Forventninger om det uventede

Forrige

Neste

Av Lillian Reif.

Billedkunstner Elisabeth Werp er hovedutstiller sammen med Theodor Kittelsen på Blaafarveværket i 2014. Her har hun har skapt et univers av drømmer og poetisk erkjennelse.

Forventninger om det uventede

MODUM (KUNST): Det er som å tre inn i en fordums verden når man skyver den tunge, røde fløyelsgardinen til side og stiger inn i Tømmerlåven på Nyfossum, som er en del av Blaafarveværket. Gardinen faller på plass bak oss og stenger dagslyset ute. Musikk høres fra et av rommene: Carmina Burana, Pink Floyd og Gabriel Yared virker som det perfekte bakteppet for den drømmeaktige verden som åpenbarer seg her mellom laftede vegger og gulv. Elisabeth Werp selv ser ut som om hun er kommet rett ut fra det store herskapshuset over tunet, med sitt vakre poetiske utseende.

Blaafarveverket er jo et sted mettet med historier og tradisjoner. Går bildene dine i dialog med noen elementer fra stedet? Helt ubevisst har skogen, jorden, frøet, kornet, fossen og elven plutselig kommet inn i bildene mine. Da jeg fikk invitasjon fra Blaafarveværket om å være årets utstiller, reiste jeg til stedet for å bli kjent med rommene. Samtidig vekket områdene rundt gjenklang i meg fordi jeg har tilbrakt så uendelig mye tid alene i slike landskap under oppveksten. Det ble plutselig viktig å ikke fortrenge den barnlige fascinasjonen over den første bekkeblommen som presser seg frem under vissent løv og tørre kvister ved brakkvann og søle.

Hun tenker seg om. Henter frem assosiasjonene.

- Den rustne plogen som pusses tilbake til blankt jern ... , nakne svarte trær under blygrå himmel som eksploderer i blad og blomst under vårsolen ... , blåsvarte jorder der vi sådde frø som forvandlet seg til gule, bølgende kornåkre for igjen å bli tørr, brun jord ... for senere å dekkes av hvite, glitrende snøtepper. Bekkene, elvene og fossene; fra is til smelting og uendelige strømmer av lyd og lys og bevegelse. Syklusene og årstidene ... , forfallet og oppvåkningen ... har alltid vært tema i arbeidene mine. Men nå har jeg hentet motivene mer direkte fra naturen som er en stor del av meg, og omvendt.

Kan du fortelle litt om hva som er spesielt med din utstilling på Blaafarveværket? Da rommene ble presentert for meg, så jeg at de kunne sees både ovenfra og innenfra. Jeg bestemte meg for å lukke den tradisjonelle muligheten med bilder som bare skulle sees på en vegg, og valgte i stedet å legge vekt på installasjon og å plassere maleriene som en del av disse. Atelierene mine og huset jeg bor i, har alltid fungert som installasjoner i konstant bevegelse. Som omskiftelige scenografier og baktepper for bildene mine. Maleri er mye mer krevende, på alle måter, både for maler og betrakter, og har ikke så mye å spille på. Her, i denne låven med forskjellige rom som kan sees i forskjellige høyder, kan malerier, installasjoner og video komplettere hverandre og stå i samspill.

Kan du fortelle litt om hvilke elementer som finnes i installasjonene dine? Klokker, knuste speil, ødelagte skip, fugler, avkledde dukker, prestekapper, broderier, nøkler og krusifikser lever i installasjonen som metaforer. Mens de i maleriene fungerer som et ekko og spor fra øyeblikket, tankene og drømmene som engang fantes. Klokkene i rommet har et helt annet uttrykk enn klokken som er formulert i maleriet. Der får den overført betydning og oppretter et krysningspunkt mellom fortid og fremtid.

I rom nummer tre får vi en helt annen følelse. En nærmest akutt nostalgi.

- I det tredje rommet har jeg brukt et tre som har sprengt seg gjennom gulvet og opp til taket, samt en gammel barneseng som «vegg» for hundrevis av postkort jeg har fått tilsendt og samlet gjennom mange år. Til å komplettere installasjonen har jeg brukt et sitat av Arnulf Øverland: Et ord som ikke er skrevet, blir glemt. Og ja, noe av utstillingen er bygget rundt min egen nostalgi og bekymring over den blinde begeistring for teknologi og fremskritt. Jeg ønsker å vise at man i enhver tilegnelse av kunnskap og erfaring også alltid mister noe essensielt. At man kanskje glemmer å evaluere tilegnelsen og tapet. Og å ta et skritt tilbake for å finne ut hva man mistet underveis, for så å hente det med seg inn det nye. Alle de religiøse rekvisittene henspiller også på dette.

Bildene dine har noe nærmest organisk ved seg, der lag på lag med maling er lagt for så å slipes ned. Hvilke skatter og mysterier skjuler seg bak all malingen? Og hva symbolisere de? Selv om motivene i større grad enn før er hentet fra naturen, så er det det mentale rommet jeg forsøker å visualisere. Den melankolske grunntonen i en stille skog gir et ekko til noe som allerede finnes i meg. Alle gjenstander jeg velger å male inn i bildene, har en betydning utover seg selv og blir metaforer for den lånte tiden, reisen, lengselen, drømmen, forventningen, plikten osv. Samtidig håper jeg at teknikken og maleprosessene som består i å bygge opp og bryte ned ... gang på gang og lag på lag ... skal understreke noe av innholdet i bildene; syklusene i naturen og i et menneskeliv. Møter, avskjeder og atter nye møter. Begynnelser, forgangenhet og nye begynnelser. Dag til natt og nye dager. Min egen undring og fascinasjon over livet i skjæringspunktet mellom så diametrale motsetninger og kontraster håper jeg å kunne veve inn i maleriene.

