Calina Pandele Yttredal
|
Calina Pandele Yttredal - malte trær på frostet glass og fosser som skifter farge
Calina Pandele Yttredal er en av få norske kunstnere som maler med iridiserende maling. Pigmentene gjør at bildet forandrer farge og karakter etter døgnets skiftende lys. Det røde kan skifte til grønt, det blå blir oransje. Yttredal legger likevel stor vekt på at den iridiserende malingen ikke skal bli en støyende effekt. Kanskje du ikke oppdager fargenes skiftninger med en gang? De lysende fargene skal gli inn i det tradisjonelle maleriet som en spennende hemmelighet.
Aktuell Kunst har tatt turen opp på loftet i en av Oslos gamle bygårder fra 1890-tallet i Torggata for å besøke en kunstner som kombinerer håndverk og vitenskap i sin kunst; en liten, elegant, intellektuell, filosoferende, ivrig og engasjert kunstner og kunstformidler med en merittliste og allsidighet som kan ta pusten fra de fleste.
- Det er et fint sted å ha atelier. Jeg leide rommet i etasjen under tidligere, men det er mer meditativt og roligere å jobbe her oppe. Kom inn, kom inn, forresten. Jeg skrur av lyset, så skal jeg lage en liten opplevelse for dere først.
Calina tar oss gjennom en smal gang og inn på atelierloftet. Hun demper belysningen og peker på tre store malerier langs veggen. Fossen i det ene skifter fra grå til brusende blå, som om den lyses opp innenfra. De andre endrer også karakter og farge med lyset og våre bevegelser rundt i rommet. Du vet aldri når neste blå flekk eller grønne innslag dukker opp. Calina slår også på tre lyskuber med plastbilder som kan tas av. Hun holder det ene opp mot lyset for å vise hvordan hun jobber med den iridiserende malingen, og vender det slik at et innfelt fotografert blad skifter fra sort-hvitt til rosa-røde toner. Ved neste bevegelse blir bladet borte bak en dekkende grønnfarge.
- Du ser at jeg har lagt mange sjikt med transparente medier og ulike iridiserende farger på plasten. Jeg skaper derfor en helt spesiell dybde i bildene mine som ikke er basert på sentralperspektivets lover. Jeg jobber også i overgangen mellom foto og maleri. Hvor langt kan man gå uten å forlate maleriet? Bildene du ser på veggen der borte viser morgensolen som danner lysende striper fra gult, oransje til mørk nattehimmel på horisonten. På utstillingen min i Paris nektet flere for at dette var foto; det måtte være et maleri. Jeg kan lite fransk, og argumenterte så godt jeg kunne; mais oui, c'est une photo!
Calina ler og gestikulerer. Hun har forsket på den iridiserende malingen i 20 år, og besøkte nylig produsentfabrikken i New York State der hun fikk en omvisning av direktøren. Hun forteller begeistret om hvordan de håndmalte fargekartene! Det var en gymnastisk øvelse å få hver fargeprøve eksakt lik, med rett styrke på pensel og mengde farge.
- Å forske på lyset i kunsten er gammelt, men denne teknikken er ny. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg kan integrere lysets farge inn i maleriet. Å blande en farge med hvitt i maleriet på lerret vil lyse opp fargen, men dempe den samtidig. Transparens, som i glassmaleriet, kan erstatte bruken av hvitt, for å beholde fargeintensiteten. Iridiserende/interfererende maling er vannbasert, og fremstilt slik at den henter lyset fra omgivelsene. En interfererende blå i direkte lys vil reflektere en intens blåfarge. I indirekte lys vil den samme blåfargen transmittere en komplementærfarge, i dette tilfellet en gul-oransje. Refleksjoner og refraksjoner av de ulike lagene frembringer utallige fargenyanser avhengig av lysets retning og betrakterens posisjon. Bildene vil variere i forhold til både døgnet og årstidene. Pigmentet er holdbart, da oksyderingsprosessen er avsluttet, og det tåler også vær og vind.
Calina startet sin kunstutdannelse på School of Fine Arts i Bucuresti 11 år gammel, fortsatte med teori og praktiske kunstkurs på college, og gikk senere på Kunstakademiet i byen.
