Vebjørn Sand: Redefinerer historiemaleriet

Av Anne Marit Muri.

KUNST 6-2011: Vebjørn Sand har mye på hjertet, og han evner å realisere sine ideer med faglig tyngde og grundig gjennomføringsevne. Nå er han klar for å vise frem monumentale oljemalerier fra serien Scenes from the Second World War. To år har det tatt kunstneren å male de 10 bildene som nå stilles ut i Gallery Sand i New York.

NEW YORK (KUNST) Det blåser, og det er kaldere i luften enn vanlig denne septemberdagen i New York da vi er på vei for å se Vebjørn Sands nye oljemalerier i hans loftsatelier i Tribeca, på Manhattan. Etter å ha gått opp mange bratte trapper i en smal trappeoppgang gjennom fire etasjer, fryser vi i hvert fall ikke lenger når vi stiger inn i malerens aller helligste rom, atelieret. Han tar oss imot med varme og åpenhet, og utstråler ekte glede over å få besøk. Rommet han arbeider i er stort, men her slippes ikke en eneste stråle med dagslys inn, da alle vinduer er dekket til med tykke tekstiler. Spotter i taket er stilt inn på riktig lysstyrke for at han skal kunne male hver eneste lille detalj så presist, og så stoffelig som mulig på de ruvende lerretene.

Vebjørn Sand er iført slitte malerklær. Han kan arbeide i atelieret i timer, dager og uker i strekk helt alene for å gjennomføre sine maleriske drømmer og visjoner. Han er strukturert og selvdreven. For at kroppen skal tåle de tøffe påkjenningene det er å male i så store formater, trener han jevnlig, ofte flere timer hver eneste dag.

Kunstneren begynner straks å prate om de ruvende maleriene som står rett på staffelier rundt om i atelieret, og rett på gulvet. Bildene utstråler malerisk ynde til tross for sine uhyrlige scener. Menneskene er portrettert med psykologisk dybde og viser livsøyeblikk preget av ekstreme situasjoner.

Han har nå valgt å fortelle essensielle historier blant annet om tyske enkeltindivider som våget å være frie og stå imot diktaturet under den andre verdenskrig. Den tyske soldaten Josef Schultz nektet å henrette jugoslaviske soldater og ble derfor selv henrettet sammen med dem. Kapitulasjonen ved Stalingrad og Wannsee-konferansen om jødeutryddelsen er andre historiske begivenheter som nå er foreviget på lerretet av Vebjørn Sand.

For å gjengi antrekkene fra den andre verdenskrig mest mulig realistisk har han fått tak i originale tyske hjelmer og uniformsfrakker. Han viser frem de gamle rekvisittene, som har frembrakt skrekk i mennesker, som ikke stod på tyskernes side. Sammen med kostymene står store anatomimodeller av menneskekropper i rommet. Vebjørn Sand har studert menneskekroppens anatomi grundig gjennom mange år for å forme sine skikkelser og deres bevegelser på lerretet så troverdig som mulig.

Vebjørn Sand har med sin nye serie fra 2. verdenskrig pustet liv i en gammel malergenre, historiemaleriet, som var en dominerende retning innen den vestlige kunsten i Europa helt frem til 1800-tallet. I Norge har sagatiden vært den sentrale tematikken innenfor historiemaleriet. Adolph Tidemand startet sin malerkarriere som historiemaler og benyttet seg flittig av denne genren, blant annet med sitt kjente motiv av Haugianerne (1848–1852) Det var først under renessansen at historiemaleriet ble definert som en egen genre innen kunsthistorien. Den gang hentet kunstneren inspirasjon først og fremst fra mytologi, litteratur, bibelhistorie og gresk-romersk historie.

