Lafta kunst
Av Mette Dybwad Torstensen.
KUNST 6-2014: Hvordan skal man egentlig bedrive kulturminnevern? Hva skal bevares fra vår tid? Og hvordan kan museene gå nye veier i sitt arbeid med kulturminneformidling? Valdresmusea ble i fjor nominert til prisen Årets museum og har siden 2009 samarbeidet med flere kunstnere, nettopp for å formidle vår kulturarv på en ny måte.
Lafta kunst
FAGERNES (KUNST): Da Kulturrådet i 2009 foreslo prosjektet Museale forstyrrelser for flere museer her i landet, var Valdresmusea/Valdres Folkemuseum ett av de fem som sa ja.
- Vi visste ikke helt hva vi sa ja til. Mandatet var at vi skulle ta imot en huskunstner som skulle se på vår måte å bevare kulturminner og drive formidling på. Savnet han noe ved vår formidling eller i vår samling? Ble noen besøksgrupper utelatt eller glemt i formidlingen? Vi var nokså skeptiske til at en utenforstående skulle komme her og belære oss om dette med kulturminnevern. Men våre fordommer ble gjort til skamme. Pierre Lionel Matte var her en sommer, og resultatet ble en film der han spilte en gjenkjennelig norsk folkesang, Per Spelmann, ved hjelp av kjente, men gamle gjenstander som du gjerne forbinder med et museum. Utover i sangen ble tingene byttet ut med moderne, masseproduserte gjenstander, som symaskiner og ambolter. Han ville vise at vi ofte glemmer den siste delen av historien i vår formidling ved museene, og at mye av det som formidles, dreier seg om det rosemalte, det hyggelige, det trivielle og det ufarlige. Filmen ble montert i et av de gamle husene her og overrasket nok de besøkende ganske kraftig! I år gir vi utstillingen en pause, men tar den frem igjen neste sommer.
KUNST er på besøk hos Valdres Folkemuseum på Fagernes og møter konstituert direktør Ole Aastad Bråten. De kjente valdrisene og strikkedesignerne Arne & Carlos' retrospektive utstilling Eit ferdaskrin møter oss i Velkomstbygget som fikk mye oppmerksomhet da det stod klart for fire år siden.
- Dette er Lund Hagems andre utkast. De tok utgangspunkt i ei løe her på museet, og ønsket med det å vise til den lokale byggetradisjonen, for så å lage en abstrahering av denne. Lokalt møtte nok bygget en del motstand, men det har også en krevende stil,
påpeker Aastad Bråten.
Byggets spisse vinkel speiler Valdres-fjellene rundt oss. Inne blir ute og ute blir inne via et langstrakt glasstak og bruk av tre og stein. Taket går ned til bakken på den ene siden.
- Inngangspartiet var tenkt som butikk, men vi har valgt å plassere denne lenger inn i lokalet og fikk dermed til dette utstillingsrommet. Arne & Carlos ble invitert til å bruke strikkemønstre fra våre arkiver. Vi ønsker at alle kunstnere som vi samarbeider med, skal gå i dialog med museet og på ulikt vis ta opp i seg museets arbeidsfelt – kulturminnevern. Vi er ikke en kunstsamling, som for eksempel Kistefos-Museet.
Bråten, som er utdannet etnolog, viser oss neste utstillingsrom med utstillingen Folkemusikk og nasjonalisme, som plasserte museet blant de beste i 2013. Den viser hvordan den folkelige musikken allerede tidlig på 1800-tallet ble del av et nasjonalt kulturideologisk prosjekt. Musikken ble viktig i byggingen av vår nasjonale identitet.
- Vi ville vise hvordan enkelte sider av folkemusikken er underkommunisert. Den tyske okkupasjonsmakten brukte for eksempel folkemusikken for å legitimere og fremme ideen om den germanske kulturen. Heinrich Himmler var på reise i Norge i 1941, og etter å ha besøkt Norsk Folkemuseum sa han at han simpelthen kunne føle det germanske raseriet dirre i de norske tømmerstokkene. Da Quislings hirdgutter var på leir på Leira i Valdres, lyttet de unge guttene til folkemusikk fra Valdres. Etter krigen stod folkemusikken lavt i kurs, og mange av musikerne som samarbeidet med nazistene, fikk problemer da musikktradisjonen skulle føres videre. På 1970-tallet fikk folkemusikken en oppblomstring gjennom den internasjonale, grønne motkulturbevegelsen. Folkemusikken fikk fotfeste i et radikalt miljø og ga lerret for politiske budskap. I den siste delen av utstillingen tematiserer vi folkemusikken innenfor en kommersiell og tradisjonsfri periode, da mange av musikerne kastet bunaden på den historiske skraphaugen.
