Krise? Hvilken krise?
Av Lars Elton.
KUNST 4-2013: HVA:Venezia-biennalen / 55. Esposizione Internazionale d'Arte NÅR: til 24. november 2013
VENEZIA (KUNST): I disse krisetider er årets kunstbiennale i Venezia en blandet opplevelse med mye å glede seg over.
Drømmen om å samle all verdens kunnskap er den røde tråden gjennom kurator Massimiliano Gionis hovedutstilling. I vår datatid er det en sympatisk tanke som han bruker 150 kunstnere fra 38 land til å belyse. Under tittelen Il Palazzo Enciclopedico presenteres en broket utstilling med flere høydepunkter. Utstillingstittelen har Gioni lånt fra Marino Auriti, en italiener som emigrerte til USA på 1920-tallet. Det første rommet i Arsenale, det tidligere marineverftets lange bygg, rommer en stor modell av Auritis plan om et gigantisk bibliotek og museum, en drøm fra 1950-tallet som selvsagt aldri ble bygget.
Utstillingen byr på mer enn nok å fordype seg i. Riktig nok er det en del drøvtygging i form av primitive masker, tantriske tegninger og andre sære fenomener, men det veies blant annet opp av flere fine filmer. Franske Camille Henrots film om alle mulige verdslige fenomener, organisert som utallige filmer i stadig nye vinduer på en dataskjerm, er fascinerende. I hovedpaviljongen i Giardini, biennalens andre område, viser polske Artur Zmijevski en herlig film med en gruppe blinde som maler den verdenen de ikke kan se. Albanskfødte Anri Salas film i den franske paviljongen (som har flyttet inn i den tyske) er også, i likhet med Jesper Just i Danmarks paviljong, verdt å få med seg.
Oslo-aktuelle Cindy Sherman har sin egen seksjon der hun har samlet private fotoalbum med et fascinerende spekter av selviscenesettelser, ikke ulikt det hun selv har gjort gjennom sin snart 40-årige karriere. Andre steder er det mange eksempler på at kunstnere har latt seg inspirere av privatpersoners samleriver og kreative oppfinnsomhet. For eksempel gir Oliver Croy og Oliver Elsers redningsaksjon et fascinerende innblikk i én manns fritidsbeskjeftigelse: I 1993 fant østerrikerne 387 modellbygninger laget av Peter Fritz, en anonym forsikringsagent. Utstilt på rekke og rad skaper husene en særegen beretning om arkitektur og ett enkelt menneskes visjonære og halsstarrige virketrang.
Hovedutstillingens premie vil jeg gi det sveitsiske kunstnerparet Fischli og Weiss, som har laget flere hundre keramikkfigurer av pussige ting. Det er ikke rart det blir kø utenfor denne installasjonen, for her finner du alt fra et brød og et hjørne til Mick Jagger og Brian Jones spaserer tilfredse hjem etter å ha komponert I Can't Get No Satisfaction.
Jeg går imidlertid rundt i Venezia og kjenner på følelsen av å være i en fremmed verden. Det er jo for så vidt ikke det minste rart i den særpregede kanalbyen. Men det er pussig at det knapt nok noe sted på årets biennale finnes referanser til krise og arbeidsledighet
Derfor blir det ekstra sterkt å møte den kinesiske dissidentkunstneren Ai Weiweis installasjon i kirken Sant'Antonin. Det er én av 47 såkalte Collateral events utenfor biennaleområdet, og for første gang har Ai tematisert fengselsoppholdet. De seks boksene viser ham med sine voktere i cellen, og det hele er kanskje biennalens sterkeste opplevelse.
Ai Weiwei har også en fremtredende plass i den tyske paviljongen på Giardini-området. Der har han laget en mindre utgave av den imponerende installasjonen fra dOCUMENTA i 2007, da han plasserte 1001 antikke stoler rundt i utstillingsarenaene. I Venezia er både antallet og formatet litt mindre, men 886 kinesiske krakker montert i en luftig, skulpturell installasjon er like imponerende.
Det er i det hele tatt mange referanser til eldre kultur, pluss en god del natur. Det er mye jord, kvister og andre naturlige materialer, for ikke å snakke om et tre som feier gjennom rommet i Latvias paviljong. Spania, Belgia og Kosovos paviljonger er verdt å merke seg i denne sammenhengen. Sør-Amerika står frem som et spennende kontinent. Argentinske Nicola Costantino, som har stilt ut i Norge flere ganger, har laget en filmatisk og skulpturell installasjon som tematiserer den ikoniske diktatorfruen Evita på en høyst tvetydig måte. Og den chilenske paviljongen byr på en estetisk opplevelse av krisen vi er oppe i: Alfredo Jaars modell av biennaleområdet stiger opp av et stort basseng - for bare å synke ned igjen. Slik blir et synkende Venezia et symbol på krisen i økonomien – så vel som i kunsten.