Frans Widerberg

- Skal jeg gi dere en regle som åpner sjelens øyne? Stein, bølge, vind og flamme. Det er sterke krefter. Det femte elementet er det mest gåtefulle: Ingenting. Hvem kan forstå ingenting?

FRANS WIDERBERG (1934-2017) regnes som en av Norges fremste kunstnere. Energisk, ekstatisk, vital, ekspressiv. Det var slik de fleste kjente Frans Widerberg. En gnistrende kolorist hvis bilder er fylt av styrke. Gult, rødt og blått. Ryttere til hest, kenaturer og langstrakte figurer svevende i et imaginært landskap uten tid - eller stedsbestemmelse. Men mest av alt handler det om lys i Widerbergs bilder. Lysfylte rom fylles av sårbare figurer, flammende bevegelser og farger slik de ofte oppleves i en drøm. Og sentrale temaer vi mennesket aldri slutter å unders over: livslyst, kjærlighet og følelser.

- Motivene er inne i meg og inne i oss, som jeg leter frem. Det er et møte mellom meg og maleriet. Hvis man skal male et bilde, må man ikke vite hva det skal bli på forhånd. Man må slippe kontrollen og slippe følelsene fri. Jo mer usikker, klønete og mindre kontroll jeg har, jo bedre. Jeg maler fordi det er noe jeg ikke kan.

Historien om Widerberg

- Da jeg var 15-16 år, hadde jeg jo ikke råd til modeller, og dro ofte på ridesenteret for å tegne kvinner og menn som red. Jeg trodde det var sånn alle hadde det, at de måtte tegne, men først da jeg kom på Akademiet, skjønte jeg at dette ble kalt et håndverk og senere kunst. For meg er det en kjærlighet til malingen, dette sølet med farger, som driver meg. Jeg blir litt av fargene … i ett med malingen … penselen er en forlengelse av meg.

Frans Widerberg ble født 8. april 1934 i Oslo. Moren var Ingrid Christine Blom og faren murmesteren Nicolai Magnus Widerberg.

- Hjemme hadde vi masse kunst på veggene, blant annet tegninger av Lars Hertervig. Mor var en brukbar amatørmaler og far en dyktig tegner. Jeg hadde også en grandonkel som jeg malte hos på begynnelsen av 1950-tallet. Men det var aldri noen som roste kunsten som ble laget. Vi var ikke så mye for hverandre hjemme, fortalte Frans om oppveksten til KUNST.

Men det startet faktisk med bokdesign ved Statens håndverk – og kunstindustriskole i 1953 for Widerberg. Deretter gikk utdannelsesferden videre til Goldsmith's College School of Art, Bergen Kunsthåndverksskole, som hospitant under Povl Christensen og til University of London i 1955. I 1957 startet Widerberg tre år ved Akademiet under Alexander Schultz. Selv har Widerberg sagt at han var for komplisert til å være et vidunderbarn:

- Jeg fikk alltid ros av læreren for mine tegneferdigheter, men var et for komplisert barn til å kalles vidunderbarn. Et handikappet barn. I ung alder var jeg besatt av å tegne, og facsinert av detaljer og bygget opp tegningen innenfra. Jeg reiste gjennom detaljene frem til rommet. Men det skal ikke bare være en tegning, det skal være mer enn noe virkelig. Uvirkelig. Som et orkestervibrator. Du skal ane noe bakom, noe mer enn du aner og føler. Men det tar tid å utvikle seg. Mozart var kanskje en utviklet kunstner som ung. Ikke mange er som ham.

Den unge Widerberg var en ivrig forkjemper for det figurative og romantiske maleriet sammen med en større gruppe elever ved Akademiet, deriblant Odd Nerdrum. I en tid da det nonfigurative maleriet var det eneste man burde dedikere seg til, ble Widerberg beskyldt for å være reaksjonær. I 1963 hadde han sin første separatutstilling i Holst Halvorsen kunsthandel, og det samme året debuterte han på Høstutstillingen.

På slutten av 60-tallet og utover på 70-tallet fikk Widerberg en røffere uttrykksmåte og utviklet sine kraftige primærfarger. Virkemidlene ble sterkere, uttrykket kraftigere, formatet større og figurene mer abstraherte. Det Widerbergske universet ble skapt, og Frans slo igjennom med sin ”signatur” med to store maleriutstillinger i Kunstnerforbundet i Oslo i 1968 og 1969.

