Vigdis Fjellheims kulltegninger

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 4-2012: Motivene for serien med Vigdis Fjellheims kulltegninger som blir vist på Tegnebiennalen i juli, er hentet fra tida etter 22. juli i fjor.

Vigdis Fjellheims kulltegninger

- De viser til opplevelsen av byen i etterkant og sporene, de synlige og de usynlige, som forandret den; de gule sponplatene som erstatter knuste vinduer rundt om i byen, detaljer fra blomsteransamlingene rett før de ble kompostert, innsamlingen av minner utenfor Domkirken og utsnitt fra Riksarkivarens nasjonale minnearkiv der hyllemeter på hyllemeter ble fylt med bamser, flagg, tegninger og ord, forteller Vigdis til KUNST.

- Hvor lang tid må man vente før man kan lage kunst som bunner i en slik katastrofe som 22. juli?

- Strømmen av bilder fra katastrofer er massiv fra første øyeblikk, men på samme tid kan evnen til å være selektiv og kritisk til hvordan man mottar dem være svekket av situasjonen. Jeg ser ingen grunn til at billedkunstneren skal unnlate å fortolke sin opplevelse av tragedien og kanskje introdusere alternative billedfremstillinger og vinklinger til journalistens mer sensasjonspregede blikk eller historikerens lange perspektiver, også rett etter hendelsen.

- Hva var din reaksjon som kunstner på 22. juli - hvor var du? Hva oppstod i ditt kunstnerskap?

- Jeg gikk av bussen i Brugata et par minutter etter det smalt, og uten å vite hva som var hendt, ble jeg umiddelbart slått av den uhyggelige stemningen av forvirring og redsel som hersket i gatene. Det jeg ønsket, var å komme meg raskest mulig ut av den byen som vanligvis oppleves som trygg. Jeg arbeidet allerede med tegninger med utgangspunkt i avisutklipp fra ulike katastrofer og voldshendelser også før 22. juli. Bomben gikk av noen kvartaler unna atelieret mitt, og da jeg låste meg inn to dager senere, var tegningene dekket av støv fra taket etter rystelsene. Vanligvis samler jeg inn fotografisk materiale til prosjektene mine der jeg til enhver tid befinner meg, så det virket naturlig å utforske den ubehagelige og uvirkelige følelsen av å gå rundt i nabolaget, i de samme gatene og i de samme mønstrene, og merke at byen ikke lenger opplevdes som før. Jeg observerte for øvrig raskt at motivene jeg valgte ut etter tragedien i Oslo, var mer preget av stillheten og hendelsene i etterkant enn av de faktiske voldsomme begivenhetene som i de tidligere arbeidene.

- Kan kunsten ha en funksjon eller en betydning etter en katastrofe som 22. juli?

- Generelt synes jeg ikke det er kunstens oppgave å være oppdragende eller å gi en politisk korrekt fasit, men heller kunne tilby en annen inngang til kjent materiale. Men kanskje kan betrakterens bevissthet og verdsetting av utvalg og langsomhet rundt sin konsumering av bilder økes.

- Er katastrofen rett og slett for stor – blir ikke kunsten da nærmest banal?

- Jeg synes alle innvendinger mot hva man kan og ikke kan, bør eller ikke bør lage kunst om, er meningsløse. Ikke noe tema er for stort eller for lite. Man skal lage den kunsten man skal lage, på tross av at det finnes en fare for at kunsten oppleves banal. Det er helt åpenbart en vanskelig balansegang og et vanskelig tema – og dermed kanskje også desto større grunn til å velge det.