Kjønnsleppenes estetiske surrealisme

Forrige

Neste

Av Tekst Guro Waksvik / Foto Marie von Krogh.

KUNST 1-2013: Seksualitet, kjønn og identitet går igjen i Marit Victoria Wulff Andreassens kunst. Kjønnslepper, pupper og peniser får en frekk estetikk i hennes surrealistiske tegninger.

STAVANGER (KUNST): For ti år siden satt hun og tegnet på akademiet i Bergen. Hun lurte på om hun var helt på jordet og fikk få tilbakemeldinger på arbeidet sitt. Tegning var ikke noe man drev med. Video og konseptkunst var tingen, helst med mye og tung tekst til. Det ble aldri Marit Victorias greie.

Min venn, billedkunstneren Asbjørn Forsøget, kom fra tid til annen innom for å besøke meg på akademiet. Han ble veldig begeistret for tegningene mine og skaffet meg et søknadsskjema til Tegnerforbundets vårutstilling 2002. Jeg søkte med fem tegninger, og alle ble antatt, forteller Marit Victoria Wulff Andreassen (41).

For kunstneren fra Kasfjord i Troms var dette første gang hun stilte ut. En av tegningene ble brukt til plakat, presse og flyer. Spesielt hyggelig var det å bli innkjøpt til Nasjonalmuseet.

- Det var helt absurd. Jeg hadde sittet i en krok på akademiet og følt at det jeg holdt på med var totalt uinteressant. Plutselig fikk jeg enormt med oppmerksomhet. Det betydde utrolig mye for meg og ga meg et kraftig puff opp og frem.

Et lykkens valg

Hun husker mange og lange samtaler med professorene på akademiet i håp om å bli sett og forstått. You can draw, so what, sa en av dem, og slengte to bokverk i bordet.

- Hva er det du vil jobbe med, erotikk eller porno, sa han. Jeg ler av denne episoden nå, men jeg vurderte å avslutte etter det første året, forteller hun.

Vendepunktet kom da Christel Sverre ble ansatt som professor. I utgangspunktet skulle hun jobbe med studentene i første klasse.

- Jeg fikk med meg presentasjonsforelesningen hennes. Etterpå ba jeg henne om å være min professor, selv om jeg ikke gikk i første. Det ble et lykkens valg.

Etter avgangsutstillingen brukte hun sommeren på å dokumentere arbeidene sine og sendte en mengde søknader.

- Det var omfattende. Jeg sendte 26 søknader med 15 lysbilder i hver. Det kom mange avslag, men seks svarte ja, blant annet Tegnebiennalen og Samisk Kunstsenter.

Wulff Andreassen fikk Akademistudentenes stipend og Norske billedkunstneres stipend.

- Det ga meg en god start. Jeg hadde i tillegg spart opp midler slik at jeg kunne jobbe heltid som billedkunstner det første året etter akademiet, selv uten stipend.

Odelsdatter

Hun er odelsdatter fra Kasfjord i Harstad kommune. I Kasfjord var det fiskefabrikk, to butikker, postkontor og ni elever i klassen. Gården ligger nokså øde til, midt i en bratt bakke. Ville hun treffe andre unger, var det et godt stykke å gå.

- Jeg hoppet ikke tau og strikk som andre barn. Jeg tegnet mye, for det kan du gjøre alene og hvor som helst. Jeg gikk også mye for meg selv i skog og mark og hadde tid til drømmer og tanker uten å bli forstyrret.

I familien var det mange kreative folk som var flinke med hendene sine. Olde- og bestemødrene var gode til å fortelle historier, med mye fantasi.

- Jeg er glad for at jeg er vokst opp på gård og har fått med meg verdifull kunnskap og erfaring. Bonde kunne jeg derimot aldri blitt. Jeg har for mye medfølelse, jeg er for sentimental.

Seksualitet og kropp har alltid fascinert henne. I hjembygda var normalitetsbegrepet snevert. Det skulle lite til for å skille seg ut.