De historiske motivene, blant annet The White Rose, Breakfast, from the series The Banality of Evil, The Surrender of Stalingrad og Horses on a Road skal vises frem på Gallery Sand i perioden 10. november til 15. januar 2012. Kunstneren har et brennende ønske om å få oss mennesker til å se, og kanskje aller mest til å våkne opp fra likegyldigheten, for aldri å glemme viktige hendelser i vår nære historie, særlig ikke ondskapen og enkeltindividers protest mot barbariet under den 2. verdenskrig.

På skrivebordet i det store rommet, som fungerer både som atelier og oppholdsrom for 45-åringen, ligger dvd-filmen om den hvite roses budskap. Den handler om et ufravikelig mot, der noen få enkeltindivider roper ut budskapet Frihet og Ned med Hitler midt under krigen i Tyskland. Filmen har han sett flere ganger på flatskjermen som henger på den rå mursteinsveggen i atelieret.

Også boken til forfatteren Petter Norman Waage, Leve Friheten! Traute Lafrenz og Den hvite rose, har vært viktig inspirasjonskilde i denne sammenheng. Historien gjorde så sterkt inntrykk på Vebjørn Sand at det ikke var mulig å glemme den. Han begynte derfor å fundere på om det var mulig å male historiske hendelser fra 2. verdenskrig.

Kjempet for fred med ord

Seks studenter i Tyskland etablerte den hvite rose-bevegelsen i 1942. Blant disse var søskenparet Hans og Sophie Scholl, og Traute Lafrenz sentrale aktører. En natt i 1942 gikk vennegruppen til aksjon mot det tilsynelatende seirende barbariet i Tyskland, ikke med vold, men med ord. De delte ut seks ulike flygeblad i 10 000 eksemplarer med et klart budskap, der det blant annet het: Det tyske folket slumrer videre i sin sløve, fordummende søvn og oppmuntrer dermed disse fascistiske forbryterne. Målet var å ryste landsmennene ut av sine passive holdninger til den pågående krigføringen.

Dette var selvsagt halsløse gjerninger, som de nazistiske myndighetene så på som den største trusselen som inntil da var fremsatt mot Riket. Fem av de seks studentene ble raskt tatt og giljotinert. Kun Traute Lafrenz slapp unna. Hun klarte å overliste gestapisten som forhørte henne. Hun fikk ett års fengsel, men ble senere fengslet igjen, og ble i siste liten reddet av general Pattons tredje arme. Hun er i dag 93 år og kommer sannsynligvis på åpningen av utstillingen i Gallery Sand i New York.

Historien om den hvite roses bevegelse ble ikke glemt etter krigen. I 2005 kåret seerne til den tyske fjernsynskanalen ZDF, Hans og Sophie Scholl til de fjerde største tyske heltene gjennom tidene, foran Bach og Einstein. Hitlers sekretær Traudl Junge kom med en viktig erkjennelse mange år etter krigen: at ung alder ikke var noen unnskyldnig for det hun hadde bidratt til. Og minnet publikum på at Shopie Scholl var ett år yngre enn henne, da hun avduket en minneplakett over krigshelten. Junge påtok seg skyld for sine ugjerninger gjennom boken Til siste slutt, som senere ble til filmen Hitlers siste dager. Hun ville gjenerobre sin verdighet som individ med et moralsk ansvar.

Aldri vært mer engasjert

J- eg har aldri vært så engasjert og følt at jeg har jobbet med noe mer meningsfullt enn dette, sier Vebjørn Sand.

- Jeg har aldri vært så engasjert og følt at jeg har jobbet med noe mer meningsfullt enn dette, sier Vebjørn Sand.

Hvorfor ville du male bilder fra 2. verdenskrig? Jeg har siden jeg var barn, vært opptatt av denne perioden. Andre verdenskrig vil alltid fremstå som den store krigen. Lederaktørene i det tredje riket framstår som nærmest arketypiske skikkelser på ondskap. Både handlingene deres og symbolene de brukte, vil for alltid oppfattes som ondere enn noe annet vi kjenner til i menneskeheten. Denne perioden må også holdes levende og gjenfortelles på nye måter slik at vi skal huske den og bli personlig utfordret. Da jeg var ung gutt på 1970-tallet, var navnene på de sentrale aktørene under den andre verdenskrigen både på alliert side så vel som på aksemaktenes side, noe alle på min alder kjente til. I dag møter jeg tenåringer som ikke engang vet hvem Churchill var! Slike kjensgjerninger var med på å få mattheten jeg følte for de enorme lidelsene, og den uhyrlige skalaen av krigen, til å vike etter hvert. Med en slik klar følelse har vi en plikt som mennesker til å holde historien levende. Det er også gjennom samtaler og engasjerte diskusjoner at tanken om å tolke denne perioden malerisk kom opp i meg. Dette er også en ramme for å kunne fortelle den universelle historien om det unge, opplyste mennesket som reiser seg mot diktaturet.

Menneske er født frie

- Jeg har malt et portrett av Jens Bjørneboe som er med på utstillingen. Og det er nettopp det Bjørneboeske som har grepet meg siden jeg som ung startet å lese ham: at vi på den ytterste utpost av menneskelig eksistens har mulighet til å ta et valg, at vi dypest sett er frie og kan bevare vår verdighet. Slik fremstår Josef Schultz. Han er et eksempel på nettopp dette. Det har også utfordret meg at det er malt så få bilder fra denne perioden, mens det kommer bøker og lages filmer om 2. verdenskrig kontinuerlig. Jeg stilte meg så spørsmålet om det var mulig å male fra denne perioden? Det var noe jeg ville finne ut av.

Hva er det som fascinerer deg ved de menneskene du her portretterer og hva er det du vil si med denne utstillingen? Det er motet til disse menneskene, i maleriserien møter vi mennesker som har levd ut det største som fantes i dem. Og så møter vi andre som viste det største sviket et menneske kan begå. Jeg har hentet disse skikkelsene ut fra historien og latt dem møte hverandre på lerretet.

Kopiert gamle mestre

Hvordan har du gått frem rent teknisk for å male så store malerier med gruppeportretter, kan du gi oss et innblikk i prosessen fra a til å? Rent teknisk vil jeg si at jeg har forberedt meg siden jeg var ung og beundret de store barokk-komposisjonene i kunstbøker. Siden den tid har jeg trosset mange råd om ikke å kopiere dem. Ved å lese litteraturen om de gamle mestere fikk jeg fort klarhet i at deres dyktighet blant annet kom av systematisk kopiering av gamle og andre mestere. Jeg gjorde i løpet av en treårs periode på 1980-tallet rundt 70 kopier i Nasjonalgalleriet. Jeg har også senere kopiert en del malerier i München og på Metropolitan Museum of Art her i New York. I tillegg til min utdannelse som figurativ maler med et klart fokus på kunstanatomien har kontinuerlig maling etter levende modell vært avgjørende for mitt nåværende ståsted som maler. Når man skal lage en stor komposisjon med mange mennesker, kan det sammenlignes litt med å lage en film. Først handler det om grundig research. Deretter må man skaffe, om mulig originale drakter, hjelmer osv. Selve komposisjonsideen har jeg da skissert på i lengre tid. Når komposisjonen er etablert, lager jeg en del raske skisser i akryl. Deretter kommer modellene inn, og jeg arrangerer scenen. Og så får jeg nye svar. Jeg begynner etter dette på en forholdsvis stor, gjennomarbeidet studie (160 cm x 125 cm, i Stalingrad-maleriets tilfelle) der jeg maler ut hele komposisjonen så ferdig og stram som jeg klarer. Når jeg så går løs på det store formatet, er jeg godt forberedt og psyker ikke ut så lett. Det er nettopp litt som når man går på settet til en film. På det tidspunktet er man godt forberedt og har gjort det meste i forkant, selv om utførelsen av det endelige, store bildet gjenstår. Det skjer naturlig nok forandringer underveis etter at man ser ting i stort format. Men på dette stadiet er komposisjonen og de fleste figurene så godt etablert at det er lettere å holde en stø kurs videre.

