Arkitekturens førstedame

Forrige

Neste

Av Linn Carin Dirdal.

KUNST 5-2015: Med sin forankring i abstrakt kunst har Zaha Hadid blitt en av vår tids fremste og mest grensesprengende arkitekter.

Man kjenner igjen et Zaha Hadid-bygg når man ser det. Ikke fordi arbeidene hennes er forutsigbare, tvert imot. Med det ene prosjektet mer spektakulært enn det andre regnes stjernearkitekten som en innovatør på sitt felt.

Hadid vokste opp i Bagdad på 50- og 60-tallet. Hun har beskrevet seg selv som et nysgjerrig og bestemt barn, egenskaper som nok har vært viktige på veien mot posisjonen hun har i dag som en av verdens fremste arkitekter. 64-åringen pusher stadig grenser for form, rom og teknikk, og de komplekse, sci-fi-aktige konstruksjonene er en forlengelse av Hadids tidlige fascinasjon for abstrakt kunst.

Som student ved den anerkjente skolen Architectural Association i London på 70-tallet fikk hun nemlig øynene opp for maleren Kasimir Malevitsj (1878-1935), grunnlegger av den russiske suprematismen og en pioner innen geometrisk, abstrakt kunst.

- Som arkitektstudent følte jeg meg begrenset av det tradisjonelle systemet for arkitektonisk tegning og søkte etter nye måter å presentere ting på. Jeg begynte å male som et verktøy for design, og ved å studere Malevitsjs arbeider utviklet jeg abstraksjon som en måte å utforske og oppfinne rom på, skriver Hadid.

Mellom jobb, reiser og klientmøter er det e-post som blir smutthullet for å nå den travle arkitekten. Hun er i innspurten av planleggingen av en retrospektiv utstilling på Eremitasjen i St. Petersburg, stedet hvor hun i 2004 som første kvinne i historien mottok Pritzker-prisen, arkitektverdenens gjeveste utmerkelse. «Eventyrlyst og en urokkelig tro på kraften av nyskapning trakk meg mot den russiske avantgarde», sa hun i takketalen, og utstillingen i Russland fra 26. juni til 27. september utforsker dette forholdet. Hadid lot seg fascinere av energien i Malevitsjs bilder, de geometriske komposisjonene som eksploderte utover lerretet som små fremtidsbyer sett fra fugleperspektiv. Hadids egne malerier er i likhet fulle av energi og bevegelse og vitner om en knivskarp forståelse for form og farge. Det er kunst. MoMA i New York har flere av arbeidene hennes i samlingen sin, men selv er hun forsiktig med å skryte på seg titler.

- Jeg kan male, men jeg er ingen maler. Maleriene var alltid en del av arbeidet mot de arkitektoniske prosjektene.

Hadid trekker frem Heydar Aliyev kultursenter i Baku som en direkte konsekvens av dypdykket inn i Malevitsjs verden. Det skulpturelle bygget, som stod ferdig i 2012, rager som et fremtidspalass utenfor bykjernen. De myke formene vokser sømløst ut av bakken og bukter seg gjennom landskapet på en måte som gjør det vanskelig å forstå at bygget består av harde materialer. Hadid bedyrer likevel at hun aldri lar estetikk går på bekostning av funksjon.

- En bør aldri ofre det ene for det andre. I begynnelsen av hvert prosjekt jobber vi alltid med kunden for å finne ut av det sanne målet med prosjektet, for det er ikke bare bygningens form som interesserer oss. Vi leter også etter nye og bedre måter for hvordan folk kan bruke en bygning.

Hvert prosjekt begynner med å kartlegge stedets topografi, landskap og bevegelse for å kunne integrere og knytte konstruksjonene til deres unike nærmiljø på best mulig måte. Hadid er opptatt av at de fysiske veggene hun setter opp skal være med på å bryte ned de sosiale i det urbane landskapet. Det var også tanken bak Maxxi-museet i Roma, ferdigstilt i 2009.

- Et av de meste spennende aspektene ved Maxxi er lokalsamfunnet som bruker området som en ny romersk piazza. Det er et sted for folk i alle aldre, som et torg, både ettermiddag og kveld. Maxxi er ikke lenger bare et museum, det har blitt en integrert del av de urbane omgivelsene i selve Roma. Romas kunstscene har tradisjonelt vært sentrert rundt det historiske, men siden Maxxi åpnet, har byen fått et voksende samfunn av kontemporære kunstnere som lager spennende arbeider.

Maxxi er viet moderne kunst og arkitektur, og bygget i seg selv er en oppsummering av begge aspekter. Ved hjelp av kryssende linjer, hjørner og buede former har Hadids intensjon vært å skape en rekke små gallerier, som likevel smelter sammen og oppfattes som ett stort og uendelig rom.

Maxxi er ett av flere museums- og kulturbyggprosjekter som Hadids arkitektkontor har vunnet, blant dem Rosenthal Center for Contemporary Art i Cincinnati (2003), Eli & Edythe Broad Art Museum i Michigan (2012) og utvidelsen av Serpentine Sackler Gallery i London (2013). Arkitektkontoret leverte også forslag til konkurransen om byggingen av nytt Munch-museum i Oslo.