- Jeg var en observatør allerede som barn og fulgte nøye med på livet omkring meg. Det var mye som ikke skulle prates om. Mye skjult. Og kroppen var til å arbeide med.

Sex og kropp

Hjemme i Kasfjord var det ikke et selvfølgelig valg å bli kunstner. Det ble ikke sett på som en skikkelig jobb. Etter allmennlinjen på videregående reiste hun til England som au pair. I vertsfamilien fikk hun støtte til å ta sine egne valg. I 1992 begynte hun på kunstskolen i Kabelvåg. Overgangen fra øvre middelklasse i England til alternativ livsstil og kunstnermiljø i Lofoten var stor.

- Både i barndommen og ungdommen fikk jeg ofte høre at jeg var spesiell, selv om jeg følte meg vanlig. I Kabelvåg ble jeg for første gang en straighting, ler hun.

Videre gikk hun et år på lærerskole i forming og to år på Kunstskolen i Bergen før hun begynte på akademiet i samme by.

- Sex, kjønn, kropp og identitet. Det er mye med oss som er vanskelig å forstå. Det er noe magisk med seksualitet, noe som ikke nødvendigvis henger i hop med det vi definerer som rett eller galt. Sex er både over- og undervurdert i samfunnet vårt.

Unge kvier seg for å ha sex fordi de ikke har sixpack eller store nok pupper. 12–13-åringer kler seg som voksne damer og vet ikke hva de signaliserer.

- Utseende som veien til lykken er et tema som alltid vil være der. Unge gutter debuterer seksuelt via porno på Internett. Flere og flere jenter får også sine første seksuelle erfaringer samme sted. Hvordan overføres denne kunnskapen til praksis i det virkelige liv, spør hun.

Selv er hun sjenert. Hun kan snakke mye om sex og kjønn, men er aldri personlig. Hvis noen vil fortelle henne en intim historie, vil hun helst ikke høre på.

- I kunsten min har jeg større frihet enn jeg har verbalt. Jeg føler ikke at jeg utleverer meg. Min tilnærming til temaene jeg arbeider med er filosofisk. Hva som er normalt og ikke, varierer fra menneske til menneske. Dessverre plages mange av sin selverklærte unormalhet, slår kunstneren fast.

I hennes strek er kjønnslepper og peniser estetiske og gjennomført vakre, ofte satt sammen på surrealistisk vis. Arbeidene sine gir hun stygge titler som Lommefitte og Julekuk-krans. Det handler om å gi symboler og ord folk forbinder med porno, en ny betydning.

Til Stavanger og Tou Scene

Etter suksessen i forbindelse med Tegnerforbundets vårutstilling har det gått slag i slag. Hun ble årets debutant i Galleri Nord-Norge i Harstad i 2004, og hun har fått flere stipend. Arbeidene hennes har blitt vist i flere utstillinger, blant annet i Liverpool-biennalens Independent-del og i italienske Museum Merano Artes From and To-utstilling. Separatutstillinger har hun hatt på Hå Gamle Prestegård, Galleri F15, Tegnerforbundet og Samisk Kunstsenter, for å nevne noen. Utstillingen på Visningsrom 21m2 i Stavanger i 2004 ble et vendepunkt.

- En gjeng kunstnere som hadde studert i England, hadde startet et lite galleri i en nedlagt aviskiosk. Jeg kom til Stavanger i superfint vær. Det var åpent og lyst, og det luktet av hav. Tou Scene var i oppstartsfasen, og jeg var moden for å flytte fra Bergen.

Tou åpnet høsten 2005, og Marit Victoria var en av mange kunstnere som fikk atelierplass i det gamle bryggeriet. Hun ble tatt godt imot av Rogaland Kunstsenter og ble senere en av kunstnerne i stallen til nå nedlagte Galleri Transit. I dag er hun hjemme i Stavanger og gift med en rogalending.

