Bjørn Ransve

Bjørn Ransve er en av få kunstnere som har opplevde en retrospektiv utstilling som fylte hele Museet for samtidsmuseet i Oslo høsten 2000. Det var faktisk første gang i museets 10-årige historie at hele bygningen ble stilt til rådighet for en enkelt kunstners verk. Som kulturminister Ellen Horn sa det i sin åpningstale:- "Å bli hedret med en utstilling i dette formatet, er det få kunstnere som får oppleve. Dette er en stor og viktig begivenhet, ikke bare for deg, men for hele det norske kulturlivet".

Ransve er da heller ingen smågutt i norsk kunsthistorie, med en lang merittliste som strekker seg fra utstillinger tilbake i slutten av 1960-årene og frem til i dag: Fra hans debut med primært tegninger i Galleri 27 i 1968 til hans siste store prosjekt i 2004: Et akrylvegg maleri på 30 x 17 meter over 5 etasjer med en tilstøtende vegg på 17 x 3 meter i Asker kulturhus. Her har Ransve tatt opp i bildet de gjentatte rektangler som sees i bygget både ute og inne.

Veien fra 1960-årene til idag har vært langt fra snorrett. Ikke bare kalles Ransve "Kunstens kameleon" eller "Kunstneren som forvirrer oss", men han er kanskje også en av våre mest uforutsigbare kunstnere med store sprang og bredde når det kommer til motiv og uttrykk. Hver utstilling han har holdt har overrasket og vist noe nytt. Det figurative veksler med det abstrakte, maleri med grafikk og tegning. Temaer startes, gjennomføres og avsluttes - for så senere å dukke opp igjen i nye, beslektede former. Men bildene kan alltid gjenkjennes som hans. Når vi ser et dyrehode, et avrevet menneskeben eller et avhugget hode, ser vi lett på form og strek eller strøk om det er en Ransve.

For de fleste forbinder Ransve nettopp med motiver av demoner, kroppsfragmenter, aper, harlekiner og indianere. Ransve startet sin karriere innen den figurative tradisjonen. I en serie større utstillinger fra begynnelsen av 1970-tallet og fremover presenterte Ransve høyst ulike skikkelser. Bildene utstrålte en sterk psykologisk uro, ofte forbundet med melankoli, men også med munterhet og ironi. Ransves brede variasjon over sitt grunntema gjorde ham tidlig kjent som en av de mest uforutsigelige blant norske billedkunstnere. Ofte var det et spenningsfelt mellom hans vakre gammelmesterlige utførelsen og motivenes groteske karakter, eller uhyggelige fordreininger av skjønne motiver. Ransve konsentrerte seg om figurer med lang historie i kunsthistorien. Harlekinen kjenner man f.eks. både fra Pablo Picassos blå periode og den engelske romantikeren Watteus sørgmodige harlekin. Harlekinen blir et symbol på ensomhet og angst der man gjemmer seg bak sin maske. kentaurene, enhjørningene og ape- og hestehodene. Disse motivene er ofte løsrevet fra en større sammenheng, enten det er et rom eller en kropp. Hoder og kroppsdeler svever i det store intet.

Ransve er som nevnt en kunstner som overrasker. Han forlot figurasjonen på slutten av 1980-tallet og gikk over til rent nonfigurative bilder med hvite striper på svart bunn og abstrakte flatekomposisjoner fra 1990-tallet. I hans nyeste verker går imidlertid abstraksjon og figurasjon over i hverandre. Sirkelen, som tidligere fungerte som ramme rundt konkrete figurer, er nå selv blitt figur. Formene kan like gjerne forestille livets opprinnelse som en stjernetåke i verdensrommet. Siden slutten av 1960-tallet har altså Bjørn Ransve stadig tiltrukket seg oppmerksomhet med nye og overraskende bilder, men mest av alt med sin evne til å gjennomarbeide og utdype sine emner og motiver i form og farge. I tillegg er Ransve noe så sjeldent som en glimrende tegner. Det er dermed ikke lett å si noe enkelt om en så mangfoldig kunstner. Kanskje det ikke er så rart at Museet for samtidskunst måtte ha hele bygget til disposisjon for å vise spennet i Ransves kunst?

