Yoko Ono Piece: GET INVOLVED!

Forrige

Neste

BALANCE PIECE, 2010  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 4-2013: Alle vet hvem Yoko Ono er, men få kan beskrive hennes kunst. I år feirer Ono 80 år, og på Louisiana museum vil du kanskje få svar på hvorfor hun er en av vår tids største myter. Eller vil hun forbli like mystisk bak sine solbriller og hatt? Luft, ild, vann, røyk og lys … Stirr på solen til den blir en firkant.

KØBENHAVN / LOUISIANA (KUNST): - Puste, svarer Yoko Ono på spørsmålet om hun husker sin første kunstopplevelse.

Et intervju med Yoko Ono gir ikke svarene du forventer. Hun svarer snarere med lignelser. Abstrakte og poetiske statements. Som et haikudikt eller som en zenbuddhistisk munk. Så er også hennes kunst annerledes enn alt annet, hun inviterer oss inn i sine ideer fremfor å vise materielle verk. For at kunsten skal bli til kunst, er den avhengig av deg: Det er oftest betrakteren som fullfører verket. I hennes kunst finner du blekkmalerier, performancer, mail-kunst, postkortkunst, et ønsketre inspirert av ønskebusker i klostre i Japan, vannkunst, videokunst og installasjoner med kister, stein, tråd eller ofte gjenbruk av objekter. I tillegg kommer både en kleskolleksjon med sexy herreklær inspirert av John Lennon og utallige plateinnspillinger og konserter. Kanskje kan man si at all Onos kunst startet med instruksjonene fra boken hennes Grapefruit fra 1964: Hør på lyden av jorden som snur (Earth Piece fra 1963), Se på solen inntil den blir firkantet (Sun Piece 1962), Le en uke (Laugh Piece fra 1961) og Spør folk om å komme. Inviter kun døde mennesker (Touch Poem IV fra 1964). Eller: Gjem deg og søk fred. Gjem deg til alle går hjem. Gjem deg til alle glemmer deg. Gjem deg til alle dør (Hide and Seek Piece fra 1964).

Så jeg satte meg på flyet til København for å lete etter kvinnen bak myten. Men først et dykk tilbake. Til 1933.

Barnet som ikke passet inn.

- Både øst og vest har hatt innflytelse på mitt liv, og derfor også på mine verker, skriver Yoko Ono i en mail til KUNST. Hun var barnet fra øst som ikke passet inn i vest, og som flyttet hjem igjen fra Vesten og ikke passet inn i Østen. En outsider som tidlig viste språklige, musikalske og filosofiske talent. Ono ble født inn i en velstående japansk familie. De bodde en tid i USA, men som en konsekvens av den anti-japanske bølgen etter bombingen av Pearl Harbour i 1941, mistet familien det meste av det de eide. Ono og broren opplevde å måtte tigge etter mat mens faren satt i en fangeleir i Vietnam. Familien flyttet til Japan, men returnerte til New York tidlig på 1950-tallet. Her fant Ono, som hadde begynt på filosofistudier i Tokyo, veien inn det bohemske kunstmiljøet på et amerikansk collage i 1952. Hun fulgte blant annet forelesningene til den toneangivende komponisten John Cage, kjent for sin komposisjon 4'33 - der han ba pianisten ikke spille piano. Ono var selv trent i klassisk musikk fra hun var fire år, men kanskje det viktigste av alt; hun lyttet også oppmerksomt til lydene rundt seg og lærte seg å transformere dem til noter, som hun selv har forklart i flere intervjuer. Ono adopterte Cages måte å tilnærme seg kunst og musikk på. I 1955 laget hun instruksjoner med ord istedenfor noter: Tenn en fyrstikk og se på den til den er slukket (Lighting Piece). Hun utførte verket flere ganger som en performance, før det ble fotografert i Tokyo i 1962 og senere laget som filmen Film No. 1 (Match Piece).