- Jeg er født i Romania, men har bodd her i snart 32 år. Jeg har en klassisk kunstutdanning som grafiker, tegner og maler fra hjemlandet, men også fra Kunstakademiet i Oslo, med Halvdan Ljøsne og Knut Rose som lærere, og kan tegne "en hånd som ser ut som en hånd", som har vært så mye diskutert, smiler hun.
Yttredal har også skrevet flere fag- og lærebøker utgitt på Gyldendal forlag, undervist om farge og lys ved blant annet Kunsthøgskolen i Oslo og Nordisk Institutt for Scene og Studio, og holdt foredrag og seminarer om temaet ved for eksempel Nasjonalmuseet for kunst og Lyskultur, Norsk Kunnskapssenter for Lys. Hun har et årlig samarbeid med Mensendieck-utdanningen ved Høgskolen i Oslo, der hun hjelper studentene til å se og oppleve menneskene de behandler gjennom tegning og kunsthistorie.
Hennes kunstneriske produksjon omfatter ulike formater og teknikker, også mer tradisjonelle, som for eksempel olje, akryl, pastell, akvarell, kull og blyant. Hun har hatt separatutstillinger i Norge, blant annet på Kunstnerforbundet, Landsforeningen Norske Malere i Oslo, Fylkesgalleriet i Trøndelag, og i utlandet, blant annet i Seattle, USA, i Paris, og i Romania, ved kunstmuseer i flere byer. Hun har også deltatt på en rekke gruppeutstillinger i Norge, som i galleri Brandstrup, Tegnerforbundet, og i utlandet; Frankrike, Italia og Finland. På Høstutstillingen og andre nasjonale utstillinger har hun deltatt flere ganger. Hennes arbeid er innkjøpt av offentlige institusjoner. Yttredal har også hatt ulike kunstneriske oppdrag innen scenografi, bokillustrasjon, portrettmaleri i det offentlige og utsmykning. Av utsmykningsoppdrag med farge og lys i samspill, er "Prehistorisk tre" hos Luxo Norge viktig. I forbindelse med et nylig avsluttet lysprosjekt for Paléet Shoppingsenter på Karl Johan, inspirert av nordisk lys og natur, tok hun i bruk avansert LED-teknologi. På Kunstnernes Hus i Oslo fikk hun i 2004 stor oppmerksomhet rundt sin interaktive maleriinstallasjon, Nyeste funn på Mars, der det var de besøkende som styrte fargene og lyset. Yttredal hadde malt med iridiserende maling på begge sider av en akrylglassplate og brukt LED-lys, et konsept som hun har tatt designpatent på.
- Jeg ble spurt om å lage portretter av seks krigsskolesjefer, hvorav fem var avdøde. Vanligvis liker jeg ikke å male etter fotografier. Men jeg tok kontakt med familiene, og fikk etter hvert et levende bilde av de som skulle portretteres. Da kunne jeg legge fotoene til side, de sto frem som indre bilder. Det var nifst, og litt utrolig. Jeg følte nesten at jeg kjente dem! Og familiene ble svært fornøyde.
Calina unnskylder at hun prater i vei, og helt har glemt å by oss på te. Man kan ikke annet enn å bli engasjert og nysgjerrig på Calina, som er like interessert i deg som du er i henne.
- Jeg elsker også friluft. I en periode var jeg lidenskapelig opptatt av friheten en måtte føle ved å fly. Mannen min er seilflyver, og jeg fikk bli med opp. Men jeg fikk først min frihetsfølelse da en paraglider plutselig kom ut av tåka og landet foran meg en gang jeg gikk tur. Det endte med at jeg fløy alene i en paraglider over Årvoll. Vi ble bare sluppet av gårde, og det var en spesiell følelse da jeg endelig lettet, etter utallige forsøk. Men jeg ante ikke hvordan jeg skulle lande. Det ble noen blåmerker.
Yttredal er også opptatt av det bevegelige bildet. Vi kommer inn på de italienske futuristene som Balla, som også ønsket å male noe så umulig som bevegelse.
-I vår høyteknologiske samtid hører vi fra tid til annen at "maleriet er dødt", en oppfatning som jeg ikke deler, men gjerne lar meg utfordre av. Jeg spurte meg selv: Går det an å beholde maleriet som begrep, men utvide det, ved å utforske nye produkter som kombinerer pigmentfargen og lyset? Ved å blande iridiserende/ interfererende farger og transparente medier lag på lag, gir jeg bildene et mer subtilt budskap. Det oppstår en optisk dynamikk på bildets overflate over tid, som uttrykker temaer som syklus og forvandling, ja, bevegelige bilder.
