Kunst på hengende håret

Forrige

Neste

Verket består av et stålbasseng som er fylt med spillolje, og som man vandrer gjennom på en gangvei. Den speilblanke overflaten snur opp ned på perspektivet. 20:50 er det eneste permanent utstilte verket på The Saatchi Gallery i London.  

Av Michael Dee Oversatt av Toril S. Kojan.

KUNST 2-2014: Den engelske kunstneren Richard Wilson får busser til å vippe på hustak og vinduer til å rotere på kontorbygninger. I vår innvier han Slipstream, Europas lengste skulptur, på Heathrow flyplass. KUNST traff ham i London.

Saatchi-galleriet har byttet adresse flere ganger siden Charles Saatchi innviet sin private kunsthall i 1985. Til og med verkene i samlingen hans har vandret inn og ut. Men det er noe som er konstant; Richard Wilsons 20:50. Et enormt basseng fylt med spillolje og med en gangvei. Den speilblanke overflaten ser ut til å snu opp ned på området, og man kan undre seg over skjønnheten. 20:50 har æren av å være det eneste permanent utstilte verket i The Saatchi Gallery siden det ble innkjøpt i 1987.

Verket fikk umiddelbart en ikonisk status. Alle synes å ha hørt om det. I den grad at folk sier til meg når jeg treffer dem for første gang: Så det er du som er oljemannen! Jeg hadde ikke forestilt meg at du så slik ut! Hva hadde de ventet seg? Fettete hår og overall?

Richard ler. Vi sitter i kjøkkenet i huset hans i Rotherhithe i sydøstre London. I det lille atelieret i toppetasjen ligger modeller, skisser og notisbøker fra opptil 40 år tilbake. Prosjekter som omfatter skulptur, installasjon og performance. Men det som opptar Richards tanker mest nå, er den store skulpturen Slipstream på Heathrow.

Et fly som kastes gjennom luften.

Slipstream skal innvies i april på Terminal 2 på Heathrow. Det har tatt tre år å fullføre den.

Det er mitt største oppdrag hittil, og det er den lengste skulpturen i Europa. 76 meter lang og med en vekt på 77 tonn.

Slipstream er basert på bevegelsesmønsteret til et lite enmannsfly.

Mitt konsept gikk ut på å kaste et lite fly opp i luften og utsette det for voldsom vind. Dette var noe jeg bare kunne utføre på en datamaskin. Flyets ytterkanter ble utstyrt med koordinater, og det var disse jeg registrerte. Det er altså ikke formen på flyet, men selve bevegelsen som har gitt form til skulpturen.Verket har fellestrekk med Wilsons skulptur Butterfly fra 2003.

Da kjøpte jeg et avdanket Cessna-fly og presset det sammen til en stor ball. Besøkende fikk deretter oppleve hvordan jeg og et team med assistenter dro ballen i stykker og ga flyet tilbake sin opprinnelige form. Hele prosessen ble dokumentert med timelapse-fotografering og ble til en film.

Det var enormt mye arbeid med sikkerheten i forbindelse med Slipstream. Fordi den skal plasseres på en flyplass, må skulpturen kunne motstå et terrorangrep. En bombe på 15 kilo.

Sikkerhetsproblemet er tilbakevendende i Richards arbeid.

Mye av det jeg gjør, ser fullstendig livsfarlig ut. Som bussen som vipper på taket på De La Warr-paviljongen. Men det faretruende er en illusjon. Alt er idiotsikkert. Det ville vært forferdelig om noen skulle komme til skade.

Innflytelse fra amerikansk kunst.

Richard Wilson er født i 1953 i London.

Mitt hjemmemiljø var veldig kreativt. Det var mengder av kunstbøker å lese. Jeg var ikke særlig glad i skolearbeid, men jeg elsket å bygge ting og å arbeide med hendene. Så Richard ble en drop out på skolen, og på slutten av 1960-tallet sluttet han og dro til Cornwall.