I 1961 hadde Ono sin første utstilling: Shadow Painting i George Maciunas' AG Gallery i New York. Maleriene ble først ferdige når lyset og skyggene falt inn på papiret og lerretet, og krevde også at betrakteren utførte enkelte konkrete handlinger som Ono instruerte muntlig og skriftlig. Elementene ild, vann, lys og luft har hele veien vært stikkord i Onos ideer og verk: Waterdrop Painting (1961), Water Piece (1962), Water Talk (1967) og det mer kjente Water Event, der kunstneren inviterte venner og bekjente til sin første museumsutstilling på Eversson Museum i 1971. Hun ba dem ta med en vannbeholder som hun kunne fylle med ekte eller konseptuelt vann. Ono mener vannet er det som forbinder alle individer:

- Vann er en av de viktigste konstanter i livet vårt. Vi er bærere av vann. 90 % av oss er vann. I hedenske termer er vann følelse, kjærlighet. Vann tenker, føler og helbreder, har Ono uttalt.

Luften har samme oppgave som vann for Ono, den binder oss sammen:

- Jeg vil elske å se himmel-automater på hvert gatehjørne istedenfor cola-automater. Vi har mer bruk for luft enn for cola, sa Ono. Under krigen ble hun som liten evakuert sammen med broren under et bomberegn. Der så hun himmelen gjennom en åpning i taket og forestilte seg at den ble fylt med mat og alt det de savnet og trengte. I et biografisk statement fra 1996 bemerket Ono: Tidlig barndom, samlet på himler. Resultatet av disse tankene var verkene Sky Dispenser og Air Dispenser fra 1971 med dispensere fylt med luftkuler, og Sky TV (1966), et av de tidligste videoverkene i kunsthistorien. På skjermene var himmelen hovedrolleinnehaveren, ikke menneskene.

I New York ble Ono en del av den nystartede Fluxus-gruppen der performancekunsten stod sterkt. Det var få kvinner med, og Ono fikk en viktig rolle, men valgte selv å holde en viss avstand og satse på en selvstendig karriere. Hun leide et billig loft på Manhatten der performancene ble holdt. I 1964 skapte hun et av de viktigste verkene i performancekunsten, som berører oss også i dag, der en ung japansk kvinne til slutt sitter naken igjen foran et mannlig publikum som har klippet av henne klærne, bit for bit. Ideen var inspirert av en zen-øvelse der du skal gjøre det du synes er mest pinlig for å se hvordan du takler det. Hun overlot seg selv i publikums makt og opplevde flere ganger å bli truet med saksen. Senere har performancen blitt utført av andre kunstnere; faktisk flest menn. Samme år samlet Ono sine instruksjoner i boken Grapefruit. A Book of Instructions and Drawings – som oppfordrer til å lage egne kunstverk. Noen er enkle å gjennomføre, andre nærmest utopiske.

Et av Onos immaterielle verk er Whisper Piece, som også er en instruksjon fra boken Grapefruit (i 1964). Ono ba de oppmøtte på en performancefestival i London hviske et bestemt ord til hverandre, som selvsagt forandret seg. Ono ville vise hvordan det opprinnelige ordet ble tømt for sin betydning. Mens de andre kunstnerne laget mer fysiske performancer ved å ødelegge klaverer og biler, var Onos konseptuelle verk svært stille, enkle og vakre. De er ofte beskrevet som mer innadvendte enn utadvendte, med en bevisstgjøring av betrakteren i fokus, en balanse i sinnet - en zenbuddhistisk tankegang.

- Det er ikke kunstnerens oppgave å ødelegge, men å forandre tingenes verdi, sa Ono. I Mend Piece fra 1966 er det en ødelagt kopp som skal gjenoppstå i sin opprinnelige tilstand gjennom en mental healingprosess hos betrakteren.

Utover på 1960-tallet bestod Onos verker ofte av industrielle objekter og ting hun fant. I 1971 skriver Ono: Kunstnere skal ikke skape flere objekter, verden er allerede full av alt det den behøver. - Jeg er trett av kunstnere som lager store skulpturklumper, beslaglegger et stort rom med dem og tror de har gjort noe kreativt!