I mars-april 2008 viste Yttredal utstillingsprosjektet Flotter dans l`espace i Paris på Cité Internationale des Arts. Her stilte hun ut interaktive malerier, fotografi og lysinstallasjoner tilpasset gallerirommet.
- Jeg ønsket å forvandle utstillingsrommet til et bilde på verden, som publikum kunne tre inn i og være en del av. Intensjonen var å rette bevisstheten mot hvordan vi ser og tolker verden rundt oss, sammen med vår indre verden, og skaper egne bilder, hvor de to verdener overlappes.
Et av innslagene var malte trær i iridiserende farger på frostet akrylglass, som hun monterte i galleriets vindu.
- De malte trærne var faktisk de samme trærne man så utenfor vinduet på den andre siden av gaten. Hva er virkelighet, hva er bilde på virkeligheten? Hva er nært, hva er fjernt? Du kjenner sikkert til René Margrittes bilde Ceci n'est pas une pipe. Et annet av hans malerier har inspirert meg: The human condition fra 1935. Her ser vi et landskapsbilde på et staffeli foran et vindu som samtidig forestiller et maleri av landskapet skjult bak det malte bildet. Trærne mine viser til den samme tanken. De er en illusjon av virkeligheten du faktisk ser bak illusjonen! Interessant å oppdage at gjennom bildet av treet, ble publikummet i Paris oppmerksomme på det virkelige treet som sto utenfor, på gaten. Disse trekomposisjonene på frostet glass egner dessuten seg godt til utsmykning på kontorer som ikke har veggplass, men mye glass. De kan integreres i glassvegger, og kan betraktes fra begge sider. Jeg har også malt trær på plastsøyler som lyses opp innenifra. Slik vil jeg gjenskape et stykke natur i et kontorlandskap.
Et annet bilde som var i Paris henger i atelieret. I midten ser vi kunstneren selv. Rundt er det dører, vinduer, små scener og objekter. Åtte av bildene i komposisjonen er nå til salgs i Aktuell Kunst.
- Det handler om det nære og fjerne. Det viser brøkdeler i livet eller minner. De fremstilte motivene hentyder til arkeologiske funn; de kan være på Mars like mye som i ens eget sinn eller sjel. Intensjonen er å sette i gang betrakterens egne assosiasjonsprosesser. Det har alltid vært viktig for meg å være interaktiv med verden rundt meg, være i dialog og ta ulike oppdrag, i tillegg til mitt ensomme arbeid med bilder på atelieret. Selv om en i løpet av et kunstnerliv møter på ulike utfordringer, både på godt og vondt, har man en indre gnist, en drivkraft, som aldri slår seg til ro, men hele tiden vil utforske mer.
Yttredal viser oss flere tradisjonelle akvareller hun har malt fra en tur i Hellas, og andre tidligere arbeider, alle med et surrealistisk preg. På et enormt maleri skimter vi deler av ornamentikken til Urnes stavkirke, fasaden til et gammelt egyptisk tempel og en figur som holder på å tyde gamle tegn.
- Det er viktig for meg å koble det gamle og nye. Bildet du ser på, består av foto, iridiserende maling og tradisjonell oljemaling. Jeg finner mye inspirasjon på folkemuseet. Jeg synes det er spennende å se likheter mellom kulturer som eksisterer på samme tid. Den gang jeg var Namdalsstipendiat, slepte jeg meg 30 meter ned i en grotte, på jakt etter flere tusen år gamle hulemalerier. Jeg fant det jeg lette etter, og en liten brikke til falt på plass i min søken omkring det nære og det fjerne og sykluser - både i naturen og ens eget liv. Når man har levd en stund, ser man hvordan ting kommer tilbake, men ofte som i en spiral, på et høyere nivå. Du kan si jeg er opptatt av de eksistensielle temaene, men det kan lett oppfattes som høytflygende. Jeg ønsker å se sammenhengene, det er min lille filosofi, avslutter Calina før vi forsvinner ut i snøværet.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas