Wildlife-kunstneren ved Tyrifjorden

Forrige

Neste

VIGGO REE er landets fremste wildlife-kunstner og arbeider mye ute i naturen.  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST2-2012: Viggo Ree er en av landets få wildlife-kunstnere. Blant favorittmotivene er store rovdyr og sjøpattedyr. Han har sett brunbjørn mer enn hundre ganger, og har arbeidet spesielt mye med denne rovviltarten i kunstnerisk sammenheng.

Wildlife-kunstneren ved Tyrifjorden

TYRIFJORDEN (KUNST) - Visste du at den siste beretningen om menneske drept av ulv i Norge er fra 1800, og at dette dyret like gjerne kunne ha vært en hund? Hvert år drepes det derimot flere mennesker av husdyr og veps i vårt land! Under en utstilling i Elverum laget jeg en collage av to bilklistremerker med ordene NEI TIL ULV til teksten NEI TIL ULL. Flere dør nemlig årlig av en ekstrem allergisk reaksjon på ull! Jeg har vært talsmann for våre store rovdyr i mer enn tretti år, som du skjønner, forteller Viggo Ree engasjert ikledd en svart t-skjorte fra Hedmark Teater med teksten En del forestillinger om rovdyr - by mot land, mann mot mann. I dette stykket ble Viggo spilt av skuespilleren og musikeren Jon Nyutstumo.

Rovdyrenes talsmann

KUNST har tatt turen oppover mot Sollihøgda. Idet vi nærmer oss Sundvollen, kjører vi gjennom tett tåke og kommer ut på den andre siden i solskinn. En printet, lang, innfløkt veiforklaring ligger ved siden av oss i bilen som vi følger til punkt og prikke. Tror vi. Etter en halv time sitter vi nesten fast i en solbæråker, men ser huset til wildlife-kunstneren Viggo Ree på den andre siden av bærfeltet. Vi er så nærme, så nærme!

- Jeg tror aldri noen har ankommet her via naboens bæråker, ler Viggo da vi ti minutter senere har fått los til gårdsplassen foran hans kones familiehus fra 1812. Her på Pamperudbakken på Røyse har dyremaleren bodd siden 1990.

- Snu deg, snu deg, sier han plutselig idet jeg kommer ut av bilen.

Bak oss spiser fem rådyr kraftfôret han har lagt ut. Viggo roper hei, hei, for å hilse, men mor med to kalver fra i fjor og et par ekstra dyr rusler inn i skogen.

- De kjenner meg, men ble litt usikre på bilen din. Dyrene har været noe i hele dag, men jeg vet ikke helt hva det er. De kommer for å spise om lag hver tredje time, for så å hvile i skogen. Slik lever vi her oppe i skogkanten på landsbygda i Hole!

Viggo Ree forteller at han som billedkunstner konsentrerer seg om både pattedyr og fugler i sine naturlige miljøer. Det går primært i akvarell, tusj og kobberetsninger. Her, med utsikt over Tyrifjorden og skogen som nærmeste nabo, har han motivene nært. Mens han dekker på lunsj peker han stadig på nye fuglearter som spiser på fôringsplassen utenfor. Viggo beretter at han for tiden jobber todelt, med å skrive og male. Akkurat nå er det en rapport for fylkesmannen om en våtmarkslokalitet i Steinsfjorden som står på agendaen, med en akvarellforside.

- Jeg har alltid malt og tegnet dyr. Se her, foreldrene mine sparte på alle dyretegningene mine fra jeg var halvannet til jeg var seks år, sier Viggo og blar i en bok med fine konturtegninger av dyr.

- Det var nok mest afrika-dyr den gang, ja, smiler han inne i skjegget

Kunstneriske gener

Viggo er født i Nordre Osen i Åmot kommune i Østerdalen, og flyttet da han var åtte år gammel til Jeløy i Moss.

- Jeg er født og oppvokst i Østerdalen, og da jeg var barn, var det rett og slett slik i dette miljøet at når vi guttunger fant et fuglerede på bakken, så skulle man ha hæl fugleungene. Og fant man en frosk, skulle man drepe den òg. Dette var liksom en del av oppveksten i bygdesamfunnet, og det er en ganske forferdelig ballast å ha med seg, fortalte Viggo Ree i en dokumentarfilm som ble sendt på NRK i 2008.

Etter å ha tatt eksamen artium i Moss i 1970 tilbrakte han ett år i Doñana nasjonalpark i Sør-Spania som ringmerker og observatør, og i perioden 1972-1975 ledet han trekkfuglundersøkelser på Utsira i Rogaland.

