Elisabeth Omdahl

Elisabeth kom fra Bodø til Rygge som datter av en far i Forsvaret. Da hun var ferdig med videregående reiste hun et år til Thailand og en tur til Tokyo før hun lurte på hva hun skulle bli. Hun hadde en gjesteopptreden som ingeniørstudent, i den tro at dette ville tilfredsstille hennes eksperimenterende side. Istedet ble det Strykejernet Maleskole på Kampen, samt Kunst- og håndverkskolen.

- Som ferdig utdannet kunststudent i 1983 var det å tegne dyr sett på som illustrativt og kjedelig. I dag er det heldigvis tillatt med et mangfold av uttrykk. Det har løsnet over hele linja; fra det brutale til det naive. Alt er lov. For meg har det vært frigjørende. Jeg har jobbet med det provoserende, som mine installasjoner, til det naive som de siste vinyltrykkene. Det er meg alt sammen.

Elisabeths kunstnerkarriere er som en skattekiste med de rareste prosjekter, som kanskje ikke er så rare likevel, men med referanser vi alle kan kjenne oss igjen i. Selv bruker hun uttrykk som ordsalat og tankekart der hun forfølger tankerekker så langt hun klarer. For noen år siden oppdaget og skapte hun en egen vinylteknikk.

- Vinyl er mykere enn for eksempel linoleumsplater, så jeg må svi i vinylen istedet for å skjære. Dermed skjer det en del ukontrollerte ting underveis. Jeg bruker enten en hel vinylplate med et svidd motiv, eller lar bildet bestå av flere løse sjablonger med svidde strukturer i seg. Bildet får samme stoffelighet som koldnål. Kantene på den svidde streken blir rufsete, lik den upresise koldnål-plogen i metallet.

Figurene kom også med denne teknikken.

- De kom i grunn med vinylteknikken. Jeg er en storforbruker av kultur. Kvinnefiguren er omarbeidet fra et foto hentet fra Internett. Men kaninen har jeg båret under armen hele livet. Kaninen er en slags omsorgsfigur. Den er ikke deg og meg, men et slags symbol på noe menneskelig. Husformen har jeg også brukt mye, og er for meg et slags jeg.