Yngve Reidar Vold
|
Yngve Reidar Vold- En fargemystiker
Litografiene til Yngve Reidar Vold er skinnende varmt sol-gule, brennende hete røde eller iskalde blå. Vi møter bilder som har blitt skapt ut fra fargenes egne premisser.
Det er en perfekt dag å ta båten til Nesodden. Mens mai-solen varmer er noen friske vindpust det eneste som minner meg på at det ikke er høysommer. Ennå. Men på veien fra Nesodden brygge og hjem til Yngve Reidar Vold er det skog, varmt, sommer og helt, helt stille.
- Ja det er fint her om sommeren, sier Vold blant gullbusker og blomstrende kirsebærtrær, og slipper meg inn i sitt hjem. Her får jeg servert deilig presskannekaffe, men først må han male kaffebønnene. Imens ser jeg på utsikten.
- Tidligere bodde og arbeidet jeg her hele året, men de siste årene har jeg bodd i byen om vinteren og jobbet her ute, forteller han. Egentlig er han Vålerenga-gutt, og blir nesten flau når han forteller at det er på Frogner han bor nå.
- Jeg liker ikke utviklingen på Vålerenga. Jeg savner løkkene. Nå er det så bråkete der, forklarer han.
Kaffen er ferdig og vi går opp i andre etasje, på atelieret. Lyset strømmer inn gjennom de store loftsvinduene og jeg tenker at alle burde eie et sånt sted. På et rødmalt gammelt trebord ligger det en masse litografier, i diverse format og fargespekter.
- Jeg har de blå, kalde seriene, og de varme, gule eller røde seriene. Jeg forsøker å gå inn i selve fargen, inn i fargens mysterier. Jeg drister meg til å forsøke å få til det blå på det blås premisser. Hvis jeg klarer det kan jeg få fram alt det som er spennende med blått.
Men nå går det i gult. Veldig gult. Solbleket klesvask i blekgult, badende kvinner i solgult.
- Jeg jobber med serier over lengre perioder, og nå er det altså gult. Seriene får bildene til å henge sammen og fortelle en historie. Så blir de ikke en enslig svale.
Ingen modernist
Månedens kolorist tenker farger hele tiden, i alt og om alt. Han er opptatt av fargenes påvirkning og hva de gjør med personer. Huset hans på Nesodden bærer preg av det. Vakre tablåer skapt gjennom ulike farger og en blanding av gamle og nye møbler, kombinert med panoramautsikt ut over fjorden, gjør hjemmet hans til et inspirerende sted å oppholde seg en tidlig sommerdag. Flere eldre malerier pryder stuen.
- Jeg er opptatt av eldre kunst, og liker også best å omgi meg med det. Som forbilder og inspirasjon bruker jeg det malerkunsten bidro med i løpet av det forrige århundret, og er vel ingen utpreget moderne kunstner.
Det er 1900-tallets kunstverk og kunstnere som i størst grad har preget Vold i hans stil.
- Jeg jobber med fargeflater, komposisjoner og uttrykk, og leter hele tiden etter redskaper og virkemidler som kan forsterke nettopp dette, forteller kunstneren.
Samtidig er motivene viktige, de er landskaper og mennesker.
- Jeg har alltid villet at landskapene mine skulle speile menneskelige følelser, men de siste årene har jeg nok blitt mer opptatt av det rent menneskelige og de store spørsmålene i livet.
De tidlige litografiene er stort sett rene naturlandskaper med noen små mennesker i bakgrunnen. Melankolske og eksotiske landskaper. Bildene har fortsatt den samme stemningen, men menneskene er mer utpreget enn før.
- Jeg har rett og slett blitt mer sosial, og mer opptatt av mennesker. Før reiste jeg gjerne verden rundt alene. Jeg reiser fortsatt masse, og kommer til å fortsette med det, men jeg får meg ikke til å dra alene lenger. Det er ikke sunt å være for mye alene, mener kunstneren.
|
Nostalgi og inspirasjon
Litografiene bærer preg av Volds reisevirksomhet. Landskapene er eksotiske og unorske, men er ikke hentet fra bestemte steder.