- Jeg har tatt med meg veldig mye av filosofien og holdningene til naturen som de spanske naturvernerne og fagbiologene hadde, understreker han og legger til: - Mye av mitt miljøvernengasjement er tuftet på rettferdighetssans. Det bygger rett og slett på antirasistiske holdninger overført til natur- og dyreliv. At enkelte mennesker vil ha vekk arter, synes jeg er blodig urettferdig og destruktivt. De har jo levd her naturlig i tusenvis av år.

I løpet av 1970-tallet var Viggo involvert i en rekke ornitologiske prosjekter, med feltstudier og reiser. Samtidig økte hans interesse for kunsten. I 1976 søkte han og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Her gikk han på grafisk avdelings boklinje og radérklasse i fire år.

Min far Edmund Ree var en kjent og dyktig kunstmaler. Han døde i 2005, nesten 85 år gammel. Både min søster Elisabeth Ree og jeg har blitt billedkunstnere. På veggen over sofaen der har far malt oss da vi var to og fire år gamle. Og der ser du meg som 12-åring, sier Viggo og peker på et stort oljemaleri signert faren i den ene stuen.

På åpningen av en utstilling på Glomdalsmuseet i 2009 av farens bilder uttalte daværende Hedmarks fylkesråd for kultur, Christian Haugen: Disse bildene gir oss en mektig kunstnerisk opplevelse. Men i tillegg dokumenterer de bygdesamfunnets kultur og formidler hvordan livet ble levd, slik bare en billedkunstner kan fange stemningen.

- Far viet hver eneste hverdag gjennom et langt liv til sin kunst, og var ikke så opptatt av markedsføring og promotering. Han var særdeles trofast mot sitt arbeid, fortsetter Viggo og peker på et fotografi av faren som 70 år gammel naken spydkaster på Reierstranden på Jeløy, tatt av fotografen Helge Eek.

- Han gikk på Det illegale akademi under krigen, og ble regnet som Matisse-elev under Axel Revold og Jean Heiberg. Hver vår gjennom over 30 år reiste han til Almunécar i Sør-Spania for å male. Deretter dro han til Vågå for å male våronn med hest, og så konsentrerte han seg om motiver i særlig Mosse-distriktet og Østerdalen. Over 230 av hans bilder malt i Østerdalen befinner seg nå i Glomdalsmuseets samlinger på Elverum. Så min kunstneriske løpebane var nok egentlig bestemt, og siden tidlig på 1970-tallet har jeg tegnet og malt dyr i profesjonell sammenheng. Da jeg kom inn på Kunst- og håndverksskolen, fikk jeg blant annet Omar Andreen som lærer, en av landets fremste wildlife-kunstnere.

Han smører en brødskive, henter serviettene han plutselig kommer på, og fortsetter:

- Men jeg tenkte lenge på å bli zoolog eller biolog. Jeg jobbet som frilanser i femten år ved fugleavdelingen på Zoologisk museum i Oslo, og fikk førstehåndskjennskap til dyrenes anatomi. Hvis du ser på de gamle nasjonalromantikerne, så malte de ørner med de ytterste håndsvingfjærene hengende nedover.

Viggo viser med armene ut til siden og hendene hengende slapt ned.

- Mens en fugl som flyr, vil jo ha disse fjærene pekende oppover, på grunn av lufttrykket! Fotografier av en ørn avslører jo dette. Slike viktige detaljer skjønte enkelte av wildlife-kunstnerne for litt over hundre år siden ved å studere dyrene i timevis ute i felten.

- Jeg har faktisk aldri hørt om wildlife-kunstnere, hvem er dere?

- I Norge utgjør vi kun et lite knippe, men i land som Sverige, Storbritannia og USA er det sterke og lange tradisjoner. Her er det egne foreninger og gallerier for denne delen av billedkunsten. Sentralt i vår verdensdel står svensken Bruno Liljefors (1860-1939). Han var en av pionerene i den moderne wildlife-kunsten i internasjonal sammenheng. Derfor befinner vårt naboland i øst seg i en særstilling i forhold til sine naboland. I Nord-Amerika var det Louis Agassiz Fuertes (1874-1927) som var den revolusjonerende wildlife-kunstneren etter perioden med John James Audubon (1785-1851). Audubon-perioden var preget av kunst der motivene var dårlig utstoppete dyr. Liljefors og Fuertes dro ut i felten, og her studerte og malte disse kunstnerne de levende dyrene. I 1991 ble Foreningen Naturmalere i Norden etablert i Sverige. Foreningen byttet navn til Nordic Wildlife Art i 1999. Medlemmene er rekruttert fra to fronter. Den ene gruppen, som nok inkluderer de fleste, er personer med klassisk kunstutdannelse som har spesialisert seg på dyremotiver. Den andre gruppen er biologer eller naturinteresserte personer som har begynt å male dyrene. I Norge er det kun Jan Petter Bratsberg og jeg som er medlemmer av den nordiske wildlife-organisasjonen. Bratsberg konsentrerer seg også om store rovdyr. Du så kanskje på Vi på Langedrag-serien på NRK for noen år siden? Der var vi med i et par episoder, der Bratsberg malte gaupe og jeg ulv på Langedrag. Bildene henger i dag i ankomsthallen på den kjente fjellgården.