- Det var mennesket jeg var opptatt av. Vi gjenkjenner oss i hverandre. Vi må føle noe for hverandre for å forstå hverandre. Forstår du meg, for eksempel? Forstår jeg deg? Energien ligger mellom menneskene. Det er lett å være sammen med mennesker om man er sikker og sterk. Det er vanskeligere om man er svak, fortalte Widerberg sist vi møtte han, om hvorfor han valgte det figurative uttrykket.

I 1960 giftet Frans seg med Aasa Brække, som også var elev ved Statens kunstakademi, og fikk det samme året sønnen Nicolaus Magnus (skulptøren og billedkunstneren Nico Widerberg). Sønnen Thomas (fotograf og musiker) ble født i 1964. Som formann i UKS i 1960-årene var Widerberg også aktiv i datidens politiserte kunstmiljø. Hans kunst hadde sjeldent et politisk budskap, men hans samfunnsengasjement kom til uttrykk gjennom kunstgaver til aksjoner, veldedige formål, demonstrasjoner og politiske partier opp gjennom årene.

På 1980-tallet ble det metafysiske og spirituelle i Widerbergs bilder ytterligere forsterket til en stil mange forbinder han med i dag: Ryttere på hester, kentaurer og langstrakte figurer svevende i et åpent landskap. Energisk, ekspressivt, med gnistrende farger og heftig strøk og strek. Men menneskene til Widerberg er anonyme – uten ansikt. Bildene handler jo heller ikke om enkeltmennesker, men uttrykker lengsler, følelser og savn. Selv fortalte han om figurene:

- Menneskene mine er ikke personer med individuelle egenskaper og ansikter. De er mer generelt menneskelige. Jeg maler mest følelser. Ikke episke dramaer eller storslåtte komposisjoner. Landskapene er tidløse og stedløse. Det er landskapet vi lever livene våre i. Kentauren er foreldrene mine. Far hadde mannekropp, mor hadde hestehode. Hest og rytter-motivet blir et erotisk parforhold med kropper som adlyder hverandre. Rytteren behersker hesten med viljen.

Mange skribenter har også trukket frem lyset i Widerbergs kunst. Tidligere direktør ved Astrup Fearnley Museet, Hans-Jacob Brun, skrev i katalogteksten til en stor retrospektiv utstilling i 1996 at Frans Widerberg er mer en lyskunstner enn egentlig en kolorist.

- Lys er farge, og for meg er farge mer konkret enn form. Lyset kan representere livskraften eller kjærligheten mellom to mennesker, åndelig vekst, eller lengsel. Man trenger ikke å være av stein eller jern for å være synlig. Lys er også synlig. En foss kan være synlig. Tenk deg den kraften. Eller en kraftig vind, fortalte Widerberg i 2006 da KUNST spurte om lyset i bildene hans.

Fra slutten av 1960-årene jobbet Widerberg også jevnlig med litografi. Han utviklet seg til en svært dyktig grafiker. Både høytrykk, litografi og dyptrykk har stått på menyen, og i hans produksjon frem til 1990 var det registrert hele 540 grafiske arbeider.

1974 arrangerte Nasjonalgalleriet en større utstilling med hans grafikk, og det er senere publisert omfattende samlekataloger.

I løpet av Widerbergs over 50 år lange karriere har det blitt utallige utstillinger verden over som Galleri Brandstrup, Astrup Fearnley Museet, Biennalen i Venezia, Decembristerne (København), Konstnärshuset (Stockholm), The National Gallery of Modern Art (Edinburgh), Saga Gallery (London), The Morley College Gallery (London), Art Council Gallery (Belfast), Fondacion Colegio del Rey (Madrid) og The Gulbenkian Foundation (Lisboa).

Flere kunstinstitusjoner har arrangert store, retrospektive mønstringer av Widerbergs kunst som Kunstnernes Hus (1990), Astrup Fearnley Museet (1996), Lillehammer Kunstmuseum (2003) og Trondheim Kunstmuseum (2004). Han er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Bergen Billedgalleri, Haugesund Billedgalleri, Malmö Museum, Gøteborgs Konstmuseum, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo Kommunes Kunstsamlinger, Norges Bank og Statoil kunstsamling. I 1997 mottok Frans Widerberg St. Olavs Orden, Ridder av første klasse, og i 2000 Anders Jahres kulturpris.