Du bruker også film i utstillingen din. Du viser blant annet klipp av Ingmar Bergmans film Det syvende segl. På hvilken måte kompletterer filmen og maleriene dine hverandre? Ideen bak videoen var først og fremst å leke med bilder, uten andre ambisjoner enn uhøytidelig hoppe ut i et håndverk jeg ikke behersker eller har erfaring med. Det er viktig for meg å stadig eksperimentere med nye redskaper, teknikker, materialer og metoder. Selv om jeg tror på fordypelse – lenge og grundig, år etter år – for å optimalisere mitt eget potensial, utsetter jeg meg også for faren for gjentakelse. Hvis jeg merker at det blir noe repetativt i det jeg gjør, går jeg gjerne ut på en sidevei for å finne nye innfallsvinkler. Derfor tok jeg med meg filmkameraet inn i Oslo fengsel, inn i Domkirken da den var under restaurering, under byen da Oslotunnelen ble bygget, ned i det gamle renseanlegget ved Akershus festning, inn i en families nedbrente hus, ut i vinterskogen osv. Filmen er laget som et maleri med lyd, lys og bevegelse. Den blir mer en reise der betrakteren gis mulighet til å bli med uten anstrengelse. Mens maleriet underbygger filmen gjennom å kreve mye mer av betrakteren; mer konsentrasjon, kontemplasjon, tanke ... og evne til å sanse, oppleve og konkludere.

Det er 200-årsjubileum for Kittelsen, hva slag forhold har du til tegneren? Hans billedverden tok tidlig tak i meg. Spesielt de mørke bildene. Pesta og Nøkken og tusser og troll fant fort veien til min egen fantasiverden ettersom jeg tilbrakte mye tid alene i skogene rundt gården der jeg vokste opp. Hans eventyrskikkelser og drømmeaktige landskap ga tidlig opplevelse av gjenkjennelse. Da jeg fikk barn, ønsket jeg at hun skulle presenteres for Kittelsens verdener før Walt Disney skulle komme inn i hennes billedunivers.

Det er ofte hentydninger til fordums tid i bildene dine, nesten som en forsvunnet verden som har gjenoppstått i sepia. Kan du fortelle litt om den stemningen og verdenen du presenterer? Det er nok lettere for andre å beskrive dette universet fordi jeg står midt i det selv og klarer ikke å se det utenfra. Men min egen uro, rastløshet og lengsel etter noe som en gang var – eller som bare eksisterer som en fiktiv sfære i meg – bærer frem bildene og oppretter ro i meg selv mens jeg leter og finner. Den sakrale stemningen som mange leser inn i maleriene, er nok mitt eget forsøk på å ta vare på nedvurderte verdier som respekt, ydmykhet, ærbødighet, høytidelighet, forsakelse og plikt.

Hva er viktig for deg som kunstner? Å arbeide. Hver dag. Gi alt jeg har hele tiden. Holde fokus mot det som betyr noe for mitt liv, selv om det er langt fra kunstnerisk korrekt. Beholde leken og alvoret side om side. Å mane frem et stadig bedre maleri. Å komme så nær opptil mine indre bilder som mulig. Utvikle mitt kunstnerskap gjennom mer kunnskap og eksperimentering med nye materialer, teknikker og redskaper, slik at mestring av håndverk og visuell formidling kan maksimalisere mitt eget potensial til å grave ut rommene her inne.

Hvordan finner du motivene dine? Gjenstander, valører, landskaper og stemninger der ute som kommuniserer med historier, erfaringer og tanker som allerede lever i meg. Jo mer jeg arbeider, dess fler motiver, ideer og assosiasjoner kommer frem. Jeg har en visuell hukommelse som gir meg mye uro og nerver. Verden omkring meg klikkes inn som tusener av bilder og stemninger kontinuerlig, og jeg klare ikke å slappe av når jeg ikke kan bearbeide disse inntrykkene. Det står aldri stille, og jeg går aldri tom. Noen ganger undrer jeg på om det er en velsignelse eller en forbannelse, men innerst inne vet jeg at det er det første.

Elisabeth Werp.

Født i Øvre Eiker. Bor og arbeider i Oslo.

Utdanning: Statens kunstakademi 1988–1992 Statens håndverks- og kunstindustriskole 1984–1988

Utstillinger i utvalg: Henie Onstad Kunstsenter, Stenersenmuseet, Galleri Brandstrup, Galleri Trafo, Kunstnerforbundet. Har også stilt ut i Italia, Frankrike, Østerrike og USA.

Aktuelt: 2014: Forventningen - Hovedutstiller sammen med Kittelsen på Blaafarveværket frem til 21. september.

2014: Har mottatt Aksel Waldemar-prisen som årets billedkunstner