Frank Brunner

FRANK BRUNNER hadde i 2012 en stor separatutstilling på Haugar i Tønsberg. Han har ti års klassisk figurativ utdannelse bak seg, og da han var ferdig på Kunstakademiet ble han invitert av Stenersen-museet til en soloutstilling.Galleri Haaken har siden 2001 vært hans faste gallerist. Han har fast gallerist i New York og faste avtaler med gallerier i Luxemburg og Frankrike

- For meg er kunst intensitet. Ett sterk følelse eller opplevelse av å være til. Jeg var 13-14 år da jeg startet å male sammen med en kamerat. Etter at faren hans døde inviterte han meg hjem til seg og introduserte meg for kunst og litteratur. Sammen begynte vi å male ulike versjoner av Rene Magritts malerier. Da jeg var 14 år, fikk jeg mitt første staffeli, og fortsatte med ulike parafraser fra kunsthistorien. Senere var det spesielt Diego Velazquez, som var det store forbilde. Helt frem til jeg var 20 år, var jeg fast bestemt på å fullføre en akademisk grad på Blindern, i sosialøkonomi, som jeg raskt byttet ut med kunsthistorie.

Sørlendingen Frank Brunner (født 1971) maler bilder i store formater i et av New Yorks mest spektakulært beliggende atelier, i en gammel pir fra 1860, i Brooklyn, med fri utsikt til The Statue of Liberty. Brunner har stilt ut malerier i en rekke land, han har en lysende karriere og spås et internasjonalt gjennombrudd av sin amerikanske gallerist.

Motivene til den 39-år gamle maleren, som har studert på Yale i USA, Statens Kunstakademi i Oslo, og Llja Repin Statsakademi i Russland, har ofte en tvetydighet i seg. Bildene uttrykker noe bakenforliggende. I tillegg er han på evig jakt etter å kombinere motsetningene mellom det beregnede uttrykk og det impulsive anslaget. Trapper, som vender oppover eller nedover i et bilde, er et stadig tilbakevendende motiv, likeså kofferter og stiger. Betrakteren blir tatt med inn i en verden der man selv må fullføre historien. Kunstneren gir antydninger, at noen er på vei et sted. Et menneske har plassert en stige foran et hus, kofferter på perrongen har også noen plassert, og trapper som fører mennesker inn og ut av hus, opp en bakke eller ned til en subway i New York. I enkelte motiver ser vi spor av mennesker, men i de fleste kan vi kun ane at mennesker ikke er så langt unna.

Brunner har malt flere serier med speilingsteknikk, der samme motiv vises fra to vinkler, ofte opp-ned med en figurativ versjon og en abstrahert versjon. En av de mest kjente speilingsseriene i denne teknikk er maleriene fra Botanisk hage i Brooklyn sett i i sommer og høstlys, og fra Central Park i vinterlys, alle fra serien 45°. Tittelen henspiller på den vinkelen som skal til for å gi en perfekt matematisk speiling. Tittelen sier også noe om hvor mye vi ser av et bilde, eller i et annet menneske, og vår egen oppfatning av oss selv. Hvor mye ser vi egentlig av hverandre, og i oss selv? Kanskje ser vi bare et fragment av virkeligheten.

- Jeg er langt den første maleren i historien som har brukt speilinger som utganspunkt for malerier. Malere opp gjennom tidene har lenge sett mulighetene i bildeuttrykk med speiling. Refleksjonen fremstår som kompleks, fordi det du ser, er ikke helt det du tror du ser.

Et år i Malta resulterte i en rekke malerier fra undergrunnen i New York i speilingsteknikk i kalde farger, samt en serie med eierløse hunder nær bassengkanten. Assistenten til Brunner bodde nemlig i et hus med ett hjemmesnekret svømmebasseng. Han tok vare på hjemløse hunder.

- Veldig mange hunder ble etter hvert boende der. De pleide å ligge rundt bassengkanten, og da jeg så dette motivet, en nesten surralistisk opplevelse, begynte jeg å male på serien med hunder nær bassengvannet. Bildene er stilt ut både i Norge, USA og Paris.

Brunner tar ofte bilder med et kamera, som en del av hans skissegrunnlag, før han begynner å male. Kameraet fungerer som en skisseblokk, på lik linje med tegningene hans.

- De store tingene i livet er alltid de små tingene. Det er veldig enkelt og samtidig så uendelig komplisert.