Tandberg dekonstruert

Av Lillian Reif.

KUSNT 3-2012: En samtale med Vibeke Tandberg er som å ta et dypdykk ned i det konseptuelle billedspråket. Eller var det i litteraturen? Eller nei, vi snakker heller om teater, om Beckett ... Eller hva om vi blåser i hele intervjuet og heller drikker oss fulle?

Tandberg dekonstruert

BERLIN (KUNST): Jeg møter Vibeke på en bar i nabolaget hennes, Neukölln i Berlin, et slags tysk / tyrkisk område som ikke helt har bestemt seg for om det er et hipster-kunstner-nabolag eller et litt fattigslig innvandrerstrøk. En gjeng med smågutter går forbi det åpne bar-vinduet vårt og brøler inn noen tyrkiske gloser. Vibeke bryter ut i latter.

- Herregud, jeg elsker de der tyrkiske guttene på ti år. Vi spilte fotball med en gjeng av dem i går, og de har den der herlige blandingen av tøffhet og sårhet.

Hun vinker idet de går forbi.

- Jeg gruer meg skikkelig til å reise tilbake til Norge. Det er noe befriende med måten folk behandler hverandre på her. Skjønner du hva jeg mener? De driter litt i deg, men på en fin måte. Og for meg er det helt riktig. Jeg klarer ikke skape når noen holder øye med hva jeg holder på med. Jeg orker ikke at noen står over skulderen min og sier at det der var bra, eller det der funker ikke helt. Jeg må ha full frihet når jeg jobber, ellers blir det helt feil. Jeg er så sårbar og påvirkelig i den skapende prosessen at jeg ikke kan ha kritikk. Selv om kritikken er positiv, så lager den en slags forskyvning i det intuitive i prosessen min. Da begynner jeg å spørre meg selv: Hvorfor synes du det er bra? Er det for tilgjengelig? For lett? Nei, det funker ikke for meg. Sånn sett er det lettere med det prosjektet jeg holder på med nå.

- Og hva er det du holder på med nå?

- He-he, akkurat nå skriver jeg en roman.

- Og den handler om?

- Om kroppsdeler og om det å ha kontroll over en kropp hvor grensene til omverdenen ikke er så tydelige. Om å telle kroppsdeler, om utmattelsen i språket, og med fare for å virke pretensiøs, så handler det om en slags dekonstruksjon av språket. Og også en dekonstruksjon av mennesket. Og om selvransakelsen og blikket, både ens eget og andres.

Før Vibeke er altfor langt inne i dekonstruksjonen, klarer jeg, med hjelp av en ung kjekk servitør som Vibeke har sett sitt snitt til å praktisere noen tyske gloser med, å rykke tilbake til start.

- Men det var vel med foto alt startet?

J- a, det startet med foto. Først med dokumentarfotografi på SHKD i Bergen, men jeg beveget meg raskt over i kunstfoto. Det lå en helt annen frihet i det å kunne manipulere virkeligheten. Det var rett og slett mye morsommere. Og jeg er helt avhengig av å ha det gøy når jeg jobber. Ikke sånn sirkus-gøy, men sånn gøy at jeg kan sitte tolv timer foran en dataskjerm og manipulere verden, skape den, omskape den. Jeg ble rett og slett hekta på friheten.

- Og du valgte å bli konseptkunstner med foto som område?

- Nei, nei, man velger ikke å bli konseptkunstner, det ville vært helt absurd. Da ville det umiddelbart ha mistet all betydning og innhold. Men man kan velge å jobbe på en måte som oppfattes som konseptuell. Men det blir også helt feil å skulle begrense det konseptuelle til bare én type kunst, og da gjerne moderne kunst som virker utilgjengelig. Alle kunstnere har et konsept. En agenda, en ideologi eller et område de vil omfavne. Men fordi man ofte mangler ord på moderne kunst, så er det lett å bruke denne betegnelsen. Ofte betyr det bare at jeg skjønner ikke en dritt av det du gjør. Jeg er kunstner, som først begynte med foto, så med maling, så tekst som bilde og nå med ren tekst.

- Du hadde stor suksess med dine fotoutstillinger Brudebildene og Living Together hvor du brukte deg selv som modell, og hvor du var både subjektet og objektet. Kan du beskrive disse prosjektene?

