Lyset forsvinner - bare vi lukker øynene

Forrige

VEGGMALERIET Lyset forsvinner - bare vi lukker ï¿½ynene mï¿½ler 6 x 10,5 meter og fyller hele langveggen i presserommet i R6.

VANESSA BAIRD er en av våre fremste tegnere.

VANESSA BAIRDS bilde fra tegneutstillingen på Samtidskunstmuseet i 2012. Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet.

Neste

VEGGMALERIET Lyset forsvinner - bare vi lukker ï¿½ynene mï¿½ler 6 x 10,5 meter og fyller hele langveggen i presserommet i R6.

Av Anne Marit Muri.

KUNST 1-2013: Vanessa Bairds veggmaleri i Regjeringskvartal seks (R6) er helt blodferskt når KUNST er med på avdukingen 12. september 2012. Maleriet er utført i silikatmaling på fibersementplater og fyller hele langveggen i presserommet i første etasje. Motivet består blant annet av kjente scener fra norske eventyr, norsk fauna og norsk arkitektur, sett med Bairds skjelmske blikk.

Veggmaleriet Lyset forsvinner - bare vi lukker øynene består av flere motiver som fungerer som selvstendige historier, og som bindes sammen av et bevisst fargevalg og av papirark som flagrer rundt i bildet. Papirene som fyker omkring kan være uttrykk både for tungrodd byråkrati, bomben som smalt 22. juli 2011 i Regjeringskvartalet med et trykk som blåste knust kontorinventar ut på gaten, eller som en kommentar til 11. september 2001 i New York.. Vi ser norske fugler og dyr, skjære, spurv, hare og røyskatt. Kunstverket har referanser til norske folkeeventyr, blant annet Rødhette der ulven har fått tak i henne, og trollkjerringa fra Gjete kongens harer. I Bairds versjon har hun stått der så lenge at bare beinrestene er igjen. Her er også ulike hus og boligtyper, fra Deichmanske bibliotek til de første boligblokkene på Lambertseter og Block Watne, samt motiver hentet fra gullalderen i malerkunsten, som De ensomme gamle av Adolph Tidemand.

Kunstneren er også opptatt av å fortelle om enkeltskjebner. Forlatte hytter, soverom med tomme senger, et sort hull og slitne mødre sier noe om dette. De flyvende papirene som beveger seg over bildet binder alle de små scenene sammen.

Internasjonal konkurranse

184 kunstnere fra hele verden deltok i den internasjonale konkurransen om utsmykningen av R6. Vanessa Baird ble invitert av utsmykningskomiteen til å delta og fikk hovedoppdraget innendørs med utsmykning av tre vegger. Kun det første av de tre veggmaleriene er nå ferdig. Den sørkoreanske kunstneren Do Ho Suh stakk av med seieren for utsmykningen på den hellelagte plassen utenfor med sitt verk Grass Roots Square, som inneholder 50 000 bronsefigurer. Den svenske kunstneren Kajsa Dahlberg fikk oppdraget i foajeen med det tekstbaserte verket Hundre år på en arbeidsdag.

Baird arbeider hovedsakelig med tegning på papir, pastell og akvarell i både små og store formater. Bildene har gjennom mange år spunnet over motivkretser fra intime situasjoner i dagliglivet, arkitektur, ornament og landskap til drømmeaktige, groteske eller surrealistiske tablåer og scener hentet fra eventyr og fabler. Hun har hatt en rekke utstillinger i anerkjente gallerier og kunstmuseer og er kjent for å lage humoristiske motiver som både kan irritere og provosere. Veggmaleriene i R6 er hennes første offentlige oppdrag.

I januar 2011 ble det klart at Vanessa Baird fikk hovedoppdraget med å smykke ut de tre veggene i R6, der Helse- og omsorgsdepartementet samt Landbruks- og matdepartementet har sine kontorer. Til sammen huser det nye bygget 440 kontorplasser. Baird kom i gang med arbeidet i august 2011, og det har pågått helt frem til 12. september 2012. I tillegg til veggmaleriet i presserommet skal kunstneren lage to veggmalerier i statsrådsseksjonene. Ett skal være klart i fjerde og ett i syvende etasje i løpet av 2013.

Ved offentliggjøringen av Bairds kunstverk fremhevet Gro Kraft, direktør i KORO, følgende:

- Kunstens kvalitet og tematikk vil ha en spesiell betydning i nettopp disse rommene. Dette er rom med stor offentlig interesse med maktfokus og maktutøvelse både i statsrådsseksjonene og i presserommet.