Etter en stund bestemte jeg meg for å bli grafisk designer, og på 1970-tallet flyttet jeg tilbake til London for å studere ved London College of Printing. Men jeg savnet å få arbeide med hendene. Derfor begynte jeg å studere skulptur ved Hornsey College of Art i stedet.

Det var spesielt amerikanske kunstnere som inspirerte ham.

Det var mest Land Art-kunstnere som inspirerte: Dennis Oppenheim, Walter de Maria og Michael Haizer. Jeg oppdaget Gordon Matta-Clark først etter hans død. Vi var inne på det samme, selv om han var langt mer politisk enn jeg.

På 1980-tallet begynte Richard å etablere seg med utstillinger over hele verden, og han innledet også et samarbeid med Matt's Gallery i London.

Jeg lar ofte en prosess gå over i en annen. En skulptur fortsetter i film, fotografi eller en lydinnspilling. Skulptur er bra for å uttrykke form, men ikke tid. Hvilket derimot film, fotografi og lydinnspillinger er. Da vi jobbet med Butterfly og dro i stykker flyet, var det mange som kom tilbake siste dagen for å se sluttresultatet. Da var flyet borte! Det eneste som var igjen, var filmen jeg hadde satt sammen. Filmen var sluttproduktet.

Det er en annen rød tråd i Richards arbeid. Han anvender ofte det mest kjente. En London-taxi, et fly, en husvogn.

eg liker å arbeide med hverdagslige ting. Det som folk nesten ikke ser, fordi det er så velkjent. Som med Meter's Running der jeg brukte en London-taxi. Verket besto av to deler. På én skjerm ble det vist en film av en mann som i et mørkt, klaustrofobisk rom så ut til å bore seg tvers gjennom en taxi. På den andre skjermen hang en taxi, gjennomboret med hull, vendt i en vinkel slik at det så ut som et stillbilde fanget under en eksplosjon. Filmen sluttet med at mannen kom seg ut gjennom bakvinduet på taxien i fart, som en flukt i en actionfilm.

Vindusballett

Flere av Richards verk har oppnådd ikonstatus nå, og mange av dem har en kobling til arkitektur. Turning The Place Over, som er slang for innbrudd, utført i Liverpool i 2008, forårsaket trafikkaos.

Jeg tok for meg en gammel kontorbygning som skulle rives. I fasaden skar jeg ut en seksjon med en diameter på 10 meter. Denne seksjonen roterte siden langsomt rundt og inn og ut på en aksel ved hjelp av motorer. Effekten var desorienterende, og det så også livsfarlig ut! I den grad at folkemengden rygget tilbake, men maskineriet var 100 % sikkert.

Forskrekket ble også de som i 2012 bega seg til De La Warr-paviljongen i Bexhill for å se Hang on a minute lads….I've got a great idea. Tittelen og ideen var hentet fra den klassiske britiske filmen The Italian Job fra 1969, med Michael Cane i hovedrollen som leder for en gjeng ranere som drar til Italia for å gjøre et gullkupp. De lykkes med å stjele gullet, men filmen slutter med en vill ferd i en buss på smale fjellveier, der bussen kjører ut over kanten. Med ranerne i den ene enden av den vippende bussen og gullbarrene i den andre. Richard forteller:

Bygningen ligger ved havet, så jeg kom umiddelbart til å tenke på kanter. Kanten mellom land og hav, mellom hav og himmel. Om jeg skulle utføre et verk, måtte det på en eller annen måte handle om en kant, tenkte jeg. Jeg dro tilbake til London og tenkte så det knakte. Jeg trenger noe i stil med bussen i The Italian Job, tenkte jeg. Til slutt kom jeg frem til at jeg faktisk kunne gjenskape scenen fra filmen med den vippende bussen.

Prosjektet ble laget i forbindelse med Olympiske Leker i 2012.

Det passet også perfekt. Bussen var malt i hvitt, rødt og blått, de samme fargene som vårt lands flagg. De som konkurrerer, jakter jo på gull akkurat som ranerne, og de vet ikke om de vil lykkes eller ikke. Akkurat som en kunstner når et nytt verk skal skapes.