- Det er klart at disse bildeseriene handlet mye om en utforskning av jeget. Jeg synes det er spennende å leke med identitet. Det er femten år siden disse seriene ble laget, og jeg var lenge ganske lei av å snakke om dem, men nå føles det OK å skulle relatere til dem igjen. Nå kan jeg analysere dem på en helt annen måte. Da de ble laget, var de så knyttet opp til mitt eget liv, hvor jeg bodde og mine helt umiddelbare omgivelser. Jeg var aldri så interessert i å skulle kommentere ting som samfunnsforhold eller feminisme i kunsten, eller i populærkultur. Jeg var bare mer interessert i å utforske meg selv som menneske, se på min plass i samfunnet. Mine tidlige arbeider kan jo sees i en slags feministisk sammenheng, men for meg handlet det alltid om jeget. Og det er noe jeg kan si nå, når jeg ser tilbake på disse arbeidene, at de også er veldig terapeutiske. At det er mine egne issues jeg bearbeider. Akkurat som om jeg utforsket meg selv slik jeg ville ha sett ut i en nekrolog. Mange finner jo arbeidene mine humoristiske, men det har jeg aldri gjort selv. Jeg finner i det hele tatt ikke kunst morsomt. For meg er den mørke siden av prosjektet altfor fremtredende.

- I fotoserien Old Man Going Up and Down a Staircase fra 2004 utforsket du en annen side av deg selv

- Jeg hadde lenge hatt lyst til å kle meg ut som en gammel mann, og da jeg var høygravid med tvillinger, syntes jeg tidspunktet var perfekt. Samboeren min (teaterregissør Runar Hodne) tok bilder og filmet meg der jeg gikk opp og ned i en trappeoppgang. Jeg tror det å være gravid kan føles litt som å være gammel. Samme måte å bevege seg på, samme måte å være bevisst sin egen kropp i bevegelsene. Jeg kan huske at besteforeldrene mine gikk på samme måte. Prosjektet ble 114 bilder som alle ble tatt i løpet av 20 minutter. Alt lys som ble brukt er helt naturlig, og denne sylinderformede trappen har noe litt Hitchcock over seg, litt sånn Vertigo. Og det rare var at da jeg så bildene ferdig fremkalt, var det akkurat som om det var jeg selv som hadde tatt bildene. Han hadde fanget det på den måten jeg ville ha gjort.

- Men så kom det et brudd der du beveget deg bort fra bildene med deg selv som subjekt, og beveget deg over i det tekstlige med arbeider som ikke nødvendigvis er billedkunst eller foto. Var dette bruddet et planlagt valg?

- Nei, men det begynte helt konkret da barna mine ble født. Da ble fokuset mitt automatisk flyttet fra meg selv og over på dem.

- Men betyr det at du brukte barna som modeller?

- Nei, det ble for nært, men det gjorde at jeg måtte analysere hele min arbeidsprosess, og det som var mest naturlig var å gripe til det nære. Som en avis.

- The International Herald Tribune, for eksempel?

- Stemmer, det var utgaven som kom ut 24.9.2004, og utstillingen åpnet nøyaktig ett år etter. Avisen var en forbindelse til verden utenfor mens ungene var små, og igjen føltes det veldig naturlig å skulle dekonstruere denne informasjonen. Fjerne ordene fra sin originale mening. Sette dem sammen i helt andre kategorier og gi dem annen mening. Jeg hadde tyve assistenter som satt sammen med meg og klippet ut hvert eneste av de rundt 100 000 ordene. De ble satt i kategorier som dyr, kroppsdeler eller ord som begynte på bokstaven P. Prosjektet var et slags barnslig forsøk på å gjøre verden forståelig. Bildene var utstilt på galleri Klosterfelde i Berlin, og det var på den tiden vi flyttet til Berlin for første gang. Etter avisprosjektet var det naturlig å fortsette med tekst.

- Men denne gang med litteratur. Nærmere bestemt L'étranger av Albert Camus. Hvorfor valgte du akkurat dette verket?

- Dette var en roman jeg leste som ung, og som passer veldig godt inn i hele den fremmedgjøringen man opplever som tenåring. Boken åpner med at hovedpersonen sier Aujour d'hui Maman est mort (i dag døde mor), og hvordan han ikke føler sorg. Han er en misfit, en som ikke reagerer slik samfunnet krever og forventer at han skal gjøre. Han ender med å betale med livet for sine aparte holdninger. For en 16-åring som gikk i svart og hørte på AC / DC, var dette noe å identifisere seg med. Et slags behov for en sosial frihet. Og da jeg tyve år senere kom tilbake til teksten, ga det meg en sjanse til å se nærmere på eksistensielle spørsmål. Det er ikke i utgangspunktet et eksistensielt verk, men nettopp fordi det handler om det å være i mot, så er det lett for meg å identifisere meg med denne typen tenkning. Pluss at jeg valgte å bruke verket i sin originale form, altså på fransk, noe som igjen gjorde at jeg kunne fjerne meg helt fra innholdet i teksten, se det som noe helt fysisk, noe billedlig. Senere gjorde jeg det samme med T.S. Elliots dikt The Waste Land, et mindre prosjekt, rundt 3000 ord. Diktet er veldig kaotisk, og igjen prøvde jeg å skape en orden i kaoset ved å kategorisere ordene i forskjellige grupper. Jeg alfabetiserte dem ikke, men plasserte dem i grupper etter som hvor mange ganger de ble gjentatt i diktet. For eksempel the ble en egen collage.

