg av. Inger Sitter er med andre ord en av de få norske samtidskunstnere som har evnen til stadig fornyelse og til å utvikle sitt kunstneriske talent, selv 80 år gammel."
Merete Hovdenak, Konservator, Gråmølna / Trondheim Kunstmuseum
Sitter regnes som en av våre første modernister som tok i bruk et abstrakt formspråk i en tid der kunst fortsatt helst skulle ligne noe. Samtidig har hun vært sterkt sosialt engasjert i arbeid med å bedre kunstnernes kår, og det var ikke minst hennes fortjeneste at ordningen med garantiinntekt ble innført.
I 1981 ble hun som første kvinne utnevnt til professor ved Statens Kunstakademi, en stilling hun hadde til 1984. I tillegg står hun som en av våre mest kosmopolitiske kunstnere, med sine stadige nye adresser verden over, og som en viktig impuls-henter inn i norsk kunstliv. Hun spilte en sentral rolle ved gjennombruddet for den såkalte lyriske abstraksjon i norsk kunst i 1950-årene, som var basert på en abstraksjon av naturinntrykk.
Havet har bestandig hatt en særskilt posisjon i kunstnerens liv; både da hun stod i baugen på farens skip, hennes dragning mot Middelhavet og havet som formet de svabergene som er utgangspunktet i så mange av hennes motiver.
Hun har vekslet mellom maleri, litografi og store monumentale utsmykninger, og som grafiker har hun en solid bakgrunn. Inger Sitter er også representerti alle våre store offentlige samlinger, samt i en rekke utenlandske offentlige og private samlinger..
Sitter ble født i Trondheim i 1929, men vokste delvis opp i Antwerpen i Belgia. Knappe 16 år gammel begynte hun på Statens Kunstakademi i Oslo, og den høsten hun fylte 19, debuterte hun på Høstutstillingen og hadde sin første separatutstilling i Oslo Kunstforening. I perioden 1946-50 studerte hun ved Institut Supérieur des Beaux-Arts i Antwerpen, avbrutt av et studieopphold hos André Lothes i Paris i 1948.
Sitter pendlet i en rekke år mellom flere land, først og fremst Frankrike, Spania og Norge, før hun fra midten av 1960-årene konsentrerte seg om Norge og Italia. Hun har en meget omfattende utstillingsvirksomhet bak seg, både her til lands og i utlandet. Av nyere ting kan vi nevne utstillinger i Kunstnerforbundet og KunstVerket Galleri i Oslo, og på Hafnarborg på Island. Hun har hatt en mengde betydelige utsmykkingsoppdrag, som spenner fra utsmykkingen av Regjeringsbygget på 1950-tallet til en 32 meter lang frise til Nordlyshallen i Hamar i forbindelse med OL i 1994. I 1998 ble Inger Sitter utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for fortjenstfull innsats for norsk billedkunst.
Intervju med Inger Sitter
Som så mange kunstnere begynte også Sitter sin karriere som figurativ maler. Men hun tok raskt veien over mot det non-figurative, og markerte seg tidlig som en av de store modernistene i norsk etterkrigstid. Vi spør henne hvorfor hun valgte et abstrakt formspråk:
- Det henger nok sammen med at jeg ble kunstner på et visst tidspunkt. Jeg reiste til Paris i 1950-årene, akkurat da den abstrakte kunsten kom for fullt på den internasjonale kunstarenaen. Det ble derfor naturlig for meg å gå i den retningen. Jeg ønsket å være en del av strømningene i tiden, og opplevde den nonfigurative kunsten som en god måte å tolke vår tid på.