Jeg nikker bekreftende. Viggo fortsetter:

Å male dyr har jo en lang tradisjon som henger sammen med landskapsmaleriet og stillebenstradisjonen, men her malte kunstnerne etter døde dyr. Mange mener også at Theodor Kittelsen var en av våre første wildlife-kunstnere. Men det store skillet kom altså med Liljefors som dro ut i felten og tegnet og malte levende dyr i sitt rette element. Dette skjedde jo samtidig som at nasjonalromantikerne også fant veien ut i naturen og begynte å skisse på stedet. Det er viktig å se dyrene i sitt rette element. Det skjønte jeg fort på det zoologiske museet, der det hovedsakelig satt inntørkete professorer og kranglet. Ja, man må ut! Eller som en venn av meg sier: En må møte opp!

Dyr i sitt miljø

Viggo viser oss rundt i stua for å se på de ulike artene han har foreviget, alle malt i sitt rette miljø. En vandrefalk kikker på oss. Her er ulike selarter tegnet etter studier da han var med på Norsk Polarinstitutts vitenskapelige ekspedisjoner til Arktis på 1980-tallet. En kobberetsning av storkobbe og en havsvale-lavering er blitt innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Hvaler er malt både mens de trekker luft i vannoverflaten og under vann. Bjørner er malt og tegnet etter timelange studier gjennom langkikkert i felten.

- Det er langt mer sannsynlig å bli angrepet av et menneske enn en bjørn, ler Viggo som har sett hundrevis av bjørn og isbjørn i sine naturlige miljøer.

- Mange tror jeg bruker en tynn pensel i akvarellene, men det viktigste er at den holder mye vann - og er ny. Når jeg bygger opp bildene, tenker jeg komposisjon og mørkt mot lyst og lyst mot mørkt. Jeg har et kjempemateriale med litteratur, bilder, skisser og notater fra naturen før jeg går løs på et bilde. De store rovdyrene plasserer jeg ofte i vinterlandskap og i den blå timen, så snøen får disse fabelaktige blåtonene, forteller han og spør om jeg vil høre hvordan stokkanden snadrer i grønsken?

- Tja-tja-tja-tja-tja, lyder det fra kunstneren, som beveger kinnene ut og inn ved å gripe i skjegget, og han legger til en kalkunlyd.

- Ja, det følger med å kunne imitere dyrelyder og lese dyrenes kroppsspråk.

På peisen ligger en isbjørnhodeskalle. Viggo setter seg ned i en sofa og peker samtidig på to gjennomarbeidete malte akter på veggen fra kunst- og håndverksskoletiden som ikke bare er signert med årstall, men også dato. Et slikt tempera-arbeid ble malt på en dobbel skoletime - altså halvannen time. Det er en stor fordel for en wildlife-kunstner å kunne jobbe raskt.

- Jeg bruker å beskrive wildlife-kunstnerens arbeid i fire bolker. Først kommer feltarbeidet. Du må være der ute og se og oppleve. Så kommer skinnstudiene. Du må studere vitenskapelige samlinger på museer. Deretter kommer litteraturstudiene. Dette er viktig om man eksempelvis skal male arter man selv ikke har god erfaring med. Og til slutt kommer stadiet der man skal løse de kunstneriske problemstillingene som alle andre billedkunstnere.

- Men hva med eget uttrykk og originalitet, er det noe en wildlife-kunstner er opptatt av?

- Vi i miljøet ser hvem som har tegnet og malt hva, men uttrykket kommer litt av seg selv. Men man bestreber ikke originalitet. Det er heller ikke et mål at bildene skal være naturtro. Britene har en mer impresjonistisk stil. Amerikanerne preges derimot av det jeg vil kalle kvist- og spikermaling med en særdeles naturalistisk tilnærming, ofte malt etter foto … Der er toppmeisen igjen, avbryter Viggo seg selv og peker ut av vinduet.