- Men så gikk du tilbake til fotografiet?

- Ja, men på en annen måte. Jeg hadde ikke lenger behov for de store seriene, og jeg bruker meg selv på en annen måte, en mer passiv, dukkelignende måte. Utstillingen bar tittelen etter en av Britney Spears´ sanger, A Piece of Me. På disse bildene har jeg en blond parykk på meg og etterligner hennes utseende. Noe av grunnen til at jeg valgte å bruke bilder av Britney Spears og Amy Winehouse, var deres ekstreme medieeksponering, der paparazzi-bilder helt ukritisk ble klint opp i alle magasiner. Subjektene selv var totalt forsvarsløse i forhold til det bildet som ble presentert av dem. Det var denne sårbarheten jeg ville kombinere med det røffe fysiske utrykket. Jeg hadde også en veldig fysisk tilnærming til bildene der jeg kuttet i dem, malte på dem, slik at de nesten ble en form for collager. Etter å ha jobbet så lenge i Photoshop, ville jeg gjøre det motsatte, ikke ha de perfekte sømmene, men heller få et grovt og nærmest stofflig utrykk. Det ble et veldig fysisk arbeid som førte meg bort fra det konseptuelle tekstarbeidet og tilbake til bildet.

- I din siste utstilling Mumbles på Klosterfelde galleri i Berlin har du hatt dramatikeren Samuel Beckett som inspirasjon. Hvorfor ham?

- Fordi hans verker er helt briljante når det gjelder å representere et subjekt, som igjen er det mesteparten av mitt arbeid handler om. Et subjekt som hele tiden definerer og omdefinerer seg selv. Å lese Beckett er som å være vitne til at innholdet blir skapt mens man leser. Denne utstillingen handler om en stemme som prøver å lokalisere sin kropp, sine omgivelser, sin opprinnelse. Det blir en gjentagelse, et forsøk på å skjære gjennom språket, nå inn til kjernen, men likevel blir det en slags søken uten mål, for det som søker er også den man søker. Man stripper språket fullstendig, og ender opp med en minimum uttalelse som gir en slags maksimal effekt.

Vi betaler regningen, og Vibeke følger meg ut til drosjen. To tyrkiske drosjesjåfører står med en sølvfarget boks på panseret. Vibeke strener mot dem.

- Herregud, det er vel ikke en bombe?

Mennene ler, men ikke så uanstrengt som vi kanskje forventet. Vibeke lager bekymrede grimaser og tar meg armen mens hun forklarer på stotrende tysk at jeg er hennes Freundin, og at de må ta godt vare på meg. Mennene løfter på øyenbrynene, og det slår meg at hun akkurat har presentert meg som sin kjæreste. De heiser på skuldrene, og jeg smetter inn i drosjen. Vibeke vinker, og jeg kjenner at jeg har lyst til å dra hjem og lage noe. Noe på P.

FAKTA

Vibeke Tandberg født 1967

Hun bor i Oslo og Berlin, og regnes i dag som en av Norges mest sentrale kunstnere, mest kjent for serier av manipulerte fotografier hvor hun selv spiller en fremtredende rolle.

Utdannelse: Kunsthåndverkskolen i Bergen, BA. Fotohøgskolen i Gøteborg, MA.

Hun stiller ut regelmessig i Norge og utlandet, og arbeidene hennes er representert i internasjonale og nasjonale samlinger, deriblant: Musée d'Art Moderne de la Ville, Paris, Moderna Museet, Stockholm, Astrup Fearnley Museum of Modern Art, Oslo, Guggenheim Collection, New York og Stedelijk Museum, Amsterdam.

Hun har hatt separatutstillinger på Astrup Fearnely Museum of Modern Art, Oslo, Norrköping Konst Museum, Norrköping, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg, Lillehammer Kunstmuseum, Lillehammer, Sprengel Museum, Hannover, Kunstmuseum Thun, Thun og Rogaland Kunstmuseum, Stavanger. Arbeidene hennes er representert av Klosterfelde, Berlin, Gio Marconi, Milano, Tomio Koyama, Tokyo/Kyoto og OSL contemporary i Oslo.

Hennes første roman heter Beijing duck og kommer ut på Oktober forlag i september.