Bård Breivik

Bård Breiviks interessefelt for skulptur er sammensatt. Han har alltid interessert seg for objektenes/gjenstandenes struktur og materiale - hvordan de er formet gjennom håndverket. Han er også opptatt av verktøy - hvordan formen er forbundet med funksjonaliteten. De siste årene har Bård Breivik skapt miljøer for alle sansene våre. Vi ser på steinskulpturene hans som ofte er kombinert med vann, vi kjenner på steinens overflate og blir bevisst på størrelsen i forhold til vår egen kropp, vi hører vannet sildre.

- Skulptur! Helt siden jeg var liten gutt har jeg likt å se på vannet - jeg kunne lete meg frem, gå inn i dalsøkkenne for å se i vann, jeg mener at det å se vann skyller hjernen, renser deg inne i selve hjernen ... du kommer helt nær, nær det som er deg. Enhver park må ha vann. Se på elvene i et landskap. De renser og skyller luften, de er selvfornyende og luftfornyende! Elvene søker den optimale temperatur for seg selv og omgivelsene, de holder på kjøligheten lenger enn luften. Vannet roterer og drenerer i jorden, men også i luften. Forstår du? Vannet er overalt. Det påvirkes og påvirker hele tiden - hele det organiske rommet med jorden og luften omkring. Vannets egenskaper er forunderlige og fantastiske.

(Utdraget er hentet fra http://www.flux.no/23/2 )

I 1970 årene var Breivik mer i kontakt med avantgardekunsten i England og USA enn de fleste andre norske kunstnere. Allerede på utstillingen i Oslo Kunstforening i 1972 erklærte han seg i pakt med conceptual art. Sammen med Georg Stoltz brukte han rør og stenger, gummiplater, hauger av strøsand, formasjoner av hønsenetting, spiker, bly og lakener for å definere det de anså som primære skulpturbegrep i form av handlinger. De ville materialisere en rekke tanker og idéer om størrelsesforhold, bevegelse eller aktivisering av rommet, og anaslysere og finne ytterpunktene for det de holdt på med. Et mer figurativt formspråk viste Breivik året etter med modellerte hode, støpt i bly og montert på forskjellige måte. Det vakte en viss oppsikt da han i Bergen stilte ut en rekke mugne brød. Ifølge Breivik var mugning et uttrykk for en frigjøringsprossess.

De senere arbeider kan karakteriseres som objektkunst og ble bygd opp av materialer som skinn, lerret, stål, never, bambus eller sammenstillinger av forskjellig slag. Disse objekter kan minne om bruksgjenstander, som båter eller telt og antyde fjerne kulturtradisjoner. Breivik arbeider ofte i serier, som i rekken av mahogniskrin med små ting, som jern, kvister eller dyretenner sirlig ordnet i system. Om Breiviks arbeider kan gi forestillinger om noe fjernt eller fremmedartet, knyttes også forbindelsen til det nærliggende i samspillet mellom materialer, teknologi og håndverk.

Breivik har selv fortalt i et intervju at møtet med det nord-norske landskapet, da han på begynnelsen av 70-tallet reiste landet rundt med Riksgalleriets utstillinger, betydde mye for han. Etter dette møtet - ville jeg lage en utstilling om natur-mennesker, objekter fra naturen og menneskets forhold til den såkalte abstrakte verden, sa han. Breivik er interessert i globale sammenhenger når det gjelder vårt forhold til natur, til arbeid, måten vi tilvirker verktøyet og hvordan vi opplever skjønnhet i ulike materialer.

Han har oppsøkt disse erfaringer også i andre kulturer og er opptatt av såvel fjerne Østen som Sør-Amerika. Han har selv sagt at disse interessene stammer fra de miljøene han opplevde som barn i Bergen sammen med håndverkerne.