Bård Solhaug

Bård Solhaug er en ung og ekspanderende kunstner som til nå har vært trofast til det tradisjonelle og figurative landskapsmaleriet. Som elev av den tidligere Nerdrum eleven og den figurative kunstneren Erik Lütken er dette kanskje ikke så rart.

Likevel er det kun i malestilen og valg av landskap som motiv at Solhaug kan kalles tradisjonell. Hans kunstnerprosjekter går nemlig på tvers av kunstgrenene og landegrensene: En malende nomade. I 2001 dro Solhaug f.eks. med kameraten Thomas Knarvik til Masai Mara i Kenya. I tre måneder bodde de på en savanne med løver, elefanter, leoparder, gnu og sebra og enkelte masailandsbyer som nærmeste nabo. De benyttet seg av fargestoffer fra savannen, malingen ble utvinnet fra jord, hyenemøkk og beinrester fra gnu og zebra, mens gnuhaler og gnuhår blir ypperlige pensler. Solhaug laget en serie med malerier. Da han året etter foretok en reise til Svalbard, dannet maleriene fra Kenya og Svalbard en akse. Begge handler de om isolasjonen og det uberørte landskapet.

I 2001 gjorde Solhaug nok et kunstprosjekt; "Horisont". Sammen med musikeren Benny Braaten fra Origami Galaktika laget han en utstillingskatalog med en medfølgende CD med instrumentalmusikk i utstillingslokalet Fabrikken i Oslo. Braatens langsomme og gråskimrende lydmalerier dannet en bakgrunn for Solhaugs figurative landskapsbilder.

Selv har Solhaug sammenlignet maling med klatring, som han bedriver i fritiden:

- Å male handler mye om å våge ting, å strekke seg. Det samme gjelder i klatringen. Nye utfordringer.

Landskapsmaleriet har lange tradisjoner i Norge, og har vært et viktig ledd i lanseringen av det nasjonaleprogrammet med kickoff på midten av 1800-tallet med malere som I.C. Dahl og Tidemand & Gude. I deres bilder regjerte motivet med den lille mannen ute i den store, sublime og voldsomme naturen. Utover i 1880-årene økte interessen blant norske og europeiske kunstnere for det uberørte landskapet og samfunn; en urbefolkning som levde i tett sameksistens med naturen og dens krefter.

Utover i kunsthistorien har det å male sin reaksjon på naturen, den opplevelsen man får, blitt mer og mer vanlig. Noen kunstnere har uttrykt sitt møte i abstrakte termer som Inger Sitter, andre i en mer figurativ tradisjon som Ørnulf Oppdahl. I denne siste kategorien kan man putte Bård Solhaugs landskapsbilder. Han maler ikke deskreptive beskrivelser av naturen i Norge, Kenya eller Svalbard. Det dreier seg ikke om topografiske skildringer som skal gripe naturens egenart. Derimot har han forsøkt å fange noe av den sinnstilstanden han opplever i møtet med disse landskapene. Dermed blir ikke hans landskapsbilder så ulike tross avstanden og andre åpenbare forskjeller.

Solhaug fokuserer på de store formene i landskapet og forandring i lys og tekstur. Linjene er rette. Horisontale og vertikale retninger bygger opp og harmoniserer bildene. Det hersker en renhet og stillhet i Solhaugs landskap, tross i truende skyer og monumentale fjell. Fargene er få og intense. Bildene virker både dype og flate på samme tid, der en steil fjell- eller isvegg stenger for innsyn innover i bildet. Det er været, atmosfæren og naturens storhet og helhetsinntrykk som Solhaug ønsker å formidle. Slik blir man nesten fylt av en høytidlighet forans hans landskap.