På 1970-tallet ble det stillere fra Ono på kunstscenen, men hun fortsatte med å gi ut plater og holde konserter. Hennes senere verker bygger oftest på hennes tidligere. Ono vil bryte med konvensjonen om at et verk er skapt på et bestemt tidspunkt én gang for alle. Balance Piece ble for eksempel skrevet som en instruksjon allerede i 1958, men først i 1997 kunne publikum se det som en installasjon.

John Lennon beskrev Onos særegne sangstil som en revolusjonerende sekstens-spors-stemme. Lyd, eller kanskje fravær av lyd, nemlig stillhet, er et viktig stikkord i Onos kunst. Hun vil bruke musikk for å hjelpe betrakteren inn i performancene for at de skal oppnå et høyere oppmerksomhetsnivå: - Den eneste lyden som eksisterer for meg, er lyden av mitt sinn. Mine verker er skapt kun for å lede mennesker inn i sinnets musikk.

Seks innganger.

Allerede på plakater i byen og langs toglinjen ut mot Humlebæk og Louisiana kan du oppleve Onos kunst og skrevne budskap: DREAM, TOUCH, IMAGINE og BREATHE. Hun har lenge benyttet sosiale medier og billboards, såkalte Participation Pieces rundt i offentlige rom for å nå ut til folket. Ono har også i samarbeid med Go-Card laget tre kunstpostkort med poetiske statements som gis bort gratis på kafeer, kinoer og restauranter over hele Danmark.

Så ankommer jeg Louisiana. Ono er allerede til stede i det første rommet i form av en skjerm der hennes hyppige twitter-meldinger popper opp. Her er også verket som brakte John Lennon og Yoko Ono sammen: Painting to Hammer a Nail In og stigen, Yes Painting, som fikk Lennon til å falle for Ono. For å virkelig entre Onos verden og et spenn på nesten 60 år av hennes karriere må du ta et valg og gå gjennom verket En Trance: seks forskjellige innganger som gir ulike opplevelser - en trapp og en sklie, en gang med speil, en smal sprekk å krype under, en blindvei, en smal sjakt eller et forheng av perlesnorer.

- 10 000 mennesker har gått gjennom disse inngangene i løpet av den uken vi har hatt åpent! En Trance er et immaterielt verk fra Ono som vi har realisert, forteller kuratoren for utstillingen, Kirsten Degel. Hun peker på Onos oppfordring på gulvet: GET INVOLVED!

De fleste barna foran oss velger sklia. Noen ungdommer åler seg inn. Selv passerer vi perlesnorene. Degel ber oss stoppe og lytte til det nesten usynlige verket som mange haster forbi: Cough Piece fra 1961, der instruksjonen til Ono er å hoste et år. Etter en stund oppfatter vi den svake hosten til Ono.

Vi snubler nesten over en gammel tekstil som skal illustrere et av verkene fra Onos første utstilling der maleriene først ble fullendt ved publikums deltagelse, som det å tråkke på dette lerretet. I dag går også de fleste, godt oppdratt, høflig rundt.

- Dette var radikalt på 1960-tallet! Ono og Fluxus-bevegelsen ville rive ned kunsten fra pidestallen, gjøre den flyktig og immateriell og få den ut av kunstinstitusjonene. Publikum skulle bli en del av kunsten; en helt ny rolle!

- Og hva sa foreldrene til hennes kunstsyn?

Hun var skolert fra de fineste skoler innen kunst og musikk, innen det klassiske. I New York gjorde Ono opprør mot det japanske klassesamfunnet. Hun markerte seg fort med en egen stemme. Som da hun annonserte for en separatutstilling med seg selv på MoMA i avisen, det var jo rent fake ... og intervjuet folk på gaten om de hadde sett den. Det var et pek til MoMA, som til da verken hadde vist kvinnelige kunstnere eller det Ono oppfattet som virkelig samtidskunst. I 1966 wrappet hun inn et av monumentene på Trafalgar Square i London med tekstiler, lenge før Christo begynte med dette, som en kritikk til det britiske imperiet. Og her ...

