Kaotisk konsekvens

Forrige

Neste

SAMLEREN: Morten Viskum pleier å lage en voksfigur av seg selv hvert år. I år ser den unge utgaven av kunstneren på det første kunstverket han kjøpte, et litografi av Marc Chagall. Foto: Vestfossen kunstlaboratorium.  

Av Lars Elton.

KUNST 3-2013: Hva: 1986–2013 / En kunstner som samler kunst Hvor: Vestfossen kunstlaboratorium, Vestfossen Når: til 6. oktober 2013

Hva skjer når kunstneren og samleren går opp i en høyere enhet og blir En kunstner som samler kunst?

Svaret på spørsmålet er at det blir et salig kaos. Og en engasjerende utstilling. For når kunstneren Morten Viskum velger å vise sin egen kunstsamling på Vestfossen kunstlaboratorium, som han i år har drevet i ti år, oppdager du fort at samlingen overhodet ikke har samme konsekvens som hans kunstnerskap.

Her er det et mangfold av de sjeldne. Morten Viskum er en notorisk samler som ikke kvitter seg med noe. Der andre ville renset opp og konsentrert samlingen etter hvert som smaken utvikler seg, har Viskum valgt å vise alt han har samlet siden han kjøpte sitt første kunstverk i 1986, 21 år gammel. Han begynte med et grafisk trykk av Marc Chagall. Siden er det blitt over 700 verk av 226 kunstnere. Alt er med, og mye vil være ukjent for de fleste som ser utstillingen. Det bør ikke skremme noen, for det er gjennomgående høy kvalitet på det som vises.

Andre ville kvittet seg med Theo Tobiasse og andre 1980-tallskunstnere som ble solgt av tidens elleville Galleri Kunst-Invest. Satt opp mot skulpturer, malerier og installasjoner innkjøpt de senere årene er ulikhetene slående. Slik sett er utstillingen en interessant illustrasjon av hvordan kunstsmak og forståelse kan utvikle seg. Samtidig er det betegnende at han har innlemmet tre grafiske Munch-trykk av vår tids storselger, Unni Askeland.

Her er med andre ord både høyt og lavt. På laveste nivå – i kjelleren – er det rene redselskabinettet. Det er riktig nok interessant, men ingen ting for sarte sjeler. Når vi tar Morten Viskums egen kunst i betraktning (rottefostre i vodkaflasker og malerier malt med en død hånd, for å nevne noe), er ikke dette noen overraskelse.

Det som imidlertid kan overraske, er hvor mye som er humoristisk og ironisk, og at det estetiske aspektet rommer både det skjønne og det heslige, det elegante og det forstyrrende. Først og fremst er dette en usedvanlig interessant samling som rommer mer enn det mangfoldet et normalt menneskeliv favner. For dette er tross alt samlingen til en ekstraordinær kunstner.