Vincent van Gogh

Forrige

Neste

 

Av Therese Sjøvoll.

KUNST 2-2015: Er ikke det han med øret? Han som ble gal av å male? Van Gogh er mytemakeren. Selve prototypen på kunstneren som en lidende og forstyrret skikkelse. Han er maleren som lar sine sjelelige blåmerker beskues på et lerret.

I mai åpner utstillingen Van Gogh + Munch på Munchmuseet i Oslo, og for første gang kan vi granske slektskapet mellom disse kunstnerne i en felles utstilling. Det er også en sjelden anledning til å se nærmere på van Goghs bilder her i Norge. Edvard Munch kjenner vi - angsten, melankolien, intense farger og ekspressive strøk - men hvem var egentlig Vincent van Gogh? Og hva slags betydning hadde van Gogh i sin samtid og for nyere tids kunst? Var han bare en underlig einstøing som var svært misforstått i sin tid, som ekte kunstnere bør være, men som senere har blitt svært populær, som ekte kunstnere blir hvis de lever opp til myten? Eller er det noe mer, noe je ne sais quoi, noe som treffer oss i øynene og magen uavhengig av tid og sted?

Van Gogh var i besittelse av historiens mest kjente øre, før han skar det av i et delirium, pakket det inn og leverte det på døren til et horehus på lillejulaften i 1888. Hans biografi er velkjent, men vi kommer ikke utenom den likevel. Han ble født i 1853 som sønn av en protestantisk prest, og troen fulgte ham på hans krokete veier til han døde av et skudd i brystet en julidag i 1890, bare 37 år gammel. Skjøt han seg selv? Sannsynligvis, men våpenet ble aldri funnet. Først var det prestegjerningen han oppfattet som sitt livs kall, og da han var 26 år, i 1879, ble han misjonær blant gruvearbeidere i Belgia, og der begynte han også å tegne skisser av de lokale innbyggerne. Før dette hadde han arbeidet som kunsthandler og reist mellom Paris, London og Haag i Nederland. Tegne hadde han alltid gjort, men han begynte først å male i slutten av tyveårene.

Han flyttet flere ganger mellom by og bygd, og i 1885 malte han Potetspiserne - det første betydelige arbeidet, og et nokså ugjenkjennelig van Gogh-verk i forhold til de senere fargeorgiene. I et mørkt rom, malt i mørke jordfarger, sitter bøndene rundt et bord og spiser potet. Interiøret er enkelt og bare opplyst av en ussel oljelampe. På veggen, til venstre, skimtes så vidt et lite bilde av korsfestelsen på Golgata-høyden. Menneskene er grove og malt slik at «folk skulle få idéen at disse menneskene … har selv arbeidet jorden med disse hendene» (i brev 497 til broren Theo). Det skulle være et ærlig bilde, ikke parfymert, og menneskene skulle gjengis i sin grovhet uten å belemres av konvensjonelle idéer om skjønnhet.

I 1886, da han er 35 år gammel, flytter han til Paris, og der møter han de franske impresjonistenes bilder. Dette får konsekvenser for van Goghs koloritt som blir mer og mer fargesterk. Han blir også begeistret for japansk kunst. Når den sydfranske solen treffer paletten i 1888, idet han flytter til Arles i Syd-Frankrike, begynner han å utvikle sin særegne stil. Det er først nå, i Arles, at van Gogh blir van Gogh slik vi kjenner ham: stilisert form, ukonvensjonell komposisjon og sterke farger og kontraster med særs personlig penselføring.

Nervene hadde verket lenge, og tre år tidligere hadde han hatt nervesammenbrudd. Etter for mye absint og tobakk søkte van Gogh nå tilflukt blant Arles solsikker og åkre, og innimellom i en sydfransk prostituerts favn. Det er i Arles han kutter av seg øret, tilsynelatende etter en krangel med maleren Paul Gaugin. Det er i disse siste to årene av sitt liv, mellom 1888 og 1890, mens han er inn og ut av psykiatrisk behandling, at han maler sine mest betydningsfulle arbeider.

Han maler rommet i pensjonatet i Arles som sett gjennom bakrusen fra helvete. Han maler åkre, blomster og stjernehimmelen. Van Gogh er kunstneren som observerer livets malstrøm. Det kaotiske og ustrukturerte - naturens kraft og under. I et av hans mest kjente bilder, Stjernenatt fra 1889 som ble malt mens han var innlagt på asylet i Saint-Remy, er det ikke en fredelig nattehimmel vi ser over kirke og landsby og mot sypressenes mørke spir. Det er uendeligheten og undringen over det vi ikke helt forstår som opphøyes. Stjernenatt er et slags trøstebilde som formidler at i møte med de veldige naturkreftene så har vi kontroll. Naturen har latt seg fange på lerretet, og dette usagte og skremmende er tuktet. Eller er det? I Stjernenatt er det en truende, knugende himmelhvelving som omfavner og nærmest sluker betrakteren. Som om vi ble spist av stjernene med hud og hår.

I van Goghs bilder blir landskapet en egen karakter. Det er ikke en prydelig gjengivelse av atmosfæriske forhold, lys, luft og grønt, men en vill fornemmelse av naturen og øyeblikkets beruselse. Vår egen Knut Hamsun snakket om kjønnslig berusede blomster i romanen Pan fra 1894, og i van Goghs bilder, malt omtrent samtidig, oppleves blomstene - solsikkene og irisene - som sjelelig animerte. Van Goghs solsikker - sett nærgående og skjevt - er en håndfull soler, en sommerdags lengsel og smerte. En storm av følelser.

Van Gogh opplevde ingen stor anerkjennelse og hadde ingen store utstillinger mens han levde. Han var inspirert av impresjonistene, men regnes ikke blant dem. Han var ekspresjonist i uttrykk og symbolist i innhold. Han regnes blant modernistene, men han dannet ingen skole og var ingen nøkkelfigur innen modernismen. Sånn sett faller han mellom alle stoler og fremstår som egenartet og rar. Han var merkverdig i sin tid, og han er elsket av mange i dag. Det er få som har like mange reproduksjoner av sine arbeider i omløp som ham, og hans bilder i plakatform fins på soverom og tannlegekontor over hele verden.

Treffer van Gogh deg? Du treffer i alle fall ham, på Munchmuseet, i godt selskap.