- For meg er det viktig å være der jeg får jobbet best, uten stress. Jeg liker småbylivet, skulle kanskje aller helst bodd på landet. Arbeidsdagen min er strukturert, og jeg er et utpreget A-menneske.

Hun konsumerer mye film og litteratur, og laster ned alt fra sci-fi til japanske tegnefilmer.

- Jeg liker magisk realisme, drama, det som handler om noe viktig eller rart.

Ingmar Bergman er en favoritt. Fanny og Alexander har hun sett minst 20 ganger. Hun ser noe nytt hver gang. Og det finnes ikke noe bedre om samliv og samlivsbrudd enn Enskilda samtal.

- Bergman ser forbi overflaten, han ser magien og klarer å formidle den. Det er rørende.

Hun får ideer hele tiden og ser og tenker mye i bilder. Når hun får en ny idé og kan begynne å arbeide med den, har hun det helt fantastisk.

- Jeg føler meg høy i en uke. Så kommer motbakkene, og jeg lurer på hva jeg holder på med. Videre skjer det ofte noe uforutsett. Det skjer noe i det jeg gjør som jeg ikke egentlig vet hvor kommer fra. Det høres sikkert underlig ut, men det er alltid et godt tegn.

Gedigent utsmykningsprosjekt

I fjor var Marit Victoria Wulff Andreassen en av fire kunstnere som ble invitert til å konkurrere om utsmykning av det nye tilbygget til Gassco på Karmøy. Den 64 kvadratmeter store utsmykningen var en stor kunstnerisk utfordring.

- Utgangspunktet var en skisse i A4-format. Jeg bearbeidet den digitalt og sendte filene til en fabrikk i Sverige. Ved hjelp av en digital trykkprosess ble den overført til glass. Jeg er vant til å ha kontroll på hele prosessen, så det var ubehagelig for meg.

Utsmykningen er en del av den bærende konstruksjonen i tilbygget. Hun var nokså spent da hun dro ut for å se på at de 250 kilo tunge glassplatene ble heist på plass og satt sammen.

- Det var skummelt, men det ble utrolig flott. Jeg tror likevel ikke jeg vil jobbe sånn igjen. Det skapte mye stress. Jeg vil helst kontrollere prosessen selv.

Kunstverket er kalt Always Remember This og går over tre etasjer. I arbeidet med utsmykningen har hun latt seg inspirere av gass som fenomen og det organiske materialet som gassen opprinnelig kommer fra.

- Jeg innhentet masse informasjon om gass. Jeg ville lage noe som minnet dem om hva de faktisk jobber med, og naturen slik den en gang var.

Resultatet er en undersjøisk hage med sterke farger. Store anemoneaktige blomster og tekst som handler om å være i naturen.

- Tilbakemeldingene går på at de opplever utsmykningen som frodig og erotisk. Jeg tenkte ikke på det da jeg laget den, men jeg er glad for at jeg har gitt fra meg noe som lever videre i andres hoder.

Vil satse internasjonalt

For tiden er hun representert i Higher Ground, en utstilling i regi av Nordnorsk Kunstmuseum. Temaet er tegning som uttrykksform. Utstillingen skal vandre landet rundt i to år.

- Nå arbeider jeg mot separatutstilling. Målet er å få vist tingene mine utenfor Norge. Men det er vanskelig å jobbe internasjonalt uten en gallerist i ryggen. Jeg må finne en å samarbeide med, sier hun.

Marit Victoria Wulff Andreassen er opptatt av å ta de rette valgene. Så langt har det gått riktig bra. Hun trives i Stavanger, men får med jevne mellomrom hjemlengsel.

- Røttene mine er nordvendte. Jeg tenker ofte på det spesielle lyset der oppe, fjellene, havet og alle stiene jeg kjenner så godt. Jeg tar familien med meg nordover minst to ganger i året. Drømmen er et lite feriehus nordpå.