Gordian Sandquassé av Jan Terje Rafdal / Felix Fiigenschou
P Dette kunstverket omsettes ved Fineart som mellommann i opphavsmannens navn, og er således unntatt MVA. Les mer
Signert på baksiden av Jan Terje Rafdal, ansatt ved «Statsgalleriet for Rikskunst» i denne samanhengen. Du finner også «signaturen» til Per Formansen, som er ein av Rafdals mange alter ego i dette prosjektet.
Kunstnerens egen kommentar
Fangenummer 5595: Gordian Sandquassé
Dømt for følgende: Brud paa Contantvalutaloven aff 1610, paragraf 8, 2ndet læd.
Domsafsigelse: Idømt att straffes paa sine 9 - Nii – Live, Ære oc Samvitighed.
Gordian Sanquassé kom til landet i 1622 og jobbet i bankvesenet som rådgiver. I 1630 lanserte han sin egen form for valuta som han kalte «biter». Dette var i utgangspunktet et gigantisk keramisk serveringsfat med unikt design som han fikk produsert i Delft i Holland. Fatet blev knekt opp i biter som deretter skulle brukes som betalingsmiddel. Sikkerheten lå i at bitene passet ett hundre prosent med de andre og således ikke kunne kopieres. Hver bit var verdt en stadig høyere sum efter hvert som de blev delt opp.
Investeringslystne katter fra lavadelen kastet seg på en vill spekulasjonsfest der bitene blev mindre, men fordoblet seg i verdi hver gang de blev delt i to. Til slutt satt man med ørsmå korn. Boblen sies å ha sprukket idet storinvestor Muskat de Loon fikk støvet fra «bitepengene» i snuten og nøs med en sådan styrke at nesten hele kapitalen hans fordunstet. De påfølgende dagene trakk han seg ut av alle investeringer der keramikkfatpengene var involvert, noe som fikk kursen til å rase.
Verdien tok seg litt opp i en kort periode da enkelte storinvestorer satte i gang et oppkjøp for å holde kursen oppe, men falt raskt tilbake og blev til slutt null verdt.
Statsforvalter Hickhardt Salvesen hadde selv investert store summer, dette førte til at Sanquassé blev stilt for retten.
Efter å ha blitt benådet gjorde Sanquassé stor suksess som produsent av puslespill. Han er også kjent som grunnleggeren av såkalt homeopatiøkonomi, der kjøpekraften blir høyere dess mindre verdien egentlig er.