- Er du opptatt av dyrenes sjel og personlighet?

- Ja, dyrenes integritet og skjønnhet står i fokus. Jeg er også opptatt av evolusjonen og hva den har frembrakt av fantastiske livsformer i urørte naturmiljøer. Når man lever med dyrene så tett på, som rådyrene her, vil man jo bli oppmerksom på deres kroppsspråk og adferd - og ja, personlighet også.

Kunstneren og forkjemperen

Det å lage kunst og kjempe dyrenes sak har gått hånd i hånd hele veien for Viggo. De siste årene har særlig sjøpattedyr, store rovdyr og truete dyrearter i forskjellige økosystemer vært hovedoppgavene både som billedkunstner og forfatter. Naturvernengasjementet har blant annet omfattet mange års arbeid for vern av det klassiske kulturlandskapet i Maridalen, der han bodde i femten år, og sikring av viktige våtmarksområder på Tyrifjord-området. Viggo ble i januar 2008 kåret til en av Norges ti miljøhelter av Aftenposten. Han var dessuten en fremtredende skikkelse i rovdyrdebatten gjennom mange år. Han tar oss med inn på et atelier med stabler av tidsskrifter og aviser.

- Jeg hadde egentlig ikke tenkt å vise deg atelieret mitt, for akkurat nå er det preget av at jeg er inne i en aktiv skriveperiode - og ikke en produktiv kunstperiode. Da har papirene en tendens til å hope seg opp.

Vi passerer en bokstabel med Gyldendals store fuglebok øverst. Den så jeg sist i Gunilla Holm Platous atelier, og det er Viggo som er redaktør for den norske utgaven. Under ytterligere noen bokstabler står grafikkpressa. Ut av vinduet kan han på klare dager se helt til Hardangervidda. Rett over åsen ligger Utøya, og Viggo minnes 22. juli og katastrofen som var så nær.

- Sønnen min, Benjamin, jobber med dokumentarfilm, og han ble sendt ut på filmoppdrag for Reuters etter at bomben smalt i Oslo. Deretter måtte han kjøre en stor omvei rundt Tyrifjorden for å komme til Sundvollen. Det var noen forferdelige dager.

Å snakke med Viggo er som å åpne en julekalender før jul. Litt etter litt avslører han mer kunnskap, luke etter luke. Du må bare være tålmodig, som nettopp en wildlife-kunstner som legger til detalj etter detalj om dyrene. Plutselig bryter solen gjennom tåken, og vi går ut. Viggo viser oss revespor. Det snør lett. Lyset er teatralsk.

- Dette minner meg om OL-åpningen på Lillehammer. Amerikanerne kunne ikke forstå hvordan vi hadde fått til dette lette snødrysset, smiler han og skisser raskt en fugl i boken sin, som flyr over en vissen solsikke og danner et vakkert motiv mot det hvite landskapet og det røde huset på det gamle småbruket. Rådyrene har trukket seg tilbake til sine hvileplasser igjen, og venter nok på at jeg skal dra.

FAKTA

Viggo Ree født 1950

-Wildlife-kunstner, forfatter og informasjonskonsulent i Foreningen Våre Rovdyr. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, 1976-1980.

-Har arbeidet med biologi og naturvern for å skaffe den nødvendige bakgrunn som dyretegner: observatør og ringmerker i Doñana nasjonalpark i Sør-Spania i 1970-1971, ledelse av trekkfuglundersøkelser på Utsira i Rogaland høstene 1972-1975, 15 års freelance-engasjement fra 1973 på fugleavdelingen på Zoologisk museum i Oslo og deltakelser på Norsk Polarinstitutts vitenskapelige ekspedisjoner til Arktis i 1981, 1982 og 1990.

-Har tre ganger vært fagdommer i NRKs Kvitt eller dobbelt under temaet Norske fugler.

-I flere år har han forelest om sjøpattedyr og sjøfugl på universitetet i Ås.

-Utstillinger blant annet hos Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskap i Trondheim 1983, Moss Kunstforening 1985 og 1998, Norsk Skogbruksmuseum, Elverum, i 1988 og Risør Kunstforening 1989. Deltagelser på Høstutstillingen og Østlandsutstillingen.

-Illustrert blant annet 11 av Postverkets frimerker med fuglemotiv og sju plansjer til det britiske ornitologiverket Handbook of the Birds of Europe, the Middle East and North Africa.

-Innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet og Norsk kulturråd.

-Publisert nær 600 skriftlige arbeider, først og fremst av populærvitenskapelig art, samt hundrevis av debattinnlegg og kronikker i aviser.