Kirsten Degel peker på et monter med glasskår med ulike labels i verket Morning Piece fra 1964: All morning, Until dawn og After dawn.

- Ono solgte morgninger i form av glasskår som folk kunne velge etter hvor lenge de ønsket morgenen skulle vare ...

På veggen bak oss vises to av Onos mest kjente filmer: Fly fra 1970, der en flue surrer rundt på en naken kvinnekropp, og No. 4 som filmer en close-up av forskjellige romper på en tredemølle.

- Den ble faktisk sensurert i London, ler kuratoren, og peker på en film av den banebrytende performencen, Cut Piece, der Ono sitter på en scene og menn klipper av henne tøyet. BH-en er i ferd med å falle av, og Ono beskytter seg med armene.

- Hun ser forvirret ut. Verket ble vist, og vises ennå, flere steder, og forandrer innhold og karakter ut fra settingen eller hvilken kultur mennene kommer fra. Onos verker var svært eksperimenterende, men de innehar også en egen stillhet, en nerve og en poesi ...

Vi går fra rommet som innbyr til oppdagelse til et åpent rom med større installasjoner. Et av de første videoverkene, Sky-video fra 1967, viser nå direkte overføring av himmelen over Humlebæk.

- Frihet ... sier kuratoren kjapt, idet en fugl svever over skjermen.

Half a Room vises også, som var med på utstillingen Half-A-Wind Show i 1967, som også er utstillingstittelen på Louisiana. Alle gjenstandene er halve.

- Ono tenker at hun alltid leverer halve verk; betrakteren den andre halvparten. Hun er igangsetteren mer enn en kunstner som leverer et ferdig kunstverk. Men dette verket handler også om, at vi som mennesker kun kjenner den halve sannheten, kun er halve og savner den andre halvdel for å bli et helt menneske. For Ono selv beskriver verket, på det tidspunktet, meget konkret et tap av et elsket menneske.

Bortenfor putter en liten gutt på to kroner på Onos Air-automat og får en kule med luft tilbake. På veggen står Onos sitat om at hun heller vil ha en himmel-automat på hvert hjørne enn en cola-automat. En vegg med tegninger viser en annen side av Ono, de er produsert fra 1995 og frem til i dag.

LABYRINTEN.

Find other rooms which exist in the space står det med ørliten løkkeskrift på veggen i neste rom.

- Ono har fortalt hvordan hun som liten og fattig etter krigen prøvde å finne en større virkelighet utenfor rommet hun var i. Ting stopper ikke med en vegg, kommenterer kuratoren og peker på sitatet i taket: This is the floor

Flere lignende sitater omslutter Onos glasspyramide, Telephone in Maze, vist i 1971, 2010 og nå, i 2013. I midten står en telefon, og publikum oppfordres til å ta den hvis det ringer.

- Det kan være Ono, sier kuratoren hemmelighetsfullt.

En gutt kræsjer i en blindvei inne i labyrinten. Vakten forteller at de en gang måtte hjelpe ut en på villspor. I en musikk-lounge kan man høre på alle Onos produksjoner på iPader og se hennes videoer. Vi går videre til nok et kjent verk, Water Event fra 1971, som har fått en ny utforming på Louisiana:

- Ono inviterte her kjente kunstnere som blant annet Olafur Eliasson, Jeff Koons, Lawrence Weiner, Anish Kapoor og Ernesto Neto til å ta med en beholder til å fylle vann i. Akkurat som luften er det som binder oss sammen, er vi også alle vann i forskjellige beholdere, sier Ono.

Plutselig ser vi to dansende mennesker inne i to sekker som beveger seg til Onos nyeste musikk.

- Dette verket er nytt til denne utstillingen, og basert på en tidlige performance Bag Piece fra 1964. Det heter Moving Mountains, og Ono ber folk ta på seg sekkene og bevege seg som fjell!

- Et slags renselsesrituale, idet du kommer ut av sekken igjen?

- Ja, men det handler også om den ytre form, som er i konstant forandring og om å pirre vår nysgjerrighet om det som foregår i det skjulte.