Kunstutvalgets leder Hilde Skjeggestad, kunstkonsulent for Kunst i offentlige rom, KORO, uttaler seg også om kunstneren:

- Vanessa Baird er en svært dyktig og erfaren kunstner. Til dette viktige oppdraget er vi stolte over å kunne velge en samtidskunstner som tidligere ikke har vært eksponert gjennom offentlige kunstprosjekter.

Kunstutvalget for R6 ønsket et kunstverk som tar opp i seg og utvikler de fysiske, politiske og historiske føringene konteksten består i, på egne estetiske premisser. Kunsten må derfor gjerne ta stilling til spørsmål om for eksempel makt, demokrati og politisk historie.

- På den måten kan man tenke seg kunstverket som en stemme i et offentlig rom. Derfor finner utvalget det hensiktsmessig å benytte begrepet ytring. Kunsten snakker om stedet og tiden den befinner seg i, fra kunstnerens ståsted, og blir til i møtet med et sted og dette stedets mange betydninger, mener kunstutvalget.

De fremhevet også at Vanessa Baird er en kunstner som håndterer spennet mellom det private og det offentlige på en spesielt interessant måte. Et kjerneområde i hennes produksjon er forholdet mellom dagliglivet, offentligheten og historien. Bairds uttalte feminisme og vektlegging av personlige erfaringer er viktige, samt hennes kritiske ytringer som også inneholder mye humor.

Atelier i S-blokka

- Da jeg fikk oppdraget av KORO, ga de meg også verksted til disposisjon. Det har blant annet medført at jeg har måttet flyttet tre ganger. Siden juni 2012 har jeg malt i kjelleren i S-blokka, i det gamle Sosialdepartementet. Det ligger rett overfor høyblokka i Regjeringskvartalet. Lokalet ble totalskadet 22. juli. Selv satt jeg på bussen da det smalt den dagen, sier Vanessa Baird.

KUNST får en prat med Vanessa på en kafé i Tinghuset rett etter pressekonferansen for avdukingen av det blodferske veggmaleriet, før hun må haste videre.

- S-blokka har vært og er fremdeles et trist område å arbeide i. Bygningen ble kledd inn i svart presenning, og det er som å gå rett inn i en svart søppelsekk hver arbeidsdag. Men det har vært fredelig her. En periode hadde jeg 2000 kvadratmeter til disposisjon i et lokale som for meg har fremstått som et parkeringsbygg uten biler.

Har lokalet du arbeider i påvirket innholdet i veggmaleriet? Diktet til Olav H. Hauge, Det er den draumen måtte jeg ha med som en direkte følge av 22. juli. Diktet åpner for noe gjenkjennelig i de fleste av oss. Det er på et vis allemannseie, derfor måtte det med.

Hva var din plan for kunstverket? I utgangspunktet hadde jeg ingen plan. Jeg bare satte i gang og har forandret ting underveis. Men i bakhodet har jeg vært bevisst på at veggmaleriet skulle være i et presserom. Jeg fikk helt frie tøyler til å forme motivet. Jeg lagde en grovskisse til å begynne med, men følte null stress eller plikt til å jobbe etter den. Noen eksistensielle spørsmål er med, og uttrykket generelt er litt gammelmodig i 1930- og 1950-talls veggmalerstil. Det er blitt til underveis. Helt frem til i dag har jeg stått på en lift og flikket på bildet, forteller Baird.

Nasjonsbygging

- Motivet er blitt til i etapper. Jeg har jobbet med tunge plater. Jeg lå oppå fibersementplatene og malte. Det har vært en fysisk krevende jobb. Platene måtte først prepareres før arbeidet kunne starte. De består av armert betong og er seks meter høye. Til slutt er de montert på veggen for å inngå i en større helhet.

Baird forteller at hun trener yoga for å holde seg i form.

- I utgangspunktet er jeg tegner, og ikke kunstmaler. Det har vært uvant å jobbe med så stort format, og med maling når jeg vanligvis jobber med papir, blyant og akvarellmaling. Det er lettere rent fysisk å jobbe med akvarell.

Hva har inspirert deg til å forme motivene i veggmaleriet? Før jeg begynte på oppgaven dro jeg på befaring sammen med kunstutvalget i KORO rundt omkring i Oslo for å se freskomalerier. Veggmaleriet i Lysverkets lokaler på Solli Plass skilte seg ut. Det er heroisk, har fine farger og er kult. Jeg liker mastene i motivet og illustrasjonene av elektrisitet. Veggmaleriet utstråler nasjonsbygging og et kollektiv som virker samlende. Motivet er fremtidsrettet og optimistisk. Illustrasjoner av fisk, landbruk og elektrisitet gir aktivitet i bildet. Mange vil nok oppfatte dette veggmaleriet som litt kommunistisk når man ser det i dag. Å se eksempler på malerier rett på vegg, med flere vakre detaljer, var interessant, før jeg selv gikk i gang med utsmykningsoppgaven.