Faglig støtte underveis

Hvem har du fått inspirasjon fra underveis i prosessen? Den som har inspirert meg mest underveis i denne serien, er helt klart den amerikanske kunsthistorikeren Donald Kuspit. Uten hans råd og entusiasme for prosjektet er jeg ikke sikker på om jeg rett og slett hadde hatt mot til å gjennomføre dette. Han sa til meg: You can do it!

Har du fått noen form for økonomisk støtte til å gjennomføre prosjektet? Den mentale støtten har vært gode råd og konstruktiv kritikk fra kollegaer og venner. Det som gir meg den økonomiske muligheten til å ta to år fri for å jobbe med slike prosjekter, er først og fremst salg av egen grafikk og reproduksjoner i Norge.

Hvorfor har du valgt å male bildene i New York? Jeg har siden 2000 bodd og arbeidet i New York. Fordelene er først og fremst det rike faglige miljøet jeg har fått utvikle meg videre i her borte, og som jeg fortsatt har kontakt med. Grunnen til at jeg i det hele tatt dro hit var at jeg ville bli en bedre maler. Ulempen må være at 12 år her borte gir en stadig større avstand til Norge. Det er vanskelig å komme fra alt som har blitt satt i gang. Jeg er i denne store byen nesten hele tiden og savner naturen som jeg har vokst opp i, og moderlandet mer og mer. Samtidig som jeg etter så mange år også føler meg som en New Yorker, det er et dilemma på flere plan.

Har du hentet inspirasjon fra historiemaleriet? På mange måter har jeg det, men det var klart for meg at jeg ikke ville være en direkte historiemaler, men heller bruke historien som en ramme for å fortelle universelle historier og kjensgjerninger ved mennesket.

Hvilke kunstnere fra kunsthistorien har inspirert deg til å forme disse maleriene? Alle mine største forbilder i kunsthistorien har malt krigsscener eller militærkompanier som noen av sine mest inspirerte verk. Rembrandts Nattevakten er jo noe av det mest praktfulle og gåtefulle som er malt. Jeg var også dypt grepet da jeg første gang så Velazquez sitt monumentale verk: Overgivelsen av Breda. Og naturlig nok stiller Goyas krigsscener i en egen klasse. Delacroix har bestandig også vært viktig for meg. Alle de gamle mestere malte krig enten i form av allegoriske bilder eller som historiemalerier som også kunne blande inn mytene direkte. Her er naturligvis Rubens min store helt. Men det er klart at det romantiserende grepet vi slik sett ofte finner i kunsthistorien, lett blir fremmed for et moderne menneske. Etter verdenskrigene, Hiroshima og de senere mediekrigene er visse grep fra kunsthistorien utenkelige. Det er som maleri, i seg selv, disse verkene hos mine forbilder først og fremst interesserer meg. Jeg har valgt å ikke skildre volden i seg selv, fordi den nettopp er så ekstremt veldokumentert, fra den andre verdenskrigen. Jeg ønsket heller å gå inn i mer stille psykologiske situasjoner hvor individet må velge.

Kan du avsløre noen uhell underveis? Det har ikke vært noen direkte uhell underveis, men det er alltid en kamp å gå løs på noe nytt og noe man ikke behersker før man har gjennomført det. Selve den maleriske prosessen handler om å konstruere og så dekonstruere. Som Delacroix sier: Man må ødelegge bildet litt for at det skal bli ferdig.

Barokk impresjonisme

Hvordan har du jobbet med lys og skygge og nyansene i ansiktstrekk og valører på klær i disse bildene? I mange år har jeg jobbet med blant annet barokke og impresjonisme-teknikker. Et eksempel der jeg bruker disse virkemidlene på en ny måte, for min egen del, er i bildet: Breakfast, from the series The Banality of Evil. I bildene av Schultz har jeg tenkt på Syk pike av Munch. Der har jeg skrapt og malt og skrapt og malt for å forsøke å få frem den stille overgangen fra livet som viskes ut og går over i døden. Stalingrad -maleriet er det mest barokke motivet med maleteknikk inspirert av Caravaggios kontraster. Bildet er malt med pyramidekomposisjonsprinsippet som er den metoden jeg bruker oftest i portretter og i store figurbilder, slik sett er det en veldig solid lest i bunn, som jeg har lekt meg ut ifra.

