Harald Lyche

HARALD LYCHE

Harald Lyche er en dypt original kunstner, ikke bare i kraft av sine bilder og sitt talent, men også fordi han konsekvent velger å forholde seg til en norsk malerisk virkelighet og til det norske maleriets historie, og at han, i en tid som er preget av rastløshet og desperasjon i jakten på interessante og oppsiktsvekkende inspirasjonskilder velger seg lokale og internasjonalt sett intetsigende malere som sine forbilder. Det fins ikke et snev av nostalgi eller romantikk i disse referansene (referanser leseren selv må lete seg fram til), som naturligvis også strekker seg utenfor landets grenser, som røtter, i det underjordiske, derfor må en spørre seg, hvorfor velger kunstneren å forholde seg slik til samtiden, da det tilsynelatende ikke er noe å vinne på det, verken økonomisk eller på ærens mark. Spørsmålet er derved om kunstneren er en mann som lever i fortiden, som nekter å ta samtiden til seg eller som av grunner bildene ikke sier noe om, viser samtiden ryggen. Det er, etter mitt skjønn, ikke noe fortidslengtende ved Lyches malerier eller tegninger, snarere motsatt. Ikke bare maler og tegner han seg inn i samtiden, han forsøker til overmål å lokke sine gamle malerier og tegninger med seg inn i nåtiden, eller inn i øyeblikket, ved at bildene er signerte og datert flere ganger, etter hvert som nye lag tegnes eller males inn. Derved dramatiserer pennen og penselen tidens gang, gjennom en forandring som ikke ødelegger, slik elektrisk lys treffer en klassisk vase. Lyche snur ikke fortiden ryggen, han forholder seg til den med sterke følelser, men uten aggresjon. Hadde det vært uttrykt et hat mot samtiden, som hos forfatteren Thomas Bernhard, ville valget av den tidevise klassiske formen vært lettere å godta, men noe slikt hat fins ikke, annet enn i forkledning; i marerittet og i de mørke stundene flaten ikke kan skjule. Det fins ikke aggresjon, annet enn som angst og selvoppholdelse, men selv da forsøkes dette skildret med omtanke for alt som kan la seg avbilde. Når Harald Lyche forholder seg til maleriet og det maleriske, og velger å stille seg utenfor tidsånden, så er det en bevisst handling like mye som en erkjennelse av den skjebne det vil si å være norsk og å tilhøre det lokale og den lokale kunsttradisjonen.

- Lyche var som barn omgitt av malerier, siden både hans mor og hans besteforeldre var ivrige samlere og venner av en rekke av datidens kjente kunstnere. Moren hadde utdannelse som grafiker fra Wien, og som barn hjalp Harald Lyche henne ved grafikkpressen i kjelleren, og tegnet sine første tegninger mens hun jobbet ved siden av ham. Fra et slikt utkikkssted så han opp på det norske maleriets historie, slik den var synlig på veggene hjemme hos foreldrene og besteforeldrene; Kai Fjell, Weidemann, Arne Ekeland, Karsten og Munch. Slik var det en logikk i at han, etter å ha vært innom universitetet og påbegynte litteraturstudier der, bestemte seg for å bli maler. Etter noen år med private studier gikk han på Kunstakademiet, først i Trondheim, så på akademiet i Oslo, hele tiden med vissheten om å være en norsk maler i den spesielle betydningen det kan ha, ved at den ideelle norske kunstner står på egne ben, utenfor fellesskapet, i det særegne og eksentriske og arbeider med troen på at selv det radikale har mange uttrykksformer og at det er i historien, i gårsdagens muld at de virkelige forandringene finner sted.

"Svart" er et godt eksempel på Harald Lyches stil og tenkemåte. Serien med tegninger, slik den her er synliggjort, består av en nær komplett skisseblokk. Den stammer fra et opphold i Paris, under det som må - etter bildene å dømme - ha vært en vanskelig periode. Likevel danner tegningene nærmest en virtuos katalog over pennetegningens muligheter, både hva følelsesmessig innhold og teknisk utførelse angår. Fra enkle abstraksjoner, henkastede nærbilder og nær sagt tilfeldige visuelle detaljer; som sett fra vinduet, som liggende på bordet, som noe forkastet av virkeligheten men begjæret av kunsten; via det sirlige, elegante stilleben og landskap, til presise kunsthistoriske studier, og videre, til notater til kommende verk (verk kanskje aldri utført, og derved bare eksistente som ideer, slik de er antydet her, verk vi er nødt til å forestille oss), skrevne tanker om form og komposisjon, som gjennom kunstnerens håndskrift blir tegning mer enn bokstaver og ord, videre, til visjoner og mareritt (som besvergelser, som for å holde synene og visjonene i sjakk), til komplekse fusjoner av alle disse tenkemåtene, stilnivåene og referansesystemene i en og samme tegning (som en serie med forvirrede, skrikende mennesker som forsøker å fortelle en autoritet om noe grusomt som har utspilt seg foran øynene på dem, noe uforklarlig). De mest komplekse av disse tegningene, som likevel er nært beslektet med alle andre tegninger i skisseblokken, selv de enkleste, blir tidløse nedtegnelser over følelser, tenkemåter, verdensanskuelser og kunsthistoriske referanser, sett, som i bevegelse, som fra noe utenforliggende, fra noe ikke-dennesidig med et blikk gitt en visuell frihet som minner om Giottos og den tidligere renessansens maleriske frihet, ved at perspektivet er brutt og mangetydig og at de gjenkjennelige objektenes størrelse er underlagt tegningens og abstraksjonenes lover heller enn en innbyrdes logikk, eller ved at hver eneste snirklete linje synes å tilhøre en serie med gjenkjenneligheter, både øyenbryn, vinge på en fugl og delere av en åsrygg. Eller, hvordan signaturen, eller signaturene, siden enkelte verk er signert mer enn en gang, får stadig nye funksjoner, alt etter hvor de er plassert på arket, alltid er og forblir noe mer enn det rent formelle, det å sette sitt navn på et stykke papir. "Svart" kan i sin kompleksitet (og uten å stille maleriene i skyggen) ses på som en skravert roman eller et omfattende visuelt dikt, og en kan være fristet til å si, med Tomas Tranströmer, at - det är en natt med strålande sol.