Før Ono selv, 80 år og ennå energisk og vital og med en timeplan booket til det minste minutt, danser oss farvel i en Chanel-jakke, oppfordrer hun igjen publikum til å skrive ned en hendelse som forandret livet deres. I taket henger nemlig flere gresshoppebur med en dato under som referer til en stor tragedie. Hiroshimabomben, skuddet i Sarajevo og Onos egen tragiske ulykke: 8. desember 1980.

- Da ektemannen Lennon ble skutt ... sier Degel.

ØNSKETRE

Et par har satt seg ned for et slag sjakk der alle brikkene er hvite: Spill så lenge du vil og så lenge du kan huske brikkene dine, oppfordrer plakaten.

- Dette er sjakk basert på konsentrasjon og tillit, smiler kuratoren. Utenfor i hagen skriver en eldre mann noe på en lapp og henger den på det overfylte ønsketreet til Ono.

- Alle ønskene sendes til Onos Imagine Peace Tower i Reykjavik, der over en million ønsker allerede er sendt som en lyssøyle til himmelen.

Jeg skriver mitt ønske før jeg får med den siste twitter-meldingen fra Ono og spør det politisk ukorrekte spørsmålet alle lurer på:

- Tror du ekteskapet med Lennon var avgjørende for at Ono har slått gjennom med kunsten sin?

- Nei, jeg tror heller det var en hemsko. Ekteskapet varte bare en kort periode, 10 år, av hennes 60 års virke som kunstner, men den har fylt ufattelig meget og skygget for Ono som kunstner i sin egen rett, avslutter kuratoren.

MYTE?

Jeg setter meg på flyet hjem. Har jeg funnet kvinnen bak myten? Jeg har i alle fall forstått mer av Onos verden. Jeg kikker på de siste spørsmålene i mailen fra Yoko Ono:

- Hvordan har du klart å balansere å være mor, kone til en verdensstjerne og skape kunst med din egen sterke signatur?

- Det er et spørsmål om å ville ha mer moro ...

- Du er 80 år, hva er det viktigste verket ditt så langt?

- Jeg venter på at det skal komme ...

Yoko Ono (f. 1933)

-Aktuell med 80-årsjubileumsutstillingen YOKO ONO - Half-A-Wind Show - A RETROSPECTIVE på Louisiana Museum utenfor København frem til 29. september. Deretter går den videre til (Bilbao) Spania1 og Østerrike.

-Trukket frem som både punkens gudmor og som foregangskvinne innen alt fra støymusikk og feminisme til konsept- og performancekunst, kunstfilm, poesi og installasjoner.

-De fleste av hennes verk er ikke materielle, men kun ideer. Noen av ideene er poetiske, bisarre og utopiske, andre mer realiserbare. Noen manifesterer seg som objekter, andre forblir immaterielle.

-Ono tok avstand fra kunst uten tilgang, og et av hennes første malerier ble først fullført med publikums fotavtrykk.

-Utgangspunktet for mange av Onos verk er hennes instruksjoner og oppfordringer til publikum, muntlig eller skriftlig.

-Laget 16 filmer i perioden 1964 til 1974.

-Kjent som John Lennons kone. De møtte hverandre under Onos utstilling, der Ono inviterte publikum til å slå en spiker inn i et blankt lerret i kunstverket Hammer A Nail In. De var gift på hvert sitt hold, men ble sammen i 1968, tok LSD hele natten og laget musikk – som senere ble til det legendariske albumet Unfinished Music No. 1: Two Virgins med paret nakne på omslaget. Da de giftet seg, inviterte de verdenspressen inn på soveværelset til en ukelang meditasjon for fred.

-John Lennon sa at Yoko Ono var verdens mest ukjente kunstner.

-Ono har engasjert seg i samfunnsspørsmål som homofile ekteskap, hungersnød, diskriminering av eldre, og hun deler årlig ut Yoko Onos fredspris, som blant annet har gått til Lady Gaga og Pussy Riot.