Får kunstpublikum se bildene i Norge? Det er ingen konkrete planer om å vise bildene i Norge forløpig.

Hva er det som driver deg til å male disse enorme bildene, og jobbe i mange dager i strekk i ensomhet på et loft i New York? Det er en besettelse å jobbe med slike store bilder. Det er følelsen av å mestre, å løse vanskelige oppgaver komposisjonelt - og så naturligvis malergleden. I tillegg kommer den dimensjonen av å være forbundet med noe dypt humanistisk, det tar ut ekstra krefter. Men det gikk mange år med ren trening og systematisk jobbing mot komplekse komposisjoner før jeg hadde kunnskaper og mot nok til å gå løs på så vanskelige prosjekter. Å lage en stor komposisjon er som å sette opp en liten opera. Jeg har malt mye i mange år og har nå fått en slags faglig frihet til å male hva jeg vil - så å si nesten rett ut av hodet. Dette er en helt ubeskrivelig besettende glede som jeg føler har løsnet mer de siste årene.

Josef Schultz

Josef Schultz var født i Tyskland i 1910 og døde i Jugoslavia i 1941. Han var en Wehrmacht-soldat for infanteridivisjonen 714, og nektet å ta del i en eksekusjon av sivile og partisaner i en jugoslavisk landsby. Schultz slapp hjelmen og riflen, gikk deretter mot en høystakk for å så bli skutt.

Sophia Magdalena Scholl

Sophia Magdalena Scholl (1921–1943) var tysk student og medlem i Den hvite rose som var en ikke-voldelig motstandsgruppe i Nazi-Tyskland. Hun og hennes bror Hans ble dømt for høyforræderi etter å ha blitt tatt av Gestapo for å distribuere anti-krigerske brosjyrer på Universitetet i München. Dette resulterte i at de begge ble giljotinert.

Fredrich Wilhelm Ernst Paulus

Fredrich Wilhelm Ernst Paulus (1890–1957) var tysk general. Under andre verdenskrig oppnådde han graden generalfeltmarskalk. Han er mest kjent for å befale den sjette armé ut av Stalingrad under Operasjon blå i 1942. Paulus overga seg til sovjetiske styrker i Stalingrad 31. januar 1943, en dag etter at han var utnevnt til generalfeltmarskalk av Adolf Hitler. Hitler forventet at Paulus skulle begå selvmord, da ingen generalfeltmarskalk tidligere noensinne hadde overgitt seg til fiendtlige styrker. I sovjetisk fangenskap ble Paulus en kritisk stemme av naziregimet og sluttet seg til den russiske nasjonalkomiteen for det frie Tyskland.

Roland Freisler

Roland Freisler (1893–1945) var en fremtredende og beryktet nazidommer. Han ble statssekretær for Adolf Hitlers justisdepartement og president for domstolen. I 1945 bombarderte amerikanske bombefly Berlin og la byen i grus. Den samme dagen ble flere regjerings- og naziparti- bygninger rammet, inkludert domstolen. Freisler ble drept i sin egen rettssal.

Arthur Schmidt

Arthur Schmidt (1885–1987) var general i det tyske militæret. Han oppnådde graden som generalløytnant under andre verdenskrig, og er mest kjent for rollen i den sjette armé som stabssjef under slaget om Stalingrad fra 1942 til 1943. Mot slutten av krigen ble han øverstkommanderende, og spilte en sentral rolle for å avvise Hitlers ordre om å utrydde den røde armé. Han var krigsfange i Sovjetunionen i tolv år.