Anders Dahl

Anders Dahl er et pseudonym for den kjente pop-kunstneren Petter Thoen. Gjennom årene har Thoen laget kunst gjennom flere "identiteter", og hver identitet har sitt eget uttrykk noe som lar Thoen utfolde seg fritt gjennom ulike uttrykk og teknikker samtidig som hans egen identitet består.

Anders Dahl (les: Petter Thoen) låner ofte det visuelle språket, motiver og teknikk fra tegneseriens verden og omformer det til et eget kunstuttrykk som på den måten gir stor tolkningsfrihet til betrakteren. Thoen i form av pesudonymet Anders Dahl utforsker geometriske figurer og farger over flere plan noe som gir en dybde i mange av hans verker i tillegg til stiliserte motiver av hverdagslige objekter.

På 1960-tallet tegnet Dahl omslag til magasiner som Stålmannen, Läderlappen, Hjälp, En rolig halvtimma mm. Han flyttett til USA på 1970-tallet og jobbet som art director. Dahl har vunnet over hundre kjente grafic awards som CA, ANDY, CLIO, BELDING mm. Bildene hans vises i gallerier bl.a. i Honolulu, Los Angeles, New York, Oslo og Stockholm.

Kunstretningen Pop-Art vokste frem i USA i 1950-60 årene. Slik man hadde begynt å kalle populær musikk for pop-musikk, begynte man nå å kalle populær kunst for pop-kunst. Kunstnerne tok utgangspunkt i det som var populært i tiden og laget kunst av det. Dette kunne være alt fra tegneserier og fotografier av pop-idoler, til colabokser og hamburgere. Gjenstandene ble dermed tatt ut av den sammenhengen man vanligvis fant dem i, og gjengitt i utradisjonelle og overraskende former. De fleste kjenner Andy Warhols suppeboks eller bilder av populære Marilyn Monroe. Warhol og pop-art kunstnerne tok i bruk de samme teknikkene som ble brukt i film, reklame, aviser og magasiner; massemedienes språk, en teknikk som tillot masseproduksjon av kunst. Slik så kunsten mer ut som reklameplakater, en helt annerledes kunst enn det man vanligvis forbandt med kunst på 50-tallet. Den engelske kunstneren Richard Hamilton brukte utklipp fra aviser og ukeblader i sine bilder, mens amerikaneren Roy Lichtenstein tok i bruk tegneseriens formspråk i sine gigantiske oljemalerier. Senere "oversatte" han kjente motiver i kunsthistorien til tegneserienes språk.

I likhet med Roy Lichtenstein låner Dahl det visuelle språket, motivene og teknikken til tegneseriene og omformer det til et eget kunstnerisk uttrykk. Han både maler tegneserieruter opp i store formater i akryl og olje og lager serigrafier av de samme motivene. Dahl og popkunstnerne rokker ved det evige spørsmålet i kunsten: Hva er egentlig kunst? Må noe være unikt for å kalles kunst? Er tegneserier, dets teknikk og populærkulturens motiver kunst? Når slutter populærkulturen og hvor begynner kunsten? Når en tegnserierute blir til et maleri?