Espen Eiborg

Det er gått en del år siden Espen Eiborg som nittenåring etter avtjent verneplikt tok skrittet ut i verden med kurs New York. Da han stod på den brennhete asfalten i storbyen med en smeltet geitost hjemmefra i ryggsekken, startet det som skulle bli en livslang love affair. Han gjennomførte mastergrad ved New York School of Interior Design. Utdannelsen har gitt ham en spesiell følelse for samspillet mellom bilder og rom, og en stund arbeidet han også i et arkitektfirma. Ved siden av utdannelsen hadde han flere utstillinger i verdensbyen, og maleriene ble revet bort.

Tidligere malte han øde og enkle landskap. ”Norsk kunst er veldig stille, nesten anti-urbant. I New York er det et konstant lydbrus, et lydteppe, eller det som kalles ”white noise”. Etter de mange øde landskapsbildene, var det en befrielse å arbeide med mennesker. Jeg prøver å gi liv til de døde ustillingsdukker, leker en slags Gud. Jeg er opptatt av religion, symbolikk, ikoner, engler og gudebilder”, sier Eiborg. Han ser ikke fokusskiftet som noe brudd, snarere som en slags fortsettelse fra de øde landskapene. Landskapene har fått liv. Han oppsøker shoppingsentre med kamera under armen, på jakt etter de magiske øyeblikk, der utstillingsdukker, tid og rom smelter sammen. Så bearbeides bildet i atelieret, noe fremheves, noe dempes, noe legges til. Bokstaver og ord innarbeides i maleriet. Som lyd i bildet. Bokstavene gir også en slags rytme, en religiøsitet til bildet, noen stilliserte, noen mer som automatskrift, sier han selv om de nyere maleriene sine.

Espen Eiborg, som vokste opp på Bekkelaget i Oslo, var tidlig opptatt av lyset, og av lysets mester fremfor noen, Rembrandt. Årene i USA åpnet øynene hans for De Kooning, J. Pollock og Andie Warhol. Eiborg har nå slått rot i Oslo igjen, og stiftet familie. Han beriker bybildet med sin utsøkte kunst. Fokus Banks hovedkontor har sikret seg en rekke av hans landskapsmalerier, og på restauranten Løvebakkens vegger henger flere av de nyere maleriene basert på utstillingsdukker.