Hva er de viktigste overveielsene du må ta når du tegner bygninger som skal huse kunst?

Fortellingen om kunstgalleriet har forandret seg en hel del. Det er ikke lenger bare mange rom som knyttes sammen i sekvenser, som i et palass. Kunstgallerier har blitt steder hvor du kan eksperimentere med ideen om mennesker i interaksjon med rommet og med kunsten, utforske lys og bevegelse og presentere flere utstillinger i dialog med hverandre.

Hadid er opptatt av at museumsarkitekturen skal speile omgivelsene, og på den måten bidra til å trekke frem nye dimensjoner ved kunstverkene som fyller veggene.

- Å kuratere handler om å skape kontekstuelle muligheter som lar oss utforske og tolke kunstverk. Den tolkningen bør reflektere lokale synspunkter, kulturer og tradisjoner, og ikke presentere kunst på samme homogene måte overalt i verden – noe som ofte er tilfellet når utstillingene huses i hvite kuber.

Hadid er én av få kvinner i gruppen av såkalte starkitekts. Selv tror hun det var flamboyance mer enn kjønn som var årsaken til at hun klarte å bryte gjennom den mannstunge barrieren. Det skorter nemlig ikke på kvinnelig talent, ifølge arkitekten. Som professor ved Universitet for anvendt kunst i Wien og som gjesteforeleser ved Yale, Harvard og flere andre utdanningsinstitusjoner opplever hun at mange av hennes aller beste studenter er kvinner. Men flere faller av etter hvert.

- Mange kvinner i dag jobber samtidig som de gjør alt hjemme, og ingen kan gjøre alt!

Hadid opplever imidlertid at kjønnsskillene i arkitektbransjen er i ferd med å jevnes ut, og viser til at det stadig dukker opp flere kvinner i prominente posisjoner. Hun legger likevel ikke skjul på at det har kostet å være kvinne, men for sin egen del tror hun motstanden har hatt en funksjon.

- Jeg tror at den har gjort meg tøffere og mer presis. Kanskje er dette noe som reflekteres i arkitekturen min.

Hadid startet sitt eget arkitektkontor i 1979, men det gikk lang tid før hun fikk realisert sitt første prosjekt. Hun betegnes gjerne som en dekonstruktivistisk arkitekt, og flere av arbeidene hennes eksisterer kun på papiret.

- Dette ble alltid kritisert som paper architecture, som om vi prøvde å unngå å engasjere oss i den virkelige verden eller ikke forstod hvordan man skulle lage en bygning, forklarer Hadid, og påpeker at økonomiske vansker i Vesten på 70-tallet førte til få jobber for arkitektene.

I 1993 stod likevel debutbygget ferdig, Vitra brannstasjon i tyske Weil am Rhein. Selv om Hadid har vansker med å plukke ut en yndling blant arbeidene sine («Det er som å spørre en forelder hvem som er favorittbarnet!»), har dette prosjektet en helt spesiell plass i porteføljen. Arkitekten er fortsatt takknemlig overfor Rolf Fehlbaum, sjefen for møbelprodusenten Vitra, som ga henne oppdraget og dermed gjorde at et internasjonalt publikum fikk øynene opp for både navnet og signaturen hennes.

- Han er en ekte patron som våget å engasjere meg uten å ha sett tidligere arbeider og uten sikkerhet i offentlig suksess. Han har et fantastisk samfunnsengasjement og en stor pasjon for kreativitet og oppfinnsomhet – grunnleggende egenskaper som gjør det mulig for en arkitekt å designe ekstraordinære prosjekter.

For Hadid er ikke «ekstraordinære prosjekter» begrenset til arkitektur. Hun designer utsmykninger til scene og utstillinger, og har også inntatt interiør- og moteverdenen med møbler og tilbehør.

Hva ønsker du å formidle med arbeidet ditt?

- Når alt kommer til alt handler arkitektur om velvære, om det å skape hyggelige omgivelser for alle aspekter av livet.

• Født i Bagdad, Irak i 1950.
• Studerte matematikk ved American University of Beirut i Libanon, deretter arkitektur under Rem Koolhaas ved Architectural Association i London.
• Grunnla Zaha Hadid Architects i 1979, et arkitektkontor som i dag har over 400 ansatte.

• Ble som første kvinne i historien tildelt den høythengende Pritzker-prisen i 2004, arkitekturens Nobelpris. Har også vunnet RIBA Sterling-prisen to år på rad, for Maxxi-museet i Roma og Evelyn Grace Academy i London.
• Ble i 2012 utnevnt som kommandør av Den britiske imperieordenen for sin innsats for arkitekturfaget.
• Underviste ved Architectural Association frem til 1987 og har siden vært tilknyttet flere universiteter over hele verden. Er i dag professor ved Universitet for anvendt kunst i Wien.
• Ble kåret til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer i Time Magazines kåring i 2010.