Vi beveger oss gjennom en populær bunadutstilling som de fleste av museets andre prosjekter må konkurrere med. Hit kommer turister fra hele verden. Bråten stopper ved ti store foto i stativer utenfor kafeen. I 2010 tok kunstneren Laila Meyrick kontakt. Hun ville utforske temaene Hva er kulturminner i dag? Hva skal vi ta vare på for ettertiden? Hun engasjerte 8.-klassingene i de seks Valdres-kommunene til debatt, og stilte spørsmålet: Hva slags gjenstand har såpass verdi at den bør tas vare på for ettertiden?
- Alle elevene valgte seg en ting som hun iscenesatte og fotograferte. En gutt var helt avhengig av beltesamlingen sin. En jente mente at klær måtte vises. En sa naturen, og en gutt kunne ikke leve uten bamsen sin. En svarte dopapir, og Meyrick fotograferte dopapirets historie. Utstillingen kalte vi IKON. Et ikon er i kunst og religion en døråpner til en hellig verden. Det samme må en kunne si om kulturminnene, gjerne de som er samlet på et tidlig tidspunkt i museumshistorien. De hadde stor betydning for etableringen av vår nasjon og gav klangbunn til fortellingen om Norge. Samme verdigrunnlag ønsket vi å gi de ti utvalgte IKON-objektene.
Flere kunstnere har søkt om å gjøre kunstprosjekter på museet og venter på finansiering – Tron Kittelsen vil bruke naturstien her og ta opp spørsmål om overvåking og hvordan museets gjerder gir oss trygghet.
- Men nå må vi gå til Ola Sendstad, så skal du få se det nyeste prosjektet her
Vi går forbi tradisjonelle hus, som ifølge direktøren nærmest har vært utsatt for rovdrift mens integreringen av andre prosjekter har pågått, og opp til en husmannsplass litt utenfor allfarvei der de færreste forlater stien. Det ville museet og arkitekten Ola Sendstad gjøre noe med. Sammen med arkitektkollegaen Einar Bye har han bygget strukturer, vegger og rom rundt de gamle husene på Frikstadplassen fra 1700-tallet. Når du befinner deg her, trekkes blikket mot nye vinkler og gløtt, og du ser virkeligheten på en annen måte. Ei gammel løe blir til noe mer enn et vaklete uthus nede i bakken.
- Vi ønsker å iscenesette nye opplevelser og bevegelser, og arbeider for å skapevariasjon i rom, bevegelsesmønstre og nærhet til husene. Jeg forsøker å utforde opplevelsen av de bevarte kulturminnene som visuelle objekter i en park. Samtidig er jo kulturminnene på museet utvalgt for bevaring, og kan ikke berøres. Alt vi gjør er reversibelt, sier arkitekten, og peker på de lange konstruksjonene av nedpussede, glatte og laftede vegger som hviler naturlig på stein og tuer uten inngrep i naturen.
eg kikker ut gjennom en av deres innramminger og ser utallige vakre spindelvev under mønet på den gamle låven.
- Det er en viktig del av prosjektet at vi er her og bygger selv. Vi startet med noen prinsipielle skisser over sammenhenger jeg ønsket å skape. Derfra har vi improvisert med utgangspunkt i stedet og å komme oss inntil de gamle husenes bevarte kvaliteter. Installasjonene står som egne objekter, men er sluttet som komposisjon kun i møte med det gamle. Gjennom denne balansen forsøker jeg å skape en gjensidig berikelse mellom det tilførte og midlertidige, og det gamle og for framtida utvalgte. Det at vi bygger selv er også vesentlig fordi jeg ønsket å ha denne fasen der vi er i kontakt med publikum, under bygging, før vi nå reiser og lar installasjonene stå igjen uten vår formidling. Mange snakker med oss, og er interessert på forskjellige måter. Det handler om forvaltning og formidling av kulturminner, om arkitektoniske kvaliteter, og om opplevelsen av det tilførte mot det gamle. Situasjonen til husene på museet er så grunnleggende forskjellige fra slik de en gang ble skapt – ut av det man hadde av materialer, ut av nødvendighet og til en klar funksjon. Da er det spesielt å sette det som et objekt på museum, og det er spesielt for oss å stå ved siden av og finsnekre, pusse og forsiktig olje en ny konstruksjon, som en fortsettelse på det gamle, avslutter arkitekten.
Fakta
Valdres Folkemuseum ligger på Fagernes og har årlig rundt 40 000 besøkende. Museet har siden 2009 koblet samtidskunst inn i sitt arbeid med kulturminnevern og ble i 2013 nominert til prisen Årets museum av Norges Museumsforbund. Museet er nå igjen aktuelt med to nye installasjoner utviklet av arkitekt og kunstner Ola Sendstad. Installasjonene består av forfinede veggskiver som leder og rammer inn blikk og bevegelse. Installasjonene spiller på de gamle husenes form, materialer og detaljer, og fremhever en iscenesatt museumsopplevelse.