Bærum Kunstforening på lag med de store gutta

I 2000 ryddet Museet for samtidskunst hele bygget for å vise spennet i Asker kunstneren Bjørn Ransves kunst. 27. august 2005 åpnet Bærum Kunstforening sitt nye lokale for å vise hans nyeste malerier.

Med et slikt løft sitter Bærum Kunstforening (BKF) til bords med de store galleri-guttene og pikene. Nye lokaler i Sandvika krevde en fanfare av en åpning. Med Bjørn Ransve som åpningssalutt møter det internasjonale det lokale uten å miste klasse av den grunn. Ransves første separatutstilling på mange år må rett og slett oppleves av enhver med litt interesse i norsk kunst: 10 grafiske verker og 9 store, avlange, abstrakte akrylmalerier i overraskende fargesammensetninger der lysende blå settes opp mot mosegrønt med den største og mest vellykkete selvfølge. Det er rent, stramt, gjennomstudert og formalt, men også fargerikt, energisk og lekende.

Ransve har alltid vært en kunstner som overrasker. Magne Malmanger skriver i katalogen til utstillingen at Ransve har angst for det uforutsigbare. Det startet med figurer på 70-tallet. Deretter ble figurene partert og det var svevende hoder, kranier og legemsdeler på lerretene. Nevner jeg harlekiner, aper, løver og indianere, mumler mange Ransves navn. Et par litografier hos BKF med motiver fra disse tidligere fasene gir en fin kontrast og bakgrunnsteppe til hans siste abstrakte malerier som nesten ikke hadde tørket til åpningen. Ransve forlot nemlig figurasjonen på slutten av 1980-tallet og gikk over til rent nonfigurative bilder med hvite striper på svart bunn og abstrakte konstruksjoner fra 1990-tallet. Man kan se de nyeste bildene hans som et utspring fra denne utviklingen.

Ransves bilder ser ut til å være malt til BKFs nye, moderne utstillingslokale, så godt glir de inn blant rør og sementgulv. De er arkitektoniske i sin oppbygning der samspillet mellom form og farge står i hovedsete. Bildene 7, 8 og 9 er et godt eksempel på dette spillet: Alle de tre maleriene har nøyaktig den samme komposisjonen, men fremstår som totalt ulike trillingsøstre med ulik temperament og utseende. For hvordan oppleves bildene når formen er lik og fargene forandres? I gulfarger vibrerer bildet, i grønntoner ser det ut som en stødig granskog og i dyp fiolett kommer det mystiske snikende inn. Det er i grunnen en klassisk problemstilling Ransve har tatt tak i. Hvordan farger og form manipulerer og lurer synet vårt. I maleriet nummer fem ligger en sort L-form flatt på lerretet mens en blå form truer ordenen ved å skape en 3-dimensjonal effekt.

Ofte setter man kolorist eller tegner som merkelapp på kunstnere. Ransve får begge. Han skaper vibrerende farger, men også en vibrerende strek. I 1997 ble spiralen født som et nytt motiv i Ransves verden. I det siste året har spiralen blitt utforsket ytterligere og fått sjarmerende titler: Skjev-, Innelukket-, Vertikal-, Kvadratisk-, Amok- eller Blomster-spiral. Spiralen er et enkelt triks til å suge publikum inn i bildene fra Ransves side. Men kunstneren gjør akkurat det samme med enkle form og farger. Han er en klasse for seg selv.

Kunstanmeldelse til Bjørn Ransves utstilling i Bærum Kunstforening sommeren 2005.

Kunstanmeldelse hentet fra Asker og Bærums Budstikke Tekst: Mette Torstensen