- Inspirasjonen, atmosfæren kan springe ut fra en reiseskisse, et øyeblikksnotat eller et konkret inntrykk, men alle bildene mine er så sterkt bearbeidet, alle motivene så omformet, at det er umulig å sted- eller tidfeste det ferdige resultatet. Bildene er uttrykk for en sinnsstemning som er meg personlig. Mine omdannede landskap er mitt personlige uttrykk.
Felles for landskapene er at de alle virker drømmende og nostalgiske; minner om et annet sted en annen gang.
- Ja, jeg er nok nostalgisk, og liker at historien beveger seg i lange linjer fremfor hele tiden i brudd.
Samtidig er han opptatt av hva som skjer rundt ham, noe som kan by på problemer for kunstutøvelsen. Noen ganger blir han innhentet av verden, og da kan kunstnervirket føles meningsløst. Han forteller om hele vintre der han ikke har fått til noen ting, der alt han har produsert har gått med under selvsensurens klamme hånd fordi det ikke har vært bra nok. - Det viktigste er å være inspirert. Det kan virke egoistisk, men er det ikke en kunstners privilegium å få slå av radioen hvis nyhetene tar fra meg lysten til å jobbe med farger? For å holde på inspirasjonen må jeg mure meg litt inne, og prøve å sørge for at det meste av det som skjer på atelieret er positivt.
- Da dette huset ble bygd hadde jeg en lang periode der jeg bare drev med snekkerarbeid. Det var så fantastisk morsomt å holde på med! Produktene av det jeg gjorde var så håndfaste og resultatene kom så fort. Det å skulle gå tilbake til bildene da var fryktelig vanskelig og jeg hadde en lang periode hvor jeg sleit etterpå, forteller Vold.
Samtidig opplever han det som nødvendig med litt motstand, og mener at han som kunstner kanskje må akseptere at et halvt år av ens liv kan virke meningsløst. - Jeg jobber ut ifra et veldig presist og perfeksjonistisk bildespråk. Med et slikt ideal lager jeg utrolig mange skisser og bilder som ikke treffer akkurat det jeg ønsker å uttrykke. En slik svært omstendelig arbeidsmetode gir mye smerte, mye følelse av meningsløshet. Men så er det så vidunderlig når det først klaffer; når farge, lys, komposisjon og helhet forløses. På en måte opplever jeg at min bildeverden, min bildeestetikk krever mye motstand. For dersom noe kommer for ubesværet, mister jeg også noe av den dybden jeg søker.
Reiser og åpenhet
Det er liten tvil om at Vold har funnet sin egen stil med sitt eget personlige uttrykk. Samtidig er han åpen for påvirkning og inspirasjon.
- De fleste opplevelser påvirker meg nok på en eller annen måte. Går jeg på et galleri legger jeg merke til alle mulige sære ting som jeg kan bli inspirert av. Det kan være en flate, en komposisjon, en strek, helt abstrakte sider ved et bilde som jeg kanskje har slitt med å få til selv. Men jeg tror folk skal kjenne meg godt for å oppdage at noe har satt spesielle spor. Det er viktig å være åpen i kontakt med andre mennesker, for eksempel når man er ute og reiser. Men man må vite hva man selv står for og hva man vil påvirkes av, slik at det blir et møte og ikke bare et sugerør for inntrykk.
Reisene er viktige inspirasjonskilder for kunstneren. Da ser han ting på en annen måte, og får kanskje større forståelse for ett og annet. Og han har et bredt interessefelt. Ved siden av å være opptatt av reiser, samtidskunst og kunstneres kår, har han et samfunnsengasjement som spenner over de fleste tema.
- Men over frokostbordet går det mye i kulturpolitikk. Det blir Nasjonalmuseet, operaen og Kunsthøgskolen og sånt. Kjæresten min jobber med slike ting, så det bidrar vel til valg av samtaleemne. Men jeg innsnevrer ikke mine politiske interesse til bare kulturpolitikk, altså, understreker han.
Jeg bemerker at det ikke er så lett å finne spor av samfunnsengasjementet i bildene hans. - Ikke ennå, ler Vold. – Det kommer nok. Jeg satser på å bli 150 år gammel, da rekker jeg kanskje å utvikle hele mitt kunstnerpotensial.
Tekst: Signy Norendal