Hvordan har du valgt fargepaletten? Jeg tok utgangspunkt i rommet som er smalt og høyt under taket. Her skal det arrangeres pressekonferanser og lange møter. Det var viktig for meg å ha nok detaljer i bildet slik at de som befinner seg i rommet kan kikke på bildet og surre i vei med sitt. Hovedfargen i veggmaleriet er en servelatpølsefarge, som også kan beskrives som lys rosa hudfarge. Fargen er spesialbestilt. Jeg liker den fordi fargen er myk og feminin. Dessuten harmonerer den fint til grått gulv. Jeg har også valgt å bruke en del oker og noen få røde punkter.

Hvorfor har du valgt å vise kjente norske bygninger i motivet? Jeg vil vise ulike måter mennesker bor på i Norge, i by og på landet i ulike perioder. Derfor er både Block Watne-hus og de første boligblokkene på Lambertseter med. Superiorhuset fra Block Watne viser en nasjon med bedre råd på 1980-tallet enn på 1950-tallet. Sosial boligbygging og mer penger blant folk har gitt oss mer eller mindre heldige eksempler på boliger i Norge. Jeg har også valgt å ta med bygninger som jeg selv er glad i, for eksempel Deichmanske bibliotek, Gamle Aker kirke, som er tegnet ovenfra, og Kunstnernes Hus. For meg er dette heroiske bygg. Jeg har også malt et svart hull som forfatteren Stig Sæterbakken har forsvunnet inn i. Ved nærmere ettersyn ser jeg at det står Hælvets jævla dritt på skiltet foran hule. Det er jo også et sted å bo.

Hvordan har du jobbet med komposisjonen? Motivene er større jo høyre de kommer opp på veggen. I midten er det mange åpne, nøytrale soner. En drøss med papirark flyter omkring. Noen er avslagsbrev.

Er det noe du absolutt måtte ha med i bildet? Jeg er veldig glad i å lese og leser mye litteratur, også eventyr for mine tre barn på 7, 10 og 12 år. Vi liker humor, og jeg vrir og vender gjerne på kjente fortellinger og gjør dem mer absurde. Derfor ville jeg absolutt ha med varianter av norske folkeeventyr i motivet.

Har du et hovedbudskap i veggfortellingen i R6? Jeg har ønsket å fylle veggen med noe, men hva dette noe er, mener jeg betrakteren selv må definere og finne ut. Det har både vært gøy, kjedelig og rutinemessig å fullføre arbeidet. Jeg er kritisk til mye i vårt samfunn. Mitt politiske engasjement er sterkt, jeg mener mye, men vil ikke utdype mine betraktninger med ord.

Hvordan kom du frem til tittelen på motivet? Jeg ble inspirert av boken Life and Death, som jeg fikk av herr og fru Trondsmo som driver bokhandel i Universitetsgata. Da jeg leste den, senket jeg hodet i hendene, og tittelen kom av seg selv.

Har du alltid tegnet? Ja, så lenge jeg kan huske har jeg likt å tegne. Min mor er malerinne. Hun er født i Skottland og har blant annet malt på møbler i alle år. Jeg elsker henne. Hun er nå 81 år. Jeg er 48 år. Vi bor i samme hus. Det er både hyggelig og praktisk fordi jeg jobber mye. Mine tre barn har derfor alltid en voksenperson hjemme.

Hvor arbeider du nå? For tiden har jeg to atelierer. Ett i Urtegata sammen med kunstnerkollega Mette K. Hellenes som har vært min kollega i 25 år. Vi har jobbet mye sammen. Jeg arbeider også i S-blokka. Det er veldig stille der, lokalet gir meg null. Energien som er der lekker ut av bygningen. Jeg jobber cirka seks timer fem dager i uken, i helgene tar jeg fri. Etter planen skulle veggmaleriet vært ferdig i mai 2012, men jeg ble forsinket, og det har ingen ting med 22. juli å gjøre. Det å male på en hel vegg tok bare lenger tid enn jeg trodde.

Hva er tema for de to neste veggmaleriene i statsrådsseksjonene i R6? Da blir det naturvitenskap. Kanskje et stamtre fra planteriket med mer forfall og